Sitter med forbrenningsanleggsbesøkene nå. Dårlig nett og kaotiske tilstander i billedgalleriet gjorde at jeg måtte utsette fortsettelsen til jeg kom hjem. Sorry for forsinkelsen.
Kilchoman er en whisky jeg først har blitt oppmerksom på det siste året. Lagavulinmann som jeg er, ligger jeg på grensen til forræderiet. Siden jeg alltid har ment at Macallan var en damedrikk laget av menn i skjørt, så ligger det langt inne å senke torvnivået. Det er torvsmak i Kilchoman, men en tanke mindre enn i lagga. (Islay har jo hele registret, selv om lagga liksom er referansen.)
Kilchoman er spesielt på to måter: Det er det eneste gårdsdestilleriet (noe de fleste spritfabrikkene på øya var til å begynne med, kanskje med unntak av Bowmore), dvs. 1) det henter alle råstoffer (ikke all byggen, men en stor del (de skal bli selvforsynt) og gjør hele fremstillingsprosessen på gården - fra malting til tapping -, og de bedriver gårdsdrift; og 2) det er det yngste destilleriet på øya - startet opp i 2005 og var den første nyetableringen på 124 år. Det er også det minste.
Som alle destilleriene på øya så har de et besøkssenter. Der kunne en få alt fra sprit til underbukser! De hadde også en kafé som virket å være en destinasjon ikke bare for sprithungrige, men famiilie med barn i følget. Akkurat det lå på grensa; nummeret før ammende mødre i slikt mandig habitat.
Fra besøksrommet:
Nuvel, mer på vei inn:
Tøystoffer (De fleste spritfabrikkene hadde slikt.)
De hadde ingen malting på gang, men her er gulvet og redskapet til å vende kornet hver 4. time. Visstnok hardt arbeide. Før gikk en med spade, og gjennom et langt liv som malter - vende kornet når det ligger der fuktig og spirer - så fikk en faktisk alvorlig yrkesskade i skulderen; en form for forkrøpling.
Ovnen med torv som gir smak til det maltede kornet og tørker det. Ikke i drift når jeg var der, men på Laphroaig var det liv.
Gjæring! Det er nå vannet og kornet blir besjelet med liv! (Og det blir livets vann - whisky og akevitt betyr det samme.)
Den lille koppen er fylt med såpe. Hvis gjæringen skulle blir for livlig og stige for høyt, så tok såpa og disiplinerte tullingene.
Etter at gjæren har besjelet vørteren, så blir sjelen drevet ut av legemet med helvetesild (=varme) - to ganger gjennom purgatoriet «før det berre strøymer reint liv ut av røra».
To kopperkjeler - to brenninger. Lengden og knekken på halsen har betydning for smaken på det livgivende vann. Dette er visstnok de minste kjelen i drift.
Disse er nye og håndlaget!
De to brennerne. De har har litt forskjellig form og størrelsen
Sånn ser St Peters Port ut. De ubesudlede sjele strømmer inn/ut, og fristerinnen står avmektig og vakker tilbake.
Etter at sjelen (livet) er frigjort, tappes det i tønner for å starte sin egen lille dannelsesreise før det treffer lukt- og smaksløkene til åndsvesene. Det brukes bourbontønner og sherrytønner. Kilchoman har ingen årsangivelse på spritens lagringstid, men tre år er minimum for å kunne være en whisky. Litt usikker på om de kjører den linja fordi de er så unge, eller om det er av prinsipp - at lagringsår ikke er noe kvalitetskriterium som sådan. Spriten er filtrert i en «sokk» (men ikke chill filtered) før den går i flasken. Alt på farmen. (Ellers gjøres det meste av tapping av andre merker i Glasgow.)
Sokkefilter og etterlatenskaper etter sjelens opphold i tønne:
100% Islay Cask Vatting (57,1%) [Denne ble laget som en erstatning for (se bilde) 100% Islay som er utsolgt (men jeg kjøpte senest to på nett (vinmonopolet) for et par dager siden. Den er 100% gårdssak. Mindre torv/røyk enn de andre.] Denne Cask Vattingen er ganske forskjellig grunnet lagring på sherryfat.
