Takk for det united og Trompetnerd.
Forventer at united vil fortsette og ødsle av sin kunnskap på americana/singer songwriter arenaen, og fortsatt komme med knalltips der i gården.
@Karma - Beklager, men eg evner dessverre ikkje å svare noe mer vetig på spørsmålene dine. De er gode og relevante, men eg har for lite å komme med. Det eneste eg kan si er at når eg svarte og brukte begrepet "lyttetretthet", så gikk det mer på rein øreslitasje, og det kan like gjerne skyldes innspilling/mix som anlegget. Eros er inne på en annen lyttetretthet, nemlig det å være lei musikk for perioder. Det skjer uhyre sjeldent, men det har forekommet. Da setter eg enten på the long ryders eller noe kokkojazz. Begge deler funker som ei kule.
Som bebudet, tenkte å fortsette sjangervandringen for å få satt premissene for min musikkinteresse. Det gjenstår 2.5 sjangre nå, den halve er siste del av bluesen, men før det tenkte eg å vie noen linjer til sjangeren eg var godt voksen før eg fikk ørene opp for. Ikkje før rundt midten av tjueåra kom eg skikkelig inn i
Soul og sånt
Mye fint her, kan nesten gå etter labler. Stax, Goldwax og Hi klinger bra i mine ører. Og så er det jo en haug med smålabler rundt om kring, og vidunderlige Numero Group har gjort mye bra arbeid her. Andre som er sitt ansvar bevisst for å videreformidle gull fra 60 og 70 tallet er ikkje minst Kent records, som lukter kvalitet herfra til månen. Pluto sin måne.
Et knippe utvalg fra vidunderlige Numero group sine utgivelser. Labler som Capsoul og Big City resulterer nok ikkje i like mange anerkjennende blikk som Motown og Stax, men her er det mye gull om man leiter. Ta denne godbiten her f.eks.
Det er altså primært to tiår som gjelder for min del
60s & 70s
Det er først og fremst 60 tallet og den litt råere soulen som står mitt hjerte nært, det skal være litt grit. James Carr, Lee Moses, Irma Thomas, Solomon Burke, Otis Redding, Candi Staton, Spencer Wiggins og Bettye Swann er ting som rager høyt i kurs hos meg. Gøyalt ay flere av disse opplevde en ny vår i godt voksen alder. Candi Staton og Solomon Burke har begge levert imponerende ting på 2000 talet. Er glad i smoothere ting også, men det er disse greiene som er "krem dalla krem". Motown er fint i små doser, men ingen gåsehud hos meg.
På 70 tallet begynner jo ting å bli litt vel glatt og smooth, men det er da faèn så mye bra å hente her også, især Hi records har en del knall herfra. Ann Peebles, Otis Clay og Syl Johnson for å ta noen som står høyt i kurs. Har også stor sans for Al Green, og Marvin Gaye kan fort bli spilt en lørdags kveld viss eg har ambisjoner om å få meg en bete.
Denne samlingen med Stax sine singler fra 1959-1968 er så gull verdt at det ikkje er til å tro. Bare å få i hus.
Kent records har en del geniale serier, her representert med bl.a. The goldwax story og Birth of soul. Den første er det vel pr nå kommet tre utgivelser i, den siste mener eg det er fire til nå.
Lee Moses gav bare ut ett album, det er høyt aktet og skattet i dag.
Så gjør vi et galant hopp langt fram i tid. 80 tallet og utover er eg helt ukjent med soul, helt til soulen fikk en revival det lukter svidd av, med band som detroit cobras og the dirtbombs. Genial blanding av garage og soul, og det funker helt fantastisk. Elsker de banda der!
Knallplate fra the detroit cobras. Her covrer de bl.a. Solomon Burke sin
Stupidity, samt
Find me a home som også Burke gjorde.
Burke hadde jo en stor karriere over lang tid, og Joe Henry bidro bl.a. til en renessanse der, med å produsere comeback-albumet
Don't give up on me (fint album forøvrig).
For meg var Solomon Burke på sitt aller kuleste her:
Det var vel en kjapp introduksjon til sjela hos Townes. Det blir mer av sånt etterhvert tenker eg.
Da gjenstår 1.5 sjangere før rammene er satt
