Hvorfor?
Det har vært en del hype rundt Vera siden den kom på markedet. Når det dukket opp en mulighet for å teste den siste kreasjonen 150/600 sendte jeg en forespørsel og noen dager senere dukket den opp i posten. Raskt håndtert og alt vel så langt. Jeg er klar over at mine 80dB/1W/1m høyttalere ikke er ideelle for denne relativt sett lille forsterkeren, men valgte likevel å prøve fordi jeg kunne.
Hvem er jeg?
Min bakgrunn er teknisk med hovedfag i elektroteknikk. Poenget med å nevne det er at min tilnærming er realfaglig og jeg tror dermed ikke på magi og overnaturlige fenomener. Når det gjelder audiosystemer har jeg mest tro på en fin miks av ingeniørkompetanse og lytting. Svart/hvit-diskusjoner der motpolene fremstilles som å kun drive med målinger på den ene siden eller kun fantastiske og store hørbare forskjeller på fysiske umuligheter blir for polarisert og fordummende for meg. De som har en realistisk tilnærming antar jeg både lytter og har gode opplevelser i samme grad som de som mener seg overkjørt av måleprofessorene. Subjektivistene har selvfølgelig sine opplevelser, men det er nok sunt å stikke fingeren i bakken og kjenne at det er jord der inne i mellom. Nok om det. Selv om jeg har elektrofaglig ingeniørkompetanse så har jeg kanskje ikke den krasseste av disses erketypiske tilnærminger til audio. Jeg er for eksempel så gammel at jeg vil ikke ha en pc i anlegget. Her er det sikkert noen som arresterer meg fordi jeg streamer, men det skal jeg komme tilbake til senere. Et musikkanlegg for meg er frittstående komponenter koblet sammen med kabler der musikken i hovedsak avspilles fra fysiske formater. Jeg er nemlig ikke så veldig glad i å oppdage at musikk jeg setter pris på plutselig er helt eller delvis utilgjengelig (album og enkeltlåter som plutselig ikke er der lenger) eller at noen har byttet ut den versjonen jeg liker med en ny remastered versjon. Jeg vil ha kontroll på den musikken jeg skal spille. Jeg streamer også, men det er mest til bruk til og fra jobb eller når man vil høre på noe nytt eller noe man ikke har. En annen grunn til forkjærlighet for fysiske formater er at man ikke får dropouts som jeg rett og slett bare hater å oppleve. Litt gammeldags tilnærming altså. En annen ting når det gjelder å unngå PC er at jeg ikke ønsker 10000 frihetsgrader og mulighet til å ratte inn hvilken som helst lyd. Jeg orker simpelthen ikke å bruke verdifull fritid til å ratte og skru og sjekke og måle og teste og skru og ratte og justere og ratte og skru og aldri bli ferdig. Jeg tror mitt poeng er tydelig nok. Jeg vil heller spille musikk og ha de gode opplevelsene med litt begrenset fleksibilitet. For det er det som det handler om; opplevelser. Jeg har all mulig respekt for andre tilnærminger, men jeg finner ikke tid til å holde på med det og har heller ikke tilstrekkelig interesse. Jeg har heller ikke sansen for ukritiske tulleopplevelser uten rot i virkelighet. Når alt blir hørbart og man trekker ut fysikk, psykologi og vitenskap så blir det for fjernt for meg. Jeg har også opplevd mye rart som er vanskelig å forklare, men velger å fokusere der forskjellene beviselig finnes (jeg sa jeg var realist). Mere enn nok om det.
Hva så jeg?
Jeg fikk altså en boks tilsendt og pakket den ut. Det er i utgangspunktet en design helt etter min smak og prinsipper. Firkantet og enkel med skarpe hjørner og uten tullete pynt, kruseduller, gullbling og stasj. Ok kontakter, trinnvis justering av gain og XLR inn er helt flott. Men så: Kassen har en grovslipt og rå overflate og tilsynelatende billig eloksering som man tenker begynner å flasse av eller blir misfarget med tiden. I tillegg har boksen merkelige proporsjoner. Ikke er det fullformat og ikke er det halvformat, men et midiformat som ikke passer sammen med noe annet. Opplevelsen av boksen gir derfor mot formodning alt annet enn habegjær. Den fremstår som billig og rett og slett stygg. Det jeg ser er en billig kinaboks med dårlig finish. Typisk formgitt av en ingeniør og ikke en designer eller annen estetisk kompetent person. Jeg blir i dårlig humør av slikt. Skikkelig dårlig. Slik sett er dette et dårlig utgangspunkt for en videre test, men uansett ble den koblet til for å spille.
Hva opplevde jeg?