Den neste er en Original Cask Strength (se link)
Neste igjen er Loch Gorm. Min favoritt. Også utsolgt i forrige tapping, men polet hadde noen på Grünerløkka. Denne kommer ut med nye tappinger hvert år; årets tapping er nettopp kommet, så den skulle være mulig å få takk på. Den er egentlig den samme saken, bare med ett års lengre lagringstid.
To siste Sanaig og Machir Bay. (Se link) Forskjellen der er lagringen. Sanaig er 80% sherry og 20% Bourbon, mens den andre er omvendt (om jeg husker rett) Disse to er det politikk på at skal være tilgjengelig overalt til enhver tid.
Etter Kilchoman og Port Charlotte, gikk ferden ned til sydenden av øya og de tre mytiske; Ardbeg, Lagavulin og Laphroaig. Alle tre i nærheten av Port Ellen (Ardbeg er ca. 5,5 km fra Port Ellen og den lengst vekk) - hvor vi ankom og forlater øya.
Men vi kan ikke stikke fra Port Charlotte uten å ta med en av de mest minnerike hendelsene på turen; The Seafood Platter. !00 GBP og nok til tre. Rett fra havet - vi måtte vente en tre kvarter fordi østersene var litt forsinket fra bukta i nord (Loch Gruinart).
Etter sjømatslaget
Ned mot Port Ellen. Rett vei nesten fra Bowmore til Port Ellen. Opseth ville ha kjedet livet av seg, eller lagt veien i tunnel under myra.
Men på veien, like ved flyplassen, passerer vi en viktig ingrediens!
Ok, vi var på vei ned fra Port Charlotte via Bowmore (igjen) og torvdistriktet (ikke langt fra der Bx spilte golf?) ned mot Port Ellen - og de tre søstre; Laphroaig, Lagavulin og Ardbeg.
Vi innså at vi fikk et problem; det er ikke lett å gå igjennom de tre på én dag, og spesielt ikke når omvisningsturene nesten er lagt på samme tidspunkter. Vi tok en sjefsavgjørelse; vi eter på Ardbeg, og tar runder på de to på L.
Men Lagavulin skuffer! Ikke lov å ta bilder på omvisningen. For noe tull; men jeg har det med å gjøre som jeg blir fortalt. Derfor bilder bare fra besøksrommet. (Alle de andre oppfordret til å ta bilder av ALT!)
Så noen besøksrom først. Bruichladdich; rett nord av Port Charlotte, og det ble bare et lite kjapt besøk:
Vann i bekk. Dette var det så mye grums av torv i at det ble bare brukt til ytre behandling (og ikke som noe som ble blandet med livets vann. Det kom i rør fra det samme vannet.)
De hadde en fin omvisning, og malter en del av kornet selv. (Det meste gjøres i malteriet i Port Ellen for alle spritfabrikken. De kommer med sine spesifikasjoner vedrørende torv (røyk) og tørrhets grad, og Port Ellen er hovedleverandør.)
En av de tingene de spiller på er alle de fargerike beskrivelser av hvordan den whiskyen smaker. De samler på dem og setter dem opp over alt.
Det var litt varmt og fuktig når en stakk fingrene ned i. Forstod godt hvorfor en måtte vende om på det hele med korte mellomrom (4 timer) for at det ikke skulle vokse inn hverandre og bli noen helvetes kornklumper.
Her er ferdig røkt og tørket. Smaker godt!
Redskap til å skjære torv og bilde av aktiviteten. Laphroaig var visst de eneste som fremdeles bedrev dette manuelt. Hadde innvirkning på konsistensen av torva, ble det hevdet.
Dernest; gjæring i stålkanner (noen sverger til tre og mener det har innvirkning på smak), brenning og lagring.
De syv skjønnheter i Laphroaig:
Spriten.
Den smaksgivende hvile. (Ikke alle har lagringen på øya. Da jeg spurte om hvor den tangsmaken kom fra, så ble det hevdet at det var været som pisket hav og sjø inn over lagerbygningene, gjennomsyret luften i lagerbygget og trakk inn i tønner og innhold.)