Det som gir størst forventningsbias er synlig størrelse. Der er faktisk veldig vanskelig å høre "bort" fra størrelsen. Det hjelper faktisk å lukke øynene. Så selv om du vet at det står et beist av en Krell foran deg så hjelper det å lukke øynene.
Ikke helt enig i den der. Jeg er overbevist om at det er
umulig å fjerne det man vet/antar/tror/synest/vil skal være riktig eller hva man nå velger å kalle det. Det ser ut til å være en iboende angst for å forholde seg til lyden av noe og kun lyden. Dersom noen f.eks lytter til to produker (to forsterkere, to cd-spillere eller hva det nå måtte være), nivåmatchet og man må ta stilling til det enkle spørsmålet "hvilken av disse liker du best" - så vil nok angsten for å svare "feil" umiddelbart melde seg hos de fleste, man er da ekspert, må vite. At det kan være vanskelig å bestemme seg er i seg selv en indikator på at ting egentlig låter
svært likt, ellers ville det jo være en smal sak å ta beslutningen. Hele konseptet om at f.eks noe som koster veldig lite kan falle mer i smak enn noe som koster veldig mye er ganske fjernt, og jeg er ganske sikker på at noen og enhver ville prøve å rasjonalisere valget i ettertid. Men å faktisk innse at man faktisk liker noe som "ikke skulle kunne være bedre" tror jeg sitter
veldig langt inne for noen og enhver av oss og søken etter hva som var galt med testen, oppsettet etc vil nok starte ganske raskt. Det forstyrrer virkelightesforståelsen.
Mellom annet derfor mener jeg at det å fjerne all informasjon om testobjektet er en nødvendig forutsetning for å kunne mene noe om lyden av det alene. Og dersom man i noen sammenheng utenfor HiFi-andedammen skulle designe et forsøk, så ville nok dette være et så opplagt poeng at det knapt hadde vært verdt å bruke tid på å diskutere det, mens det innenfor kan skape hundrevis av sider debatt pro og contra.
Det du sier er essensielt det samme som at vissheten om at en dreven vinsmaker vet at han drikker en Chateu ett-eller-annet til kroner fryktelig mange tusen kroner pr. flaske fra en legendarisk årgang ikke påvirker bedømmelsen fordi vedkommende er en flink vinsmaker. Jeg tror du skal lete veldig lenge og vel før du finner noen som driver med vinsmaking som støtter den påstanden.
Som har vært debattert før: Nøyaktig hva er det egentlig ved vurdering av HiFi-komponenter som gjør at man bør kaste all sunn fornuft rundt forsøksdesign på havet? Svaret er muligens ikke mer komplisert enn at man ikke får den konklusjonen man på forhånd har bestemt seg for er den riktige.
Leser man HiFi-lyrikk i den kulørte lydpressen så fremstår innvendigene mot blindtesting som metode som absurde. Det beskrives enorme forskjeller, men av en eller annen mystisk grunn fordufter de med en gang kjennskapen til hva man lytter til forsvinner. Den opplagte forklaringen er selvsagt at forskjellene aldri var der i utgangspunktet men ble diktet opp av anmelderen, men den forklaringen er tydligvis altfor enkel til at den er brukandes. At det er det skrikende opplagte svaret på spørsmålet hjelper heller ikke.
Godt innlegg, nb - men jeg frykter for at det ikke vil bli belønnet med et spot-on.
For å ta veien gjennom leveren, TrompetN, så forstår jeg ikke helt hva du mener dette skal utrette.
Lyttingen du nå fremhever som avgjørende er den vi alle foretar, hele tiden.
Derimot er man kommet frem til at når man ønsker å finne frem til forskjeller som er allment gjenkjennelige, så er det klokt å ikke vite hva man lytter til, og best å lytte i korte strekk. Du feide kjapt over Nousaines artikkel, der han viser til et temmelig avslørende forsøk.
Han lot altså et større utvalg testpersoner, alle med påstått god lytteerfaring, lytte til en CD-R.
De kunne bruke så lang tid de ville. Når de hadde lyttet ferdig skulle de avgjøre om musikken var "ren" eller "4% forvrengt."
Det var ikke det store testpanelet i stand til å avgjøre med signifikant presisjon, uansett hvor lang tid de brukte.
Deretter tok han den lytteren som hadde brukt lengst tid, flere uker, for så å avlevere feil svar. Han sa at en forvrengt gjengivelse var ren.
Denne lytteren ble bedt om å gjennomføre et utvalg nye tester. Og det er verdt å lese hva utfallet ble. Det strider bestemt mot dine antakelser.
Han som ikke var i stand til å avgjøre om musikken var forvrengt, etter uker, var i stand til å planke testen 16/16 ganger når han kunne svitsje hurtig mellom et kort strekk musikk som var forvrengt (A) og rent (B). Men på veien dit forsøkte han å avgjøre det i lengre lyttestrekk, altså ikke kun et utdrag fra musikken, og da var han ikke like presis.
Slike forsøk er forøvrig gjentatt mange ganger, med tilsvarende utfall og også med store paneler. Korte lydsegment (musikk eller lyd), hurtig svitsjing, best for å skjelne faktiske forskjeller.
Du skriver:
Ved de mystiske hififorskjellene som man ikke helt vet hva kommer av og som oftest sniker seg på deg etter lang tid er de korte intervallene ubrukelige.
Med andre ord beskriver du nå din innbilning, og ikke noe som gjelder komponenten.
