Årets beste plateEn runde til med denne :
![]()
Sophie Zelmani - soul (cd)
mvh. s,
mvh
Årets beste plateEn runde til med denne :
![]()
Sophie Zelmani - soul (cd)
mvh. s,
Det har jeg aldri hørt faktisk (kontra CD). Hos meg er den superoppløst, glatt og ren. Så lende den er slik på innspillingen så klart. Så godt som umulig å høre forskjell så hvor jeg jeg spiller musikken min har blitt likegyldig når det gjelder lydkvalitet.Jeg sitter ikveld på Spotify, med bra utstyr. Mellomtonen er svak, bassen god, og diskanten er #flisete" Enig i det jeg tkr.- En digresjon: Er det bare meg som synes at diskanten låter "flisete" og rar på Spotify? Særlig når det skjer mye i opptaket?
mvh
Spotify, er for meg et godt " verktøy " Lytter igjennom mye der før jeg kjøper det i andre formater.
Har aldri kjøpt så mye musikk etter at jeg ble spotify junkie! Men, på lørdagen er det kjappest å bruke spotify![]()
Årets beste plateEn runde til med denne :
![]()
Sophie Zelmani - soul (cd)
mvh. s,
mvh
Det er mulig den kom ut i 2011 men gud hjelpe så bra den erÅrets beste plateEn runde til med denne :
![]()
Sophie Zelmani - soul (cd)
mvh. s,
mvh
Hmmm..
Den har jeg ikke hørt så setter på den. Det står 2011 riktignok i Spot`n. Er det riktig?
Det der er er ei alvorlig bra plate, Bent. Kan kanskje ikkje virke sånn etter de første ti gjennomhøringene, men plutselig sitter den som et skudd i underarmen. Brua på åpningslåta Heaven's escape er så sjukt bra at ord ikkje kan yte den rettferdighet. Trur forøvrig at du kanskje kan like den Elvis Perkins plata under/over, alt ettersomFortsetter med denne:
Joe Henry - Reverie (2011)
![]()
Begynner med denne igjen;
Vis vedlegget 144029
Utvilsomt en fin plate! Bedre enn indierocken (pitsjforkmusikken) til Townes.
Flott cover cyber, musikken kjenner jeg ikkeVis vedlegget 144048
Renee Olstead - Skylark
Japandroids - Celebration rock (2012)
![]()
Denne er jaggu i ferd med å rote seg inn på topp 10 for meg i år. Suveren indierock, båret fram av småstøyete fuzzgitarer og trommer - med melodilinjer og hooks unnfanget i himmelen. Japandroids er Brian King og David Prowse, med base i Vancouver, og de har en del ep'er og en fullengder på samvittigheten før dette knallfine albumet. Det er noe virkelig grandiost over disse åtte låtene (forklarer vel gjerne tittelen), hvorav den ene faktisk er en gun club cover (For the love of Ivy). For meg er det de to første; The night's of wine and roses og Fire's highway, samt den helt vannvittig fengenden Adrenaline nightshift som er høgdarene.
Japandroids - Celebration rock (2012)
Denne er jaggu i ferd med å rote seg inn på topp 10 for meg i år. Suveren indierock, båret fram av småstøyete fuzzgitarer og trommer - med melodilinjer og hooks unnfanget i himmelen. Japandroids er Brian King og David Prowse, med base i Vancouver, og de har en del ep'er og en fullengder på samvittigheten før dette knallfine albumet. Det er noe virkelig grandiost over disse åtte låtene (forklarer vel gjerne tittelen), hvorav den ene faktisk er en gun club cover (For the love of Ivy). For meg er det de to første; The night's of wine and roses og Fire's highway, samt den helt vannvittig fengenden Adrenaline nightshift som er høgdarene.
Fikk ikke helt tak i denne, men prøver igjen.
Japandroids - Celebration rock (2012)
Denne er jaggu i ferd med å rote seg inn på topp 10 for meg i år. Suveren indierock, båret fram av småstøyete fuzzgitarer og trommer - med melodilinjer og hooks unnfanget i himmelen. Japandroids er Brian King og David Prowse, med base i Vancouver, og de har en del ep'er og en fullengder på samvittigheten før dette knallfine albumet. Det er noe virkelig grandiost over disse åtte låtene (forklarer vel gjerne tittelen), hvorav den ene faktisk er en gun club cover (For the love of Ivy). For meg er det de to første; The night's of wine and roses og Fire's highway, samt den helt vannvittig fengenden Adrenaline nightshift som er høgdarene.
Fikk ikke helt tak i denne, men prøver igjen.
Kanskje dette hjelper deg med å få tak på den?
Vis vedlegget 144051
Litt usikker på hvordan jeg skal tolke det@Lyngen : Lykke til med Ty Segall...
Et av mine beste kjøp dette året,flott laget plate med dog litt blass lyd.Ruthie Foster - Let it burn (2012)
![]()
Gir denne en ny sjans etter at den havnet i glemmeboka etter første lytt. Liten tvil om at Ruthie Foster har kontroll på stemmebåndene sine, her er det både kraft og følelser i sving, men eg har ennå ikkje tatt helt av på denne plata, til tross for at hun covrer the black keys (Everlasting light). Albumet består for det meste av covere, bl.a. Johnny Cash, John Martyn, William Bell og David Crosby. Det hele bakt inn i en bunnsolid produksjon med dyktige musikere over hele fjøla (koring bl.a. the blind boys of Alabama), musikalsk i skjæringspunktet soul/gospel/pop. Fint er det, men vil påstå at denne ikkje når opp til the phenomenal Ruthie Foster fra 2007, som var veldig god.