Hva lytter du til i dag? (Del2)
- Trådstarter Høvdingen
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
- Status
Uutgatt60135
Gjest
Det har jeg aldri hørt faktisk (kontra CD). Hos meg er den superoppløst, glatt og ren. Så lende den er slik på innspillingen så klart. Så godt som umulig å høre forskjell så hvor jeg jeg spiller musikken min har blitt likegyldig når det gjelder lydkvalitet.
Jeg sitter ikveld på Spotify, med bra utstyr. Mellomtonen er svak, bassen god, og diskanten er #flisete" Enig i det jeg tkr.
Spotify, er for meg et godt " verktøy " Lytter igjennom mye der før jeg kjøper det i andre formater.
Har aldri kjøpt så mye musikk etter at jeg ble spotify junkie! Men, på lørdagen er det kjappest å bruke spotify
Uutgatt60135
Gjest
Spiller en av mine favoritter av latinske syngedamer (brasil);
KKaare G. Opsahl
Gjest
Uutgatt60135
Gjest
Hmmm ..
Den har jeg ikke hørt så setter på den. Det står 2011 riktignok i Spot`n. Er det riktig?
Cracker - s/t
Dette får bli kveldens siste (siden regnet har gitt seg)TTT.
Gjest
Det er mulig den kom ut i 2011 men gud hjelpe så bra den er
Hmmm ..
Den har jeg ikke hørt så setter på den. Det står 2011 riktignok i Spot`n. Er det riktig?
mvh
Første ut denne uka:
Guided By Voices - Let's Go Eat The Factory (2011)
Fortsetter med denne:
Joe Henry - Reverie (2011)
Elvis Perkins - Ash wednesday (2007)
Elvis Perkins spiller folk i samme tradisjon som tidlige utgaver av Leonard Cohen og Bob Dylan gjorde. Nick Drake er vel ikkje helt utenfor refereanserammene heller, sjøl om Perkins til tider er både lystigere og drar på litt mer. Far til Elvis døde av AIDS da Elvis bare var 14 år gammel, og ni år seinere omkom mora i 9/11 bombinga, så ballasten for å skrive troverdige kjipe tekster er definitivt til stede. While you were sleeping som åpner plata er et utrolig sterkt kutt, en fantastisk oppbygging i låta, hvor lag på lag føyes til fra de fullstendig sparsommelige tonene som innleder låta. En plate som kryper under huden på deg, og som jeg plutselig kom på igjen fordi denne nye unge trubaduren Barna Howard tidvis kan minne om Elvis Perkins, i alle fall de låtene hvor Perkins er mest nedstrippet, som i It's only me, en personlig favoritt på ei flott plate.
Japandroids - Celebration rock (2012)
Denne er jaggu i ferd med å rote seg inn på topp 10 for meg i år. Suveren indierock, båret fram av småstøyete fuzzgitarer og trommer - med melodilinjer og hooks unnfanget i himmelen. Japandroids er Brian King og David Prowse, med base i Vancouver, og de har en del ep'er og en fullengder på samvittigheten før dette knallfine albumet. Det er noe virkelig grandiost over disse åtte låtene (forklarer vel gjerne tittelen), hvorav den ene faktisk er en gun club cover (For the love of Ivy). For meg er det de to første; The night's of wine and roses og Fire's highway, samt den helt vannvittig fengenden Adrenaline nightshift som er høgdarene.
