Jahrs lange kommentar fra Facebook:
Om Baneheia. Dette blir en lang post, men skal prøve å være poengtert. Fredagens pressekonferanse med riksadvokat Jørn Maurud var overveldende. Viggo Kristiansen ble ikke da bare frifunnet, han ble også fullstendig renvasket for anklagene om å ha drept og voldtatt Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8 ) i Baneheia fredag 19. mai 2000 (jeg bruker navnene deres her da heller ikke jeg ønsker at de på noen måte må bli glemt).
Jeg var selv så heldig å få være til stede da Maurud uttalte at han på vegne av påtalemyndigheten på det sterkeste vil beklage den urett Viggo Kristiansen har vært utsatt for. Da fikk jeg frysninger. Måten politiet etterforsket saken, påtalemyndigheten førte den og domstolene dømte i den er en fallitterklæring for den norske rettsstaten. Det samme er Gjenopptakelseskommisjonens årelange trenering og uvilje mot å se på bevisbildet i saken på nytt. Samtidig er det en seier for rettsstaten at Maurud nå tar ansvar som øverste leder av påtalemyndigheten og at han er så tydelig på at dommen fra 2002 åpenbart er feil. Jeg tenkte på det under pressekonferansen, dette er første gang Viggo Kristiansen er blitt trodd. Det er nå varslet en granskning av Baneheia-saken. Det lover også godt. La oss håpe det blir en grundig granskning i stil med formen Maurud nå har lagt opp til. Det har vært gjort grove feil både på system- og individnivå.
Deretter vil jeg takke for utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger om jobben jeg har gjort. Gjennom bøkene Drapene i Baneheia (2017) og Prosessen mot Viggo Kristiansen (2021) har jeg vært helt tydelig på at jeg mener Viggo Kristiansen er uskyldig. Nå får jeg mye ros for det. Det fikk jeg ikke i 2017. Men jeg var ikke verdens verste fyr i 2017 og jeg er ikke verdens beste fyr i 2022. Jeg har bare ment det samme hele tiden. Det er blikket på mitt arbeid som har endret seg.
Samtidig som det er svært viktig å kritisk gå gjennom alt det som gikk galt i Baneheia-saken, så tenker jeg det også er fint å ha søkelys på det som gikk bra. Den største fortjenesten for det, den har faktisk Viggo Kristiansen selv, men det skal jeg komme nærmere tilbake til. Jeg ønsker ikke å rangere hvem som har gjort mest og best arbeid i det som til slutt ledet frem til Viggo Kristiansens frifinnelse, men synes det er fint å nevne de som bør nevnes bør (i mine øyne og ganske kronologisk).
Advokat Tore Pettersen forsvarte Viggo Kristiansen i to rettsrunder. Han hadde en nærmest umulig oppgave så forhåndsdømt og forhatt som Kristiansen da var. Pettersen sørget for at Telenor Mobil undersøkte dekningsforholdene i Baneheia vel vitende om at hans klient hadde betydelig mobiltrafikk i tidsrommet ugjerningene fant sted. Resultatet av undersøkelsene skulle i seg selv ført til at påtalemyndigheten beordret ny etterforskning av saken og deretter nedla påstand om frifinnelse av Kristiansen. Alle vet at det ikke gikk slik. I stedet ble mobilbeviset, som altså viser at Kristiansen ikke kan ha vært på åstedet mens ugjerningene fant sted, bortforklart i en byrettsdom der argumentasjonen neppe ville ført til bestått eksamen på ex-phil. Pettersen påpekte også usikkerheten rundt påstanden om at det var sikre DNA-bevis for to gjerningsmenn. Måten dette ble møtt på, kan best illustreres med at jurymedlemmene da la armene i kors og pennen på bordet. Det er trist at Pettersen ikke fikk gjennomslag. Kanskje ville det hjulpet om han var mer frempå, men gitt temperaturen i saken, så tror jeg ikke det. Jeg var selv for kritisk til Pettersen i min første bok, det har jeg forsøkt å rette opp i etterkant.
På Ila fengsels- og forvaringsanstalt skulle Viggo møte psykolog
Atle Austad. Viggo har senere uttalt at Austad reddet ham. En ting var nyttig terapi, Viggo hadde litt å jobbe med. Noe annet var at Austad etter hvert trodde på det hans sa, nemlig at han ikke hadde noe med drapene i Baneheia å gjøre. Jeg tenker alle i trøbbel skulle hatt en psykolog som Austad. Den profesjonelle jobben han gjorde kan ikke overvurderes. De problemene han selv fikk fordi det kom ut i mediene at han trodde Viggo var uskyldig, er en Kafka-prosess i seg selv. Heldigvis – også for Viggo – klarte Austad å stå på beina.