Utgangspunktet ble dessverre en dårlig opplevelse med det estetiske, men det kan fort snu når det kommer lyd på. Det er litt startproblemer og forsterkeren må skrus av og på et par ganger før den begynner å spille. Det irriterer meg ytterligere. Når den endelig slår seg på er den helt stille. Det er en god egenskap, men heller ikke uventet fra en effektforsterker. Det første jeg hører er dyp bass, godt definert og med god kontroll. Resten låter snilt og rent. Kanskje litt for snilt? Bassen er tørr og dyp, men litt for fremtredende og resten drukner nesten i lydbildet noen ganger. Nå er denne forsterkeren målemessig veldig bra med veldig lav forvrengning så det er ikke mulig å kritisere den for det. Men jeg opplever etter kort tid at jeg faktisk skrur ned lyden og har ikke veldig lyst til å spille mer musikk. Den engasjerer meg ikke. Er jeg så preget av utseendet enda? For det spilte jo rent. Jeg får ikke lyden til å åpne seg, det blir blant annet et lite lydbilde. Med blomsterspråket kan man si grått og slørete, saklig, tørt og livløst. Som en kjærlighetserklæring fra Kraftwerk. Det mangler lidenskap. Musikken mangler lidenskap. Jeg opplevde også noen merkelige artefakter på vokalen på «Chrome shuriken dragonfire» med Ugress. Også neste spor på den platen var det noe merkelig ulyd som jeg ikke har hørt før. Som nevnt så er nok denne forsterkeren litt for liten for mine sultne høyttalere, så det er ikke veldig vanskelig å starte lysorgelet i rødt og grønt som indikerer klipping. Da spiller det ganske høyt så problemet er ikke enormt og ikke noe kritikk av produktet som sådan. Neste dag skiftet jeg litt mellom Aleph 1.2 «monster edition» og Vera og finner at en varm (eller «varm») Vera låter noe renere enn en iskald Aleph, men jeg opplever bedre balanse tonalt på sistnevnte. Vera spiller ikke dårlig, men foten og engasjementet kommer lettere med Aleph. Gårsdagens opplevelse var nok i overkant negativ pga irritasjonen over dårlig fremtoning av produktet og det farget nok opplevelsen. Som ingeniør forstår jeg logikken bak produktet og tilnærmingen som er gjort. Den er så riktig, men gir det engasjement? (Dette er min målestørrelse, den er faen så subjektiv og enheten er TM
). Igjen får jeg opplevelsen av bra bass, rent og pent, men også like dødt, flatt og 2-dimensjonalt. Aleph er kanskje en tanke svulstig i bassen i forhold, men virker mer levende læll, med mere rom. Det er noe rart og lett «syntetisk» med Vera. Det samme jeg opplever med Sennheiser hodetelefoner. Blir det litt for lyst også noen ganger? Detaljert er det jo, men kanskje litt vel mye? Det er forresten en veldig fin stortromme på «Schysst och populær» med Oscar Danielson, den låt veldig livaktig. Gain er til orientering ikke helt lik med Vera og Aleph da Aleph ligger mellom to trinn på Vera. Jeg rørte ikke volumkontrollen når jeg sammenlignet og lot Vera spille med litt mer gain enn Aleph, noe som burde begunstige Vera. Hver gang jeg byttet mellom forsterkerne så fikk jeg starttrøbbel med Vera som måtte skrus på minst to ganger for å virke. Hvorfor er det slik? På tide å sjekke med litt vinyl. «Bumpin» med Frode Thingnæs: Med Vera ble det tamt og med lite substans. Bassen er bra. Som sagt spilte jeg litt lavere med Aleph enn med Vera uten at det hjalp Vera. Aleph puster mer liv i musikken og den engasjerer meg mer. Jeg hadde egentlig tenkt å spille mer vinyl, men nå gidder jeg faen ikke mer og sender melding om retur fortest mulig.
Hva skal man si?
Det blir som en Audi, det er ikke noe feil på produktet, men det er ingenting som frister å eie. Verden fremstår på en måte ikke i farger lenger, bare gråtoner. It is «it», but «it» is «shit», because I dont want it. Go west! Jeg finner den også for dyr til å oppleves så billig.
Som advart i en tidligere post så er dette mine høyst subjektive oppfatninger og over hode ikke noe som burde ha stor interesse for andre, men siden jeg lovet å skrive et par ord, vel, her er de. Vi snakker heller ikke himmelvide forskjeller (som det kanskje kan gis inntrykk av underveis) så språkmessig er alt litt forsterket/tydeliggjort og nok så preget av humøret som kom som en konsekvens av opplevelsen. Life’s too short.
Jeg tror heller ikke jeg gidder gå inn i noen diskusjon eller kommentere ytterligere. Kanskje dårlig gjort, men det får bli med dette ene innlegget så kan man heller bruke tiden på noe interessant.
TM/5. februar 2021