Hip Hatchet - Joy And Better Days (2012)
Det der er er ei alvorlig bra plate, Bent. Kan kanskje ikkje virke sånn etter de første ti gjennomhøringene, men plutselig sitter den som et skudd i underarmen. Brua på åpningslåta Heaven's escape er så sjukt bra at ord ikkje kan yte den rettferdighet. Trur forøvrig at du kanskje kan like den Elvis Perkins plata under/over, alt ettersomFortsetter med denne:
Joe Henry - Reverie (2011)
Chuck Prophet - Temple beautiful (2012)
Et slags "konseptalbum" fra den tidligere Green on red mannen. Temple beautiful er navnet på en smått legendarisk punkebule i San Fransisco, og det er byen som danner bakteppet for plata. Ifølge Prophet sjøl, så er plata "made in San Francisco, by San Franciscans about San Francisco., og den demonsterer til fulle hans utsøkte låtskriverteft. Det er rett fram godhjertet rock&roll, tuftet på telecastere, trommer og bass - groovet i tittelkuttet får meg til å smile fra øre til øre. Noen blåsere her og der gjør sitt til at flere låter får et slags souluttrykk over seg. Fine ting! Gjestebidrag på vokalsiden fra ingen ringere enn Roy Loney, en av grunnleggerne av heltebandet Flamin' groovies.
Ty Segall band - Slaughterhouse (2012)
Første lytt til denne nokså ferske In the red utgivelsen. Ty Segall har mange jern i ilden, og dette er ett av tre album til nå i år; en ren soloskive, et samarbeidesprosjekt med White fences, og altså denne under fanen Ty Segall band. Umiddelbart tenker jeg tung 60s psych/garage, åpningslåta, med sine forvrengte fuzzgitarer kunne ha vært et samarbeidsprosjekt mellom 13th floor elevators og Syd Barrett. Dette lover godt etter halvannen låt. Spent på fortsetteslen nå ja.
edit: Dette var småstrengt jaUutgatt60135
Gjest
Begynner med denne igjen;
Utvilsomt en fin plate! Bedre enn indierocken (pitsjforkmusikken) til Townes.
I anstenidghetens navn fjernet eg siste linje om Japandroids plata, den gikk såher:
"Eneste minuset er at dette høres ut som noe kitchpork greier, og det er deror en viss sannsynlighet for at Lyngen liker det. Se på det som en vennligsinnet advarsel"
Jordan Minor - The cottonwood tree (2012)
Godkjent singer/songwriter plate og vel så det. Har du sansen for Steve Earle, Chris Knight og Hayes Carll kan dette absolutt være en plate å sjekke ut. Han finner ikkje opp kruttet på noen som helst måte, men lager låter som til tider tåler sammenligning med storheter nevnt over. Han har en akkurat passe rufsete nok stemme til låtene, som er trygt forplantet i americana/ alt.country universet - ikkje noe fiksfakseri og jåleri her, bare gode låter og tekster som står meget godt på egne bein.CCyber
Gjest
Renee Olstead - Skylark
Nathaniel Mayer - (I want) love and affection (Not the house of correction) (2007)
Gnistrende samling fra Vampisoul med Nathaniel Mayer's 60s singler utgitt på Detroit labelen Fortune records i perioden 1961-66. Dette er kvalitetssoul / r&b fra en artist som dessverre er alt neglisjert i den store sammenheng. Village of love er den minst ukjente låten fra Mayer, sluppet i 1962 da Mayer var 18 år. Backingbandet the fabulous twilights gir Mayer et rått og rufsete sound, noe som kanskje forklarer noe av den manglende populariteten og oppmerksomheten den gang, men som i dag bare gjør at dette høres friskt og vitalt ut.
Mot slutten av karrieren opplevede Mayer et slags "comeback", han signerte bl.a. med Fat Possum og fikk gitt ut et studioalbum der i 2004, samt ett på Alive records i 2007. Mayer døde i 2008 etter en kort tids sykeopphold. Alive gav ut ytterligere ett posthumt album med Mayer.