Austad hjalp Viggo å komme i kontakt med advokat
Sigurd Klomsæt, og april 2008 skrev Viggo brev til Klomsæt der han forklarte at han sonet Norgeshistoriens lengste fengselsstraff fordi den medtiltalte, Jan Helge Andersen, hadde løyet ham inn i saken. Viggo hadde kontaktet flere andre advokater i forkant. De enten svarte ikke eller takket nei. Heldigvis takket Klomsæt ja. På det tidspunktet var Viggo Norges mest forhatte mann. Det er vel riktig å si at det krevde en advokat som var villig til å gå i krigen. For krig ble det. Klomsæt besøkte journalistene på Sørlandet under Sørlandskonferansen samme høst. Han trodde (litt naivt) at han skulle bli tatt imot med åpne armer. Det motsatte skjedde. «Grusomt og grenseløst», skrev VG på kommentatorplass om Viggos ønske om gjenopptakelse. Men Klomsæt ga seg heldigvis ikke. Han hadde alliert seg med Dagbladets journalist
Eivind Pedersen, som var den eneste i det norske pressekorpset som stilte seg kritisk til dommen mot Kristiansen. Pedersen skaffet seg tilgang til saksdokumentene og gikk grundig gjennom dem, noe Klomsæt igjen hadde fordeler av i arbeidet med flere gjenopptakelsesbegjæringer. I tillegg ba Klomsæt kommisjonen om å oppnevne en DNA-sakkyndig som kunne si noe om hvorvidt premisset for dommen, nemlig at det var sikre DNA-bevis fra to personer, faktisk holdt mål. Dette ønsket om oppnevning sa kommisjonen nei til. Klomsæt ønsket også å få biologisk materiale i saken analysert (noe på nytt, noe for første gang). Også dette sa kommisjonen nei til. Klomsæt engasjerte to ledende DNA-eksperter, Susan Pope fra Forensic Science og Ragne Farmen fra Gena. Begge var helt klare på at det ikke fantes grunnlag for å hevde at det var sikre bevis for to gjerningsmenn. I 2011 fikk DNA-ekspertene tilgang til underlagsmateriale i saken. Dette viste hvordan noen i retten i 2001 og 2002 hadde holdt skjult at det fantes en prøve som indikerte dna-fragmenter fra fire forskjellige menn. Noe som selvsagt ville rokket ved påstanden om sikre dna-bevis for to gjerningsmenn. Klomsæt gikk til sak mot kommisjonen, nå hadde han også fått bistand fra advokat
Arvid Sjødin.
Hva skjedde da? Altså, foruten at advokatene tapte saken, fikk de mediene enda mer imot seg. «Slutt å fråtse i bedervet advokatmat, Klomsæt og Sjødin», skrev tidligere redaktør i Fædrelandsvennen på kommentatorplass. Jeg tenker at årene 2008 – 2011, da det så tydelig forelå klare argumenter for gjenopptakelse, er de aller mørkeste årene for norsk presse i denne saken. I stedet for å tilnærme seg påstanden om Viggo Kristiansens mulige uskyld, fungerte den fjerde statsmakt som effektive portvoktere for de andre statsmaktene. DNA-ekspert Ragne Farmen er tydelig på at dersom hun i 2009/2010 hadde fått tilgang til det biologiske materiale Oslo-politiet fikk analysert i 2022, der det fantes en rekke dna-treff fra Jan Helge Andersen på svært kompromitterende steder på de to små jentene, så hadde hun klart å frembringe de samme resultatene. I stedet ble også hun motarbeidet. Og Viggo endte opp med å sitte minst 10 år på overtid.
Etter hvert overtar advokat Arvid Sjødin stafettpinnen fra Klomsæt. Han jobber tett med kommunikasjonsrådgiver
Terje Helland , og Helland opprettet en blogg stadig flere spesielt interesserte kunne følge. Det ble likevel nye avslag. Totalt sa kommisjonen nei fire ganger, samt nei til to klager – så alt ettersom: nei fire til seks ganger.
