Tråden for undervurderte band fra 1970-tallet

[Larkus]

Er Ten Years After nevnt?
Et viktig band på slutten av 1960 og begynnelsen av 1970-tallet som dessverre er mer eller mindre glemt idag.

Akkurat nå spilles denne.

Andre plater som kan anbefales er bl.a. disse

Gitarist og vokalist Alvin Lee døde dessverre alt for tidlig for en tid siden.

 

[lars_erik]

Selv syns jeg denne er best;

Ten Years After - A Space In Time. Chrysalis F2 21001. 1990 (1971)

Disse låtene ble vel hiter også;

Dette albumet hadde kommersiell suksess, og ble deres mest solgte album. Litt mindre rockete enn de andre albumene deres.

 

[soundscape]

Skal ikke fyre opp under krangelen om hvem som er undervurdert eller ei , uansett mye bra som er nevnt i tråden her. Det finnes en del mer eller mindre ukjente band hvor ett eller flere av medlemmene er kjent fra andre sammenhenger.

MOGUL THRASH er et slikt band. Formet av James Litherland (tidligere Colosseum) - og med John Wetton på bass. Musikken har fellestrekk med Colosseum , men uten keyboard og litt mere gitarbasert. Albumet ble spilt inn i 1970 , og utgitt januar 1971.
John Wetton takket deretter ja til å bli med i Family - og dermed var bandet historie............

Albumet er et friskt pust fra perioden og vel verd å sjekke ut. Finnes på Amazon inkludert bonustracks.

 

[Bartesam]

Har Mugul Thrash på LP hjemme

 

[Larkus]

Bladde meg frem på Emerson, Lake & Palmer i platesamlinga her om dagen. Sjølsagt hører de hjemme i denne tråden. De var nok ikke undervurderte på begynnelsen av 1970-tallet da de herjet som verst, men idag er de mer eller mindre glemt.
Keith Emerson kom fra bandet Nice, Greg Lake fra King Crimson og Carl Palmer fra Atomic Rooster. De ga ut fire glimrende album fra 1970 til 1972 før alt kokte vekk i kålen og ble mer eller mindre uinteressant og kjedelig.
Her er platene som er verdt å ha. Jeg liker spesiellt godt den første
(kronologisk rekkefølge)

 

[janfrt]

IF - IF2 (Island, 1970)

Et suverent band. Melodiøst og vakkert. Harald Are Lund spilte dem i 1970 på NRK og da var det rett i platebutikken. Dette er deres beste, synes jeg. Her er det lagt mer vekt på Rock enn på Jazz. Totalt utgav de 8 album. Har alt bortsett fra siste.

Bra bass og en ganske fet gitarsolo. Guff på.

Mer Jazz her, med bra saxspilling.

 

[lars_erik]

Audience - The House on the Hill. CASCD 1032. 1971(91)

Tror ikke Audience er nevnt enda.

Audience - The House on the Hill. CASCD 1032. 1971(91)

Dette er den tredje skiva til dette engelske bandet. De startet i 69, og holdt det gående til 72. Så hadde de en pause fram til 2004. Vokalist er Howard Werth, som hadde en flott stemme. Ikke så ulik Ozzy.

 

[soundscape]

FIRST EVER OFFICIAL UK CD RELEASE FOR THIS CLASSIC ALBUM
FROM 1971 BY RARE BIRD FOUNDER GRAHAM FIELD s BAND
REMASTERED FROM THE ORIGINAL MASTER TAPES
Includes BOOKLET WITH RESTORED ARTWORK, PHOTOS & LINER
NOTES with GRAHAM FIELD INTERVIEW.
ESOTERIC RECORDINGS are pleased to issue the first ever
OFFICIAL UK CD edition of the self titled album by FIELDS. When
the first line-up of RARE BIRD folded in early 1971, keyboard
player GRAHAM FIELD formed this outfit with bass player,
vocalist and guitarist ALAN BARRY and KING CRIMSON drummer
ANDY McCULLOCH.
Although the band failed to emulate the commercial success of
FIELD s previous group, the sole album they recorded was a
magnificent example of British Progressive Rock.
Much sought after for many years, this official ESOTERIC CD
edition has been re-mastered from the original master tapes and
features an essay by Sid Smith and interview with Graham Field.

