Forklaring på konkulsjonen "Hearing is believing"
Det finnes heldigvis meget taleføre og kunnskapsrike mennesker i denne tråden slik at jeg bruker deres innlegg for å forklare hvorfor jeg mener at kabeltesten min favner så bredt. Dette at alle kan stole på hørselen sin til enhver tid er satt på spissen av meg. Forventningsbias er en veldig sterk psykisk illusjon som kan få oss til å oppleve nærmest hva som helst. Mitt poeng er at når flere mennesker opplever samme forskjeller over lang tid så er det meget sannsynlig at de opplever forandringer som teknisk skjer i objektet de lytter til og ikke er kun en illusjon i seg selv.
“Hearing is believing” er et slagord som brukes av hifibransjen for at man skal tro på det man hører.
Jeg lurer på hvorfor de har begynt å bruke et slikt slagord? Det burde da være ganske åpenbart?
Jeg gav Vredensgnag utfordringen å motbevise utsagnet. Mest fordi han har vært kritisk til min hypotese om at blindtesten min vil indikere at alle kan begynne å stole på hørselen sin igjen. Men også fordi det er helt åpenbart at han er en meget klok mann etter å ha lest hans bidrag på forumet et drøyt år.
Jeg fikk et MEGET godt skrevet innlegg tilbake.
Vredensgnag:
Hva skal jeg motbevise?
"Hearing is believing" er altså din hypotese for testgjennomføringen. Dette er dogmatisk og slett ingen hypotese - godt du skriver "litt forenklet."
Det du kanskje ønsker å si er at "det man hører er det man tror på." Hvilken ny kunnskap tilfører dette? Det var presis dette jeg kritiserte helt i åpningen av tråden: at du går inn og lytter slik vi alle lytter, med vårt subjektive jeg. Men så gjør du deg til "vitenskapsmann" og trekker vidløftige konklusjoner utfra en selvfølgelighet.
Det du argumenterer for er nemlig presis det vi utskjelte objektivistene hevder hele tiden - at det man (subjektet) tror om hørselsopplevelsen, er subjektets helt egne, høyst personlige erfaring.
Nå er vi kommet et steg nærmere å forstå den forvirringen som ligger til bunns for din test og tråd. Og andre må gjerne applaudere tiltaket og hylle tålmodighet, men de har tydeligvis heller ikke skjønt at det er tynn is som fundament her. .
Du skriver:
“Det du kanskje ønsker å si er at "det man hører er det man tror på." Hvilken ny kunnskap tilfører dette? Det var presis dette jeg kritiserte helt i åpningen av tråden: at du går inn og lytter slik vi alle lytter, med vårt subjektive jeg.”
Dette er vi enige om. Jeg kommer med ingen ny kunnskap som tilfører noe. Dette er gammel kunnskap. Vi lytter med hele vårt subjektive jeg.
1. Du påstår at det man hører seende er hele opplevelsen. Der har du overhodet ingen innvending, men du går frem som om du har motstandere til dette utsagnet. .
Den eneste motstanderen jeg har til dette utsagnet er
blindtester som er blitt gjennomført med “null-resultat”.
Hadde det ikke blitt gjennomført tester med “null-resultat” ville færre stilt spørsmålstegn ved hørselen sin og andre sine subjektive opplevelser.
2. Og dette kan forklare de "god dag mann økseskaft" diskusjonene som gjerne oppstår i kabeltråder. Mange har nemlig ikke forstått paradokset - selvmotsigelsen - i sin ihuga kamp for å overføre rot og kilde til sine høyst personlige opplevelser til døde, fysiske komponenter som eksisterer utenfor deres subjekt. .
Slik jeg ser det, er “hifikvalitet” graden av reproduksjon av levende menneskers musikkutrykk. Det er betydelig hvordan den døde fysiske komponenten er konstruert for å videreformidle den levende opplevelsen som ble “spilt inn” til “hele vårt subjektive jeg”
3. Og det er dette vi utskjelte objektivistene forsøker å vise til. Vi har alle helt legitime, personlige erfaringer. I mange tilfeller kan man enkelt påvise årsaken til erfaringen, og hvilken rolle et eksternt stimulus har spilt i å vekke responsen; i andre tilfeller er det vanskelig å påvise årsaksrekken, men lar seg ofte gjøre; og i noen tilfeller, der påstått årsaksrekke virker søkt, er det gjerne også meget vanskelig å påvise at responsen har rot og kilde utenfor subjektet - og dermed blir effekten ikke overførbar til andre. .