Men så skjer det noe som blir helt avgjørende. En forskergruppe på Universitetet i Bergen, ledet an av professor
Arild Linneberg og som blant annet munnet ut i den glitrende boken «Justismordets retorikk» interesserer seg for Viggo Kristiansens sak. En pensjonert sivilingeniør, Halvard Sivertsen, som har arbeidet i Telenor i 37 år, leser om prosjektet og via omveier får han kontakt med advokat Arvid Sjødin. Sivertsen tilbyr seg å lage sakkyndige rapporter på mobilbeviset. Han går svært grundig til verks, og hans rapporter er svært sentrale når Sjødin leverer den 5. gjenopptakelsesbegjæringen juni 2017.
Samme høst utgir jeg «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet», der jeg tydelig skriver at Viggo Kristiansen er uskyldig. Det står mye av interesse i boken, men det er min påstand som får størst oppmerksomhet, og som også møter mye motstand. «Flytter ikke et komma», skriver en ledende kommentator i Fædrelandsvennen. I dag skriver han noe annet – uten at jeg skal gni det inn. Og for å at en liten sveip tilbake, så må jeg nevne at Viggos fetter,
Thomas Bergstøl. Thomas var blant de få som besøkte Viggo i fengsel jevnlig og allerede mange år før jeg tenkte på bok, så oppsøkte han meg nettopp for å be meg om å gjøre det. Klomsæt ønsket det samme. Heldigvis ønsket også det nyetablerte lille forlaget
Pitch Forlag dette i begynnelsen av 2016. At forlaget både tok initiativ og hele veien har støttet opp om prosjektet er jeg selvsagt svært takknemlig for.
Inger Rødseth har vært verdens flinkeste redaktør.
Jens Skaaland hadde ideen og pushet prosjektet.
Wenche Haugsand har stått ansvarlig. Wenche spurte meg et stykke ut i prosjektet: "så du er sikker på at Viggo er uskyldig". Jeg: "Ja, helt sikkert". Wenche: "ja, da er det bare så å skrive det, da." Så enkelt. Så vanskelig. Fint også at jeg fikk støtte fra Fritt Ord og NFFO, det ga meg bedre økonomisk spillerom og en trygghet i bunn. Men nok om det.
Sommeren 2018 er jeg på ferie med
Ellen i Dominikanske republikk da en IT-controller fra Oslo,
Mikkel Tronsrud, tar kontakt. Han har lest boken og har noen spørsmål. De er både gode, kompliserte og stadig flere. Jeg ber ham først kontakte Viggos fetter, Thomas Bergstøl, som straks begynner å gå opp ulike ruter i Baneheia for å gi Tronsrud best mulige oversikt. Deretter hører jeg med Sivertsen om han kan «overta» Tronsrud. Og det er en match in heaven. Heldigvis ser også Sjødin alt hva Tronsrud kan tilføre og gir ham en plass i forsvarerteamet. Sammen bruker Sivertsen og Tronsrud tusenvis av timer på å gå gjennom dokumenter og til å hjelpe Sjødin med å skrive best mulige prosesskriv. Det er da også Tronsrud som presenterer det som skal bli det store sjakktrekket: ikke ha fullt fokus på mobilbeviset, da må kommisjonen kritisere retten om de skal gjenoppta. Fokuser heller mer på DNA-beviset, der finnes det mye som ennå ikke er undersøkt. Der vil gjerdet en skal hoppe over være lavest.
Jeg tenker at de frivilliges innsats på ingen måte kan overvurderes. Sivertsen og Tronsrud hadde ingen tilknytning til Viggo, de hadde ingen profesjonell rolle (altså helt ubetalt). Likevel bruker de all tid for en mann de aldri har møtt – for kampen for hans rettssikkerhet. Heldigvis ser også riksadvokat Maurud hva denne frivillige innsatsen betyr. Det blir spennende å se videre diskusjon på dette. Husk at Viggo hadde 20 minutters telefontid i uka, han hadde ikke tilgang til pc eller internett eller saksdokumenter. Kommisjonen sa nei til oppnevnelse av advokat, fordi saken angivelig var så enkel. Så brukte de selv 3 ½ år på å fatte en beslutning. I mellomtiden betalte staten to bistandsadvokater, to statsadvokater og en politiadvokat som alle jobbet imot Viggos begjæring. Stort feigere lag enn dette får man neppe. Slikt kan det selvsagt ikke være.