 

[soundscape]

Et par band innen prog som sikkert er oversett av flere, de viktigste albumene her :

Hatfield and the North - Wikipedia

National Health - Wikipedia

 

[soundscape]

Begynner å bli varm i trøya her nå - kjører på med litt Tysk Krautrock fra 1971:

NEW REMASTERED CD RELEASE FOR THIS CLASSIC GERMAN
UNDERGROUND ROCK ALBUM
BOOKLET WITH RESTORED ARTWORK, PHOTOS & LINER
NOTES.
ESOTERIC RECORDINGS continue with releases on their new
REACTIVE imprint, (dedicated to reissues of classic German
rock), with a journey into the catalogue of Eckart Rahn s
legendary KUCKUCK label. KUCKUCK was responsible for
releasing many great albums in Germany in the early
1970s, including those by the wonderful OUT OF FOCUS.
Featuring Moran Neumuller (vocals, sax, flute), Remigus
Dreschler (guitar), Hennes Hering (keyboards), Stephan
Wisheu (bass) and Klaus Spori (drums), this legendary
Munich based band were contemporaries of acts such as
AMON DUUL II and recorded three classic and highly
collectable albums for the label.
This self-titled album was the band s second release for
KUCKUCK and saw OUT OF FOCUS look towards a more Jazz
influenced direction, whilst rfetaining their Underground
rock stance on epic tracks such as WHISPERING and
TELEVISION PROGRAM .
This re-mastered edition of OUT OF FOCUS is an essential
album for all lovers of the style known as Krautrock.

 

[Karl_Erik]

Bladde meg frem på Emerson, Lake & Palmer i platesamlinga her om dagen. Sjølsagt hører de hjemme i denne tråden. De var nok ikke undervurderte på begynnelsen av 1970-tallet da de herjet som verst, men idag er de mer eller mindre glemt.
Keith Emerson kom fra bandet Nice, Greg Lake fra King Crimson og Carl Palmer fra Atomic Rooster. De ga ut fire glimrende album fra 1970 til 1972 før alt kokte vekk i kålen og ble mer eller mindre uinteressant og kjedelig.
Her er platene som er verdt å ha. Jeg liker spesiellt godt den første
(kronologisk rekkefølge)
Vis vedlegget 299140
Vis vedlegget 299141
Vis vedlegget 299142
Vis vedlegget 299143

Full støtte angående Emerson Lake & Palmer.
Men jeg syns ikke Brain Salad Surgery og det triple livealbulmet Welcome Back My Friends To The Show That Never Ends står noe som helst tilbake for de 4 første, kanskje heller tvert imot.
Men så begynner det å butte. Works vol. 1 og vol.2 er vel de første albumene som tipper "over the hill".

 

[soundscape]

Slenger med en anbefaling til før jeg gir meg. HOT TUNA - du finner 5 album for en drøy hundrings i serien Original Album Classics:

 

[Larkus]

Little Feat er selvskrevne i denne tråden. Et utrolig musikalsk band med en rytme og et "groove" ingen har gjort bedre.
Albumene under fra 1970-tallet er de som gitarist/låtskriver/vokalist Lowell George er med på, og som er de virkelig gode. Albumet "Waiting For Columbus" er regnet som et av rockhistoriens beste live-album. Lowell George døde av overdose i 1978. Bandet eksisterer fremdeles, og har gitt ut plater helt opp til idag. Selv om mange av de senere platene er bra, så forsvant mye av magien med Lowell George sin bortgang.
Musikalsk og artistisk kanskje "verdens beste" band. Etter min oppfatning ufattelig undervurderte
Alle disse platene anbefales på det aller sterkeste!!

Samtlige av albumene over pluss tre til er samlet i denne boksen.

