I dag er det akkurat ett år siden
Bill Morrisey døde av hjertesvikt, på et hotellrom i Georgia, Dallas. Han var på vei hjem etter en miniturne i sørstatene, og slet fortsatt med tung alkoholisme. I dag er det også tilfeldigvis bursdagen min (gratulasjonsmeldinger kan sendes via BBS til min bankkonti)
Tenker å minnes en av mine store litt senere i aftens, med å spille favoritt-skiva fra katalogen hans, mens eg tar meg en liten en, av det samme som Bill nok tok for mange store av.
Bill Morrisey - Standing eight (1989)
Romanen hans, Edson, har eg dessverre ikkje funnet tid til å lese ennå. Men den skal være fin den også, som en lang Bill Morrissey låt
Morrissey’s dødsfall i fjor føltes av naturlige årsaker nesten ubetydelig og irrelevant, men etter Townes Van Zandt er trolig Bill Morrissey den singer/ songwriteren eg har satt mest pris på. Han har alltid hatt en spesiell plass hos meg. Og etter hans bortgang i fjor har den ikkje blitt mindre. Du verden så gjerne eg skulle sett ham på Madam Felle.
Standing eight kan eg bare ikkje få anbefalt sterkt nok. En skatt innen singer/ songwriter/ folk sjangeren; utrolig vakre akustiske låter, med tekster/ lyrikk svært få når opp til. Dette er hverdagspoesi som treffer meg midt i hjerterota. Morrissey’s evne til å skildre tilværelsen til de som, om ikkje befinner seg på samfunnets skyggeside, men i alle fall ikkje akkurat lever jet-set livet, er helt fenomenal. Små historier om store ting.
Aller sterkest på
Standing eight er
The last day of the last furlough, som er en av de fineste sangene eg har hørt. Melankolien og stemningen i hans beste låter er temmelig unik, som på denne hvor det fortelles om “den tomme” mannen som har sjekket inn på et hotell med elskerinnen da ekteskapet hans rakner:
We have the beach to ourselves now
The brown eyed girl, the empty man
And she wants to make love
I wanna drink
I wanna do what I do best
En fantastisk fin melodi, en enda finere tekst, og gitarklimpring av klasse. Han hadde en veldig karakteristisk signatur i Guild’n sin. Og han kunne virkelig spille.
Foruten denne perlen, inneholder
Standing eight utrolig flotte ting som
Motels and planes og
She’s that kind of mystery, kor Shawn Colvin bidrar på vokal. Det finnes også humor her,
Party at the UN og
Car and driver får frem smilet. Tror at enkelte kan slite litt med vokalen til Bill, han var nok langt fra noen “sanger”, men han har en tilstedeværelse og ærlighet i stemmen som går rett hem hos meg.
Han har en solid katalog, og eg har lyst til å dele fantastiske
Birches, fra plata
Night train, som sammen med
North er nest best etter
Standing eight:
Teksten er så flott, at vi må ha med den også:
"Birches"
They sat at each end of the couch, watched as the fire burned down,
So quiet on this winter's night, not a house light on for miles around.
Then he said, "I think I'll fill the stove. it's getting time for bed."
She looked up, "I think I'll have some wine. how 'bout you?" She asked and he de
clined.
"Warren," she said, "maybe just for tonight,
Let's fill the stove with birches and watch as the fire burns bright.
How long has it been? I know it's quite a while.
Pour yourself half a glass. Stay with me a little while."
And Warren, he shook his head, as if she'd made some kind of joke.
"Birches on a winter night? no, we'll fill the stove with oak.
Oak will burn as long and hot as a July afternoon,
And birch will burn itself out by the rising of the moon.
"And you hate a cold house, same as me. Am I right or not?"
"All right, all right, that's true," she said. "It was just a thought,
'Cause," she said, "Warren, you do look tired. Maybe you should go up to bed.
I'll look after the fire tonight." "Oak," he told her. "Oak," she said.
She listened to his footsteps as he climbed up the stairs,
And she pulled a sweater on her, set her wineglass on a chair.
She walked down cellar to the wood box -- it was as cold as an ice chest --
And climbed back up with four logs, each as white as a wedding dress.
And she filled the stove and poured the wine and then she sat down on the floor.
She curled her legs beneath her as the fire sprang to life once more.
And it filled the room with a hungry light and it cracked as it drew air,
And the shadows danced a jittery waltz like no one else was there.
And she stood up in the heat. She twirled around the room.
And the shadows they saw nothing but a young girl on her honeymoon.
And she knew the time it would be short; the fire would start to fade.
She thought of heat. She thought of time.
She called it an even trade.
Så nok ein gong, oppmodar alle til å gje Bill Morrissey den lytten han fortener. Start med standing eight
Det har også blitt presang på far i dag, frå ungan må vite
Den i midten var nok like mye til mora, men kjekt å få i hus er det uansett.
Nu venter heimelaga fiskegrateng på far. Stas!