Heldigvis finnes det de som har balansert saken utover de frivillige. Politiførstebetjent
Ingunn Wike fra øst-politidistrikt er en viktig bidragsyter. I 2015 leste hun «Hvem drepte Birgitte Tengs?». Den engasjerte henne veldig og siden har vi hatt kontakt. Engasjert var hun også da hun fikk høre at jeg skulle skrive bok om drapene Baneheia. Det ville hun nemlig på det sterkeste fraråde, for henne var Viggo det største monsteret. Men så gjorde Ingunn Wike det få andre gjør. Hun la egne motforestillinger til side og gikk dypt inn i dokumentasjonen. Wike er en av politiets fremste eksperter på teledata, og etter å ha satt seg inn iblant annet Sivertsens rapporter, skrev hun selv til gjenopptakelseskommisjonen for å uttrykke sin bekymring over at mobilbeviset ikke var tillagt den vekten det skulle vært i Kristiansens tilfelle. Wike fikk aldri svar fra kommisjonen. Men i et prosesskriv fra statsadvokaten i Agder blir hun til gjengjeld utskjelt for å blande seg opp i noe hun ikke hadde noe med, utskjellingen kommer da fra en politiadvokat i Agder hvis skriv igjen danner grunnlaget for statsadvokatens klare motstand. Disse svarene fra Statsadvokaten i 2019 på Sjødins begjæring bør være god mat for norsk presse i lang tid fremover. Jeg har skrevet mye om det i min siste bok, «Prosessen mot Viggo Kristiansen».
Jeg har til nå brukt litt plass på å skrive om pressens motstand. Men da er det selvsagt også på sin plass å skrive om de som har gjort et betydelig arbeid – utover Eivind Pedersen og undertegnede. Allerede noen dager etter utgivelsen av Drapene i Baneheia tok Dagsavisens
Hege Ulstein tydelig til orde for at Viggos sak måtte gjenopptas, hun kalte mine funn for sterke. Senere har Ulstein fulgt opp med det jeg mener er det beste kommentarene om Baneheia-saken. Alltid opplyst, alltid poengtert.
Svein Tore Bergestuen har nedlagt et virkelig stort arbeid. Han hadde i desember 2017 kronikken «Tok vi feil?» på trykk i VG. Bergestuen tok kritikk på vegne av journaliststanden, han var ganske alene om det. Det var en viktig, som svært mange leste. Senere har Bergestuen sammen med
Christian Lyder Marstrander laget en omfattende podkast kalt Baneheia. Heldigvis sa TV 2 ja til å publisere denne. Med sterk retorikk og gode argumenter, har Bergestuen flyttet saken i riktig retning. Det har avgjort også professor
Frode Helmich Pedersen, som høsten 2017 publiserte et strålende essay i blant annet Rætferd og Vinduet der han plukker fra hverandre Kristiansands byretts dom fra 2001. Det skulle heldigvis ikke bli det siste fra Helmich Pedersen.
Til slutt
Kelly Christiansen Lillesund, som nå jobber i NRK. Kelly var produsent for Monsters tv-dokumentarserie Baneheia. Kampen om sannheten som gikk på Discovery/TV Norge fra januar 2021. Et journalistisk mesterstykke i mine øyne, og klart undervurdert. Den grundige undersøkende journalistikken Monster med Lillesund i spissen gjorde, ikke minst for å tydeliggjøre DNA-bevisene i saken, tenker jeg er så utrolig bra. Som nevnte DNA-ekspert Ragne Farmen sier i en av episodene om det politiet hadde på Viggo Kristiansen – en markør av minst ti. «det er som å ha et tall på lottokupongen». Som podkasten til Marstrander og Bergestuen, sørget Monsters dokumentar for å snu en stor gruppe i befolkningene. Det er selvsagt også viktig for Viggo Kristiansen.
Og må jeg selvsagt gi kred. til Discovery, som i motsetning til NRK og TV 2, forsto hvor viktig og nødvendig en dokumentar som dette kom til å bli. Det var da bra å ha folk som
Espen Skoland,
Eivind Landsverk,
Fredrik Kvåle Dørum og
Hanne McBride i ryggen. Senere har også forsker på politihøyskolen,
Katrine Holter, sørget for viktig fokus gjennom podkasten rett og slett.
For de som fortsatt henger med (dette ble jo ganske langt), så finnes det noen andre svært viktige frivillige. Jeg har sparret masse med
Jon Harald Leknes i forbindelse med min siste bok. Så smart, reflektert og poengtert. Det var han som gjorde meg ekstra oppmerksom på at medienes rolle i årene 2008 til 2011 måtte være det aller verste. Leknes har også skrevet en rekke glimrende kronikker etter hvert. Det finnes også mange som har skrevet masse godt og med et stort ønske om å engasjere folk på nett. Lise Gimre er en strålende representant for alle disse med facebook-gruppen «Baneheia saken», som hun administrerer.