 

[janfrt]

Little Feat er selvskrevne i denne tråden. Et utrolig musikalsk band med en rytme og et "groove" ingen har gjort bedre.
Albumene under fra 1970-tallet er de som gitarist/låtskriver/vokalist Lowell George er med på, og som er de virkelig gode. Albumet "Waiting For Columbus" er regnet som et av rockhistoriens beste live-album. Lowell George døde av overdose i 1978. Bandet eksisterer fremdeles, og har gitt ut plater helt opp til idag. Selv om mange av de senere platene er bra, så forsvant mye av magien med Lowell George sin bortgang.
Musikalsk og artistisk kanskje "verdens beste" band. Etter min oppfatning ufattelig undervurderte
Alle disse platene anbefales på det aller sterkeste!!

Suverent band! Men, de har faktisk solgt jevnt og trutt i alle år efter at platene kom ut. Waiting for Columbus har f.eks. solgt over en mill. eks. (tall fra RIAA). Og den selger fortsatt.

 

[Steinar_Lund]

Jeg ville aldri sett på Little Feat som undervurdert. Som janfrt sier, albumene har solgt stabilt gjennom årene. Og som du selv sier, Waiting for Columbus er regnet som "et av rockhistoriens beste live-album". Blir man underurdert av slikt?

 

[Larkus]

Ok, Steinar. Jeg kryper til korset og legger meg flat i støvet. Det er nok litt overdrevet å karakterisere Little Feat som undervurdert. Men litt "glemt" er de vel idag?
Og som janfrt sier: "Suverent band!" Det kan ikke gjentas for ofte.

 

[TerryGib]

Ihvertfall utelatt fra denne boken:

No står det jo mye rart her, men at Little Feat ikkje har fått med et eneste album
er no forsiktig sagt noe merkelig.

 

[janfrt]

Ok, Steinar. Jeg kryper til korset og legger meg flat i støvet. Det er nok litt overdrevet å karakterisere Little Feat som undervurdert. Men litt "glemt" er de vel idag?
Og som janfrt sier: "Suverent band!" Det kan ikke gjentas for ofte.

Tror hensikten med tråden skled ut litt. Ten Years After ovenfor er eksempelvis bare tull. Samme med Emerson, Lake & Palmer. De er søkkrike p.g.a. av høyt platesalg gjennom årene. Poenget var jo band og musikere som utgav suverene saker, på 70-tallet, men ble glemt og ikke solgte en dritt. Musikkverden er jo urettferdig. Men, det finnes noen juveler her og der.

Her en engelskmann som overgår de fleste (sic!); aldri solgt noe som helst, men skrev fantastiske melodier og tekster. Bor i dag i Kansas, US og faktisk ute med ny plate i disse dager: "If the Rain Comes". Men, altså denne:

Jim Pembroke - Flat Broke (Parlophone, 1979/1980)

 

[soundscape]

Husker ikke om FLASH er nevnt her. Etter de 2 første YES albumene startet gitarist Peter Banks bandet FLASH i 1971. Tony Key fra Yes spiller også keyboard på det første albumet. De spilte inn 3 studioalbum i 1972-73. Innflytelsen fra YES er tydelig , men bandet havnet i skyggen av dem. Uansett - FLASH er et band verd å lytte til , og Peter Banks har gjort en del soloalbum også .Two sides of Peter Banks er kanskje det mest kjente.

 

[Bartesam]

Flash er meget bra. Har alle tre LP`ne det er bilda av her

 

[211.]

Tja, hva kan man si...nesten alle er nevnt men det mangler noen Norske.

Flying Norwegians (kanskje ikke så undervurdert som jeg tror, men) og Svein Finnerud Trio er mine bidrag

Ooops...må bare ta med Soft Machine og så en Norsk til - The Ice Cream Band

'nuff said

 

[Slubbert]

Har noen nevnt Frank Marino & Mahogany Rush? De turnerte med bl.a. Aerosmith på 70-tallet (da sistnevnte var bra) og ga ut noen skikkelig sterke plater, men det tok aldri helt av. Synes Juggernaut og liveplatene er veldig bra.