Uutgatt60135
Gjest
Japandroids - Celebration rock (2012)
Denne er jaggu i ferd med å rote seg inn på topp 10 for meg i år. Suveren indierock, båret fram av småstøyete fuzzgitarer og trommer - med melodilinjer og hooks unnfanget i himmelen. Japandroids er Brian King og David Prowse, med base i Vancouver, og de har en del ep'er og en fullengder på samvittigheten før dette knallfine albumet. Det er noe virkelig grandiost over disse åtte låtene (forklarer vel gjerne tittelen), hvorav den ene faktisk er en gun club cover (For the love of Ivy). For meg er det de to første; The night's of wine and roses og Fire's highway, samt den helt vannvittig fengenden Adrenaline nightshift som er høgdarene.
Fikk ikke helt tak i denne, men prøver igjen.
Pi pi pi pizzafyll (sitat: Ståle Stil)
Uutgatt60135
Gjest
Nei, dette blir for indie for meg. Kjedelig éntonerock.
Få virkelig gode plater i år. Prøver Ty Segall Band;
KKaare G. Opsahl
Gjest
@Lyngen : Lykke til med Ty Segall...
David Bowie - The man who sold the world (1970)
Tittelkuttet er foreviggjort av Nirvana på fantastiske Unplugged. Ellers er det ikkje så veldig mye som minner om unplugged på denne 1970 utgivelsen fra David Robert Jones, den første der Mick Ronson bidrar. Og Ronson setter sine spor, med tunge gitarer kor minst ene foten nesten må sies å befinne seg farlig nært "heavy rock" leiren. Soundet er fuzzpreget, ganske kompakt og egentlig veldig "tungt". Ikkje at det nødvendigvis er feil. Bra plate fra Bowie, noen steder omtalt som glamrockens fødsel, men ikkje noe topp 3 for min del.Uutgatt60135
Gjest
Ruthie Foster - Let it burn (2012)
Gir denne en ny sjans etter at den havnet i glemmeboka etter første lytt. Liten tvil om at Ruthie Foster har kontroll på stemmebåndene sine, her er det både kraft og følelser i sving, men eg har ennå ikkje tatt helt av på denne plata, til tross for at hun covrer the black keys (Everlasting light). Albumet består for det meste av covere, bl.a. Johnny Cash, John Martyn, William Bell og David Crosby. Det hele bakt inn i en bunnsolid produksjon med dyktige musikere over hele fjøla (koring bl.a. the blind boys of Alabama), musikalsk i skjæringspunktet soul/gospel/pop. Fint er det, men vil påstå at denne ikkje når opp til the phenomenal Ruthie Foster fra 2007, som var veldig god.KKaare G. Opsahl
Gjest
Neil Young er på sitt beste når han sitter på hesten
The Dream Syndicate - Ghost Stories (1988)
Baby Woodrose - Chasing rainbows (2007)
Bra plate fra Lorenzo Woodrose. Omtrent det eneste gode danske bandet eg kommer på, bortsett fra Olsen "Fly on the wings of love" Brothers. Herlig blanding av folk/psych/garage, ikkje veldig ulikt det australske Dolly Rocker Movement holder på med. Denne Baby Woodrose plata er en del streitere enn de sensete utgivelsene kor Lorenzo har gått Roky Erickson / 13th floor elevators fullstendig i næringa.
I'm gonna make you mine er en perle:
Et av mine beste kjøp dette året,flott laget plate med dog litt blass lyd.Ruthie Foster - Let it burn (2012)
Gir denne en ny sjans etter at den havnet i glemmeboka etter første lytt. Liten tvil om at Ruthie Foster har kontroll på stemmebåndene sine, her er det både kraft og følelser i sving, men eg har ennå ikkje tatt helt av på denne plata, til tross for at hun covrer the black keys (Everlasting light). Albumet består for det meste av covere, bl.a. Johnny Cash, John Martyn, William Bell og David Crosby. Det hele bakt inn i en bunnsolid produksjon med dyktige musikere over hele fjøla (koring bl.a. the blind boys of Alabama), musikalsk i skjæringspunktet soul/gospel/pop. Fint er det, men vil påstå at denne ikkje når opp til the phenomenal Ruthie Foster fra 2007, som var veldig god.
mvh- Status
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…