Demokrati fungerer ikke med mindre velgerne fungerer.
Ingen grunn til å tro at ikke velgerne fungerer. Hvis noe ikke fungerer, så er det vel først og fremst hvilke alternativer et land greier å fremskaffe.
Det største problemet er ikke velgerne, men mangel på alternativ som skal velges. Det er vestens politiske tragedie. Den politiske klasse har storligen feilet.
Våre politikere lot seg kjøpe/lure til å forråde velgerne. Christian Borch med noen refleksjoner - jeg har uthevd:
Påfallende mange kommentatorer og analytikere peker på at de siste 35 år med
liberalistisk økonomisk politikk har kjørt skuta opp i fjæresteinene, både nasjonalt og internasjonalt. Tilliten til de etablerte politiske systemene er undergravd. Joseph E. Stiglitz har i årevis advart om at den markedsliberale politikken som startet med Margaret Thatchers Big Bang i 1980, slår positivt ut for de aller rikeste, men virker helt motsatt for resten, og at dette nødvendigvis virker destabiliserende. Nå slår den amerikanske økonomiprofessoren fast at næringslivet i alt for stor grad har fått bestemme sine egne arbeidsbetingelser, at den politiske styringen av samfunnet er svekket og borgernes trygghetsfølelse undergravd. Det avler misnøye og trang til opprør med stor spredningsfare.
Den britiske sosiologen Michael Rustin legger til at vi åpenbart ikke har forstått hvor dypt den nye liberalismen har endret de demokratiske samfunnene. De fleste regjeringer fortsetter å kjøre ren markedspolitikk, selv om de for lengst må ha innsett at oppskriften ikke virker. De ser heller ikke ut til å fatte at politikken har brutt ned den sosiale solidariteten og avlet en sterk følelse av urettferdighet, noe som i sin tur forsterker uroen, protestene, og flukten fra etablerte partier og programmer.
https://www.forlagsliv.no/christianborch/2016/08/02/uro-i-var-sivilisasjon/
Hva menes med "liberalistisk økonomisk politikk"? Det er litt av et sekkebegrep.
Betyr det at idealet er en sterk statlig regulering av toppinntekt. At en bedrift kun skal kunne vokse opp til et visst punkt. Eller at bedriftseieren kun skal kunne ta ut utbytte i eget selskap opp til et statlig regulert tak?
Det vil alltid være fattige i verden med mindre man endrer samfunnstyringen i retning kommunistisk / ekstrem sosialistisk retning. Jeg leste en interessant sak for noen år siden, hvor en ung mann i Norge som var adoptert fra et land i mellom-amerika fortalte sin Historie. Han hadde kommet i kontakt med sin biologiske familie som var fattigfolk. Han ønsket å hjelpe de økonomisk slik at de kunne komme seg ut av fattigdommen. I stedet ble pengene han sendte brukt til luksusforbruk, dyr tv ol. Den økonomiske støtten hjalp ingenting på livssituasjonen. Spørsmålet er; er det statens ansvar å hjelpe disse menneskene ut av fattigdom, eller ligger ansvaret på et personlig plan. Hva er idealen? Utfordrer de som er for en økonomisk tvungen statlig omfordeling av godene til å tenke gjennom denne problemstillingen.
Fjernes muligheten for å tjene penger som bedriftseier, som investor eller privatperson er ikke insentivet lengre tilstede for å gjøre en merinnsats. Det er enkelt å si at problemet er "markedsliberalisme" hva nå det enn betyr i praksis. Da ønsker jeg heller å se hva alternativet er?
Etter min mening er det å ha mulighet til å bli rik en av demokratiets mest fremtredende kjennetegn.
Her stusser jeg:
Joseph E. Stiglitz har i årevis advart om at den markedsliberale politikken som startet med Margaret Thatchers Big Bang i 1980, slår positivt ut for de aller rikeste, men virker helt motsatt for resten, og at dette nødvendigvis virker destabiliserende.
Hvorfor har frislippet av de statlige reguleringene til børsene i UK under Margareth Thatchers såkalte Big Bang gjort at folk har blitt fattigere? Avstanden har økt, men ingen har blitt fattigere.
Tankeekspriment: Om du som bedriftseier har suksess, tar ut utbytte på 10.000.000 fra ditt eget selskap, hvor du foregående år har tatt ut 1.000.000. Betyr det at dine ansatte har blitt fattigere av den grunn. Nei, men lønnsforskjellen har økt med mange 100 %. Argumentasjonen til de som "ønsker statlig omfordeling av godene" regner alltid prosent: De 10 rikeste i verden har så så mange prosent av verdens midler osv. Ingvar Kampkrads IKEA hadde 115.000 ansatte 2015. Er det en fordel om man omregulerer denne bedriften, slik at Ingvar Kamprad ikke skal være så rik? Og hvem får det bedre om Ingvar Kamprad ikke er så rik? Er det ansatte, de som ikke har jobb,
hvem er det som har blitt fattigere?
Jeg er for minstelønn, men da må man samtidig erkjenne at lønnskostnadene øker, som fører til at de ansatte må produsere bra for å bære sin egen kostnad. Som fører til at nåløyet for å få jobb øker. Som gjør at noen faller utenfor og ikke får jobb. Alt henger sammen.
Det jeg er enig i er at store økonomiske forskjeller er grobunn til misnøye. Men hva er alternativet helt konkret?
Edit : ser at spørsmålstillingen først er forvirrende. De påfølgende resonnementene må ses på som kritikk mot alternativet.