 

[Voff]

Ærlig talt. Ting som Fields er da ikke undervurderte, snarere overvurderte (basert på platas sjeldenhet - jeg har den på vinyl). Jammen ikke et eksempel på bra prog. Lettglemt er det.
Jeg lurer på når noen skal nevne Spring, Mouse og Rare Bird eller andre ubetydeligheter.

 

[Voff]

IF - IF2 (Island, 1970).

If ja. Sjøl synes jeg treer'n er best. Har alle selvfølgelig på vinyl.

Fibonaccis number svinger som fan....

 

[Voff]

Vokalisten i If, John Hodkinson gikk til Darryl Way's Wolf etter han sluttet i IF. Darryl Way var fiolinist i Curved Air (også undervurdert). Bandet ga ut tre plater. The Envoy fra Night Music (1974) er tidenes fiolinproglåt!

 

[Bartesam]

Kan jo ta med Druid også. Slapp ut to LP`r på midten av 70 tallet på EMI. Meget bra progrock.

 

[Pink_Panther]

 

[Voff]

Renaissance er et undervurdert band. De slo aldri helt i gjennom i Europa mens i USA ble de nevnt i samme åndedrag som Genesis og Yes. Renaissance spillte melodisk og symfonisk prog. En av få progband med kvinnelig vokalist. LP'n Novella står på Absolute Sounds liste over plater med god lyd. Oppfølgeren av denne, A song for all seasons, ble produsert av David Hentschell, som også produserte Gnesis A trick of the tail og Wind og Wuthering. Det høres.

Renaissance er et av de få (eneste?) band som skiftet hele besetningen mellom album 2 og 3! Keith Relf var original gitarist men fikk en genial idè, antagelig under påvirkning av visse stoff, at han skulle spill elgitar mens han badet i badekaret. Han er ikke i blant oss lengre.

 

[Voff]

Den opprinnelige Renaissance besetningen oppstod igjen under navnet Illusion. De ga ut to plater. Den siste, Out of the mist, er en undervurdert soft prog(?) klassiker. Ikke en svak låt.

 

[ErosLoveking]

Å si at Renaissance var en stor stilforandring for Keith Relf er vel en underdrivelse.

 

[janfrt]

Jeg oppdaget Renaissance først da Harald Are spilte denne på NRK i 1969:

 

[janfrt]

IF - IF2 (Island, 1970).

If ja. Sjøl synes jeg treer'n er best. Har alle selvfølgelig på vinyl.

Fibonaccis number svinger som fan....

Kan ikke dy meg. Fullstendig OT selvfølgelig. Helt fra jeg kjøpte If 3, så lurte jeg i flere år på hva Fibonaccis Number var for noe.

Men, Fibonaccis´ matematiske sekvens er: 0, 1, 1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, 34, 55 osv. Hvorfor If fant på dette vet jeg ikke. Litt artig er det dog. Videre er tallene i rekken interessante: Hvis man deler et vilkårlig tall i ovenstående med det foregående utover i rekken, så nærmer man seg tallet 1,618 157 .... (også kalt Det Gylne Snitt). Vi finner forholdet også i naturen; eksempelvis er forholdet mellom avstanden fra skulder til fingertupper og albue til fingertupp likt; også i dimensjoner som f.eks. bankkort. Antageligvis fordi det er behagelig å se på.

Vel. Her et band som ikke fikk så mye gjennomslag og som ikke nevnes i dag:

East of Eden - S/T (Harvest/EMI, 1971)

Har den i original med knudrete cover. Stjal den fra min søster, som aldri har merket at den er borte.

 

[Voff]

East of Eden ja. Hadde en merkelig karriere. Begynte som psykedelisk jazzrock; nærmest total utskifting av besetning og orientert mer mot singer songwrite tradisjon. Deretter stasjonert i Tyskland og mer jazzrock. Få har vel alle platene deres. Selv har jeg førsteplata kun på CD, resten på LP, men jobber med saken....