Lise Gimre har et vanvittig etterforskningsgjen, som jeg har hatt mye glede av. Og
Lars Audun Bråten som både har skrevet gode kronikker hos Nettavisen og hatt så mange kloke betraktninger og innspill på twitter. Og for ikke å
glemme min superkunnskapsrike storesøster
Anette Jahr, som kan «alt» om juss, dna mm.
Mange flere kunne vært nevnt. Men greit med en liten motvekt til historien om meg som fort kan bli «alene mot stormen». Det har på ingen måte vært så ille. Jeg har hatt enormt mange fine folk å sparre meg underveis. Og svært mange mennesker har gjort viktig arbeid jeg ikke har gjort. Og så må jeg selvsagt takke mine aller nærmeste som har holdt ut med min tidvise monomani. Og min gamle arbeidsgiver, Gyldendal, som lot meg få holde på med mitt innimellom jobben som redaktør. Og mange andre som har vært veldig tålmodige med meg.
Ellers håper jeg folk også behersker seg overfor Jan Helge Andersen. Blir han tiltalt på nytt, noe jeg mener han åpenbart må, så skal han selvsagt ha en rettferdig rettergang. Og det finnes noen tragiske skjebner rundt ham som man også bør ha i mente. At de etterlatte av jentene kanskje ikke med det første klarer å slippe på svaret de fikk, nemlig Viggo Kristiansen, tenker jeg det også er grunn til å vise forståelse. De har både lidd for de grusomme ugjerningene og for måten det er blitt håndtert i etterkant av rettsstaten.
Og så helt til slutt. Viggo Kristiansens familie. Fetteren Thomas som besøkte Viggo jevnlig, som tok fighten med journalister, som oppsøkte og hjelp meg masse med bok nummer en. For en bra mann! Broren,
Trond Kristiansen, som i dag uttaler at de ikke kjenner på bitterhet. Altså, show me a tragedy and I’ll write you a hero», som Scott Fitzgerald skrev. Trond har vært en fantastisk representant for familien i mediene, alltid fremoverrettet, alltid konstruktiv. YWNWA. Foreldrene Svein og Turid som har besøkt sønnen sin minst hver tredje helg. Som aldri har hevet stemmen. Og som det fineste av alt, har vært så flinke til å se det positive oppi det hele. En kveld jeg satt på en cafe med Svein og Turid i Asker, så sa de at de var så utrolig glade for den flotte arbeidslederen Viggo hadde hatt på Ila. Viggo hadde jo vært så mye sint, men samtidig hadde han jo en enorm arbeidskapasitet. Arbeidslederen så hele Viggo, han ga ham masse tillit og han lot Viggo få muligheten til å vokse i fengsel. Og så har du Viggo selv. Jeg har besøkt ham mange ganger på Ila. Det har alltid vært hyggelig. «Blir han mer uskyldig da i dine øyne», spurte redaktøren i F-vennen meg i 2018. Det har selvsagt ingenting å si, men det har gjort det så utrolig mye enklere å møte ham. Fakta er at jeg alltid så frem til å besøke ham. Viggo klaget aldri (selv om han hadde god grunn). Han har sett andre. Han har alltid spurt hvordan jeg har det. Han bygget trillebår og fylte den med blomster da moren kommer på besøk på 40-årsdagen, for han ville at hun skal ha det så godt som mulig. Jeg vet også at noe av det som plager både Viggo og faren hans i dag, er at moren ikke ble trodd i retten da hun mente hun hadde sett og hørt Viggo utenfor huset i tidsrommet ugjerningene fant sted. Ønsketenkning, som retten formulerte det. Men tilbake til empati. For det har Viggo masse av. Og han har masse styrke. Tenk å stå i det – i over 20 år. Og fortsatt kommer mange til å rakke ned på ham fordi han gjorde noe andre gale ting da han var ung, lenge før noen bestemte seg for å hive ham i fengsel og nærmest kaste nøkkelen. Jeg håper folk klarer å beherske seg og innse at Viggo har lidd nok. Men heller ikke Viggo preges av bitterhet. Han vil bare være Viggo. Han er så arbeidsom, så stødig, så jovial og så hyggelig. Han høres ut som «hel ved» sa en kollega av meg etter å ha lyttet til min siste bok. Det er så sant, det.
www.advokatbladet.no
no.m.wikipedia.org
www.nrk.no
www.tv2.no
www.p4.no
journalisten.no