 

[Voff]

Gryphon er et annet undervurdert band. Også med en spesiell karriere. Begynte som et rent folkband med middelalderinstrumenter. Skive to er progressiv folk. Nummer tre er instrumental prog. Raindance er litt prog og litt pop, mens sisteskiva er soft prog. Anbefales. Virkelig et originalt band med spsiell intrumentering.

 

[Voff]

Camel er kanskje ikke vurdert høyt nok? Riktgnok var de aldri banebrytene; de debuterte så sent som i 1973 i en tid da prog hadde nådd høyden.
Lenge var Mirage, deres andre plate, favoritten her i gården. Men over tid har jeg lært å sette pris på deres 1976 album Moonmadness. Ypperlig soft prog som burde ha crossoverappell. Vakkert og behagelig.

 

[janfrt]

Tempest

Utgav to plater, efter at det var slutt med Colosseum. Den ene har samme tittel som bandet, den andre "Living in Fear". Suverene utgivelser, begge to, ledet an av Jon Hiseman. Allan Holdsworth på gitar. Ingen duster noen av dem. Solgte ikke en dritt. Har begge på vinyl; den nederste som man kan brette opp. Harald Are skal igjen ha æren for å ha introdusert bandet i NRK. Ellers hadde jeg nok ikke kjøpt noe av disse folkene.

Tempest - Living in Fear (Magna Carta, 1973)

Tempest - S/T (1973)

Begge utkom i 1973; tror dette er riktig rekkefølge. Forøvrig er band-navnet hentet/rappet fra Shakespeare.

 

[Karl_Erik]

Flott at du trekker frem Tempest.

Det var nok motsatt rekkefølge på disse - albumet Tempest ble utgitt i 1973, mens Living in Fear ble utgitt i 1974. Albumet Tempest er et vanvittig bra album, og fortjener en plass blant 70-tallets aller beste studioalbum. En klassiker som burde finnes i alle Progrocksamlinger. Du nevnte Allan Holdsworth, en veldig særpreget gitarist som jeg også husket fra en periode i Gong på 70-tallet, og fra Bill Bruford sitt album Feels Good to Me. Fantastisk musiker!
Men i tillegg syns jeg det er all grunn til å trekke frem vokalisten Paul Williams, som er en viktig del av det albumet. Hans stil minner mye om måten Chris Farlowe synger på i albumet Colosseum Live.

Albumet Living in Fear syns jeg var en gedigen nedtur, og både Allan Holdsworth og Paul Williams er borte på dette albumet.

Jeg har Living in Fear på vinyl, kjøpt på 70-tallet. Tempest har jeg bare vinylcoveret av, kjøpte den brukt av en kompis i militæret etter å ha lånt den av en klassekamerat tidligere på 70-tallet. Skiva så ut som et velbrukt askebeger, og jeg ødela den i et i et forsøk på å vaske den i VARMT zalovann i 1977. Nå har jeg musikken bare på MP3, så hvis noen vil selge meg et eksemplar av vinylplata, er jeg takknemlig

 

[Funk4Ever]

Mye prog og rock her, så jeg får slå et slag for synthmusikken:

Yellow Magic Orchestra var ganske populære og regnes som et av bandene med størst påvirkning for utviklingen av synthmusikken.
Her fra en konsert i L.A. (konserten begynner ca 3.30 inn):

 

[Desillusjonert]

Jeg må slå et slag for City Boy og deres album; The day the waerh caught fire (1979):

Et album som virkelig viser hvor gode musikere de var/er.

Jørn Lande har laget en OK versjon av tittellåten, men jeg anbefaler en lytt på deres Interrupted Melody. Spesielt soloen på slutten er genial.

 

[lars_erik]

Tror ikke noen har nevnt Sweet Smoke ennå. Et band opprinnelig fra Brooklyn, New York, som senere flyttet til Tyskland. Musikken er en herlig blanding av prog, psykedelisk jazz-rock, funk mm.

Sweet Smoke - Just A Poke. EMI Electrola CDP 538-7 48871-2. 1970(88)

Sweet Smoke - Darkness To Light. Germanofon 941041. 1973(95)