Når du skriver :
“er det gjerne også meget vanskelig å påvise at responsen har rot og kilde utenfor subjektet”
Da leser jeg deg som at lytteopplevelsen kun blir skapt inni oss selv og har ingenting å gjøre med de døde og fysiske komponentene å gjøre.
Hvordan kan du dokumentere denne påstanden?
Hvorfor trenger man å påvise at “responsen har rot og kilde utenfor subjektet” ? Vi tror da på det vi hører?
Når vitenskapen ikke klarer å forklare hvorfor vi hører det vi hører så forsøker vi å teste ut om vi faktisk hører det vi hører eller ikke.
Metoden som da blir brukt for å verifisere dette er oftest en blindtest i ABX format. Gir denne testen et “nullresultat” så går man utifra at man ikke hører det man tror at man hører.
Jeg mener at lytting over lang tid i rolige omgivelser er
meget pålitelige.
4. Men dette aksepterer merkelig nok ikke subjektivistene. For dem er det på død og liv om å gjøre å finne forklaringen på sin respons utenfor seg selv. Subjektivistene fornekter subjektet, og søker forklaring i objektet - og på veien tilbakeviser de mengder av konkret og repeterbar forskning og tusener av timer med glade lytteerfaringer, som viser til at hifi-glede er en sum av det høyst personlige og det vi tror og mener om de eksterne påvirkningene vi utsettes for. .
Her synes jeg du blander litt. I den grad man kan kategorisere mennesker som subjektivister og objektivister så opplever jeg debattene på HFS som at “subjektivistene” tror på det de hører med hele seg. Det er etter min mening “objektivistene” som forteller “subjektivistene” at det de hører ikke kan forklares teknisk i objektet.
Hvordan finner man ut hvem som har rett?
Man gjør mengder av konkret og repeterbar forskning på teknikk og lyttetester.
Til slutt finner man ut at subjektet hører “galt” dokumentert av “nullresultat” i en blindtest.
5. Og veldig ofte, når vi forsøker å finne en ekstern forklaring for den personlige gleden vi erfarte, har vi vanskelig for å påvise denne presist "utenfor oss selv," slik at det vi erfarer er overførbart til andre. Vårt eget - høyst personlige bidrag - er nemlig ikke overførbart til andre, og ikke detektérbart i den døde, fysiske komponenten. .
Det er jeg enig i. Musikkopplevelse er en høyst personlig subjektiv opplevelse som nødvendigvis ikke er overførbart til andre og hvertfall ikke til den døde komponenten.
6. Men du lytter til kabel med boks på, og kabel du ikke vet hva er - trekker noen bastante konklusjoner om at heretter kan man trygt gå ut ifra at årsak til personlig opplevelse er utenfor egen kropp, og så skal alle bli euforiske, tydeligvis.
Hvilket gjør dette til en høyst merkelig tråd - siden den egentlig setter mer enn én kule rett i foten på subjektivistisk HiFi.
HiFi ville sannsynligvis vært langt morsommere og givende om folk innså at opplevelsen er skapt av en selv, i samspill med det eksterne, og at det ikke er enveis påvirkning utenfra og inn til sjelen.
Kan ikke si at jeg er enig i den konklusjonen. Som du har sett av mine kommentarer til sitatene dine, bunner
alle dissonerende opplevelser mellom subjektive lytteinntrykk og ikke teknisk-forklarlige fenomener ut i blindtester som gir nullresultater.
Du er blant annet tydeligvis opptatt av å plassere meg i en dogamtisk sammenheng. Uannsett hvor mye jeg prøver å forstå det, så klarer jeg ikke se hvorfor mennesker som “stoler på sin egen hørsel” som validitet for forskjeller de personlig opplever
er mer dogamtiske enn de som “stoler på tekniske forklaringene” rundt hvordan de døde objektive komponentene oppfattes av vårt subjektive jeg.
Glem ikke at den eneste evalueringen av hvor godt et slikt dødt objekt fungerer til å avspille musikk alltid blir avgjort på grunnlag av subjektive betraktninger.
Som regel blir tekniske motforestillinger og forklaringer
sett utenfra, vurdert som sterkere argument enn
ekte opplevde subjektive lytteinntrykk. Det synes jeg er bakvendt. Sjelden er det fagkilden bak komponentet (som har spisskompetansen) man forespør om hvorfor lytteopplevelsen oppleves som den gjør.
Man benytter seg av raske google søk og tilfeldige forummedlemmer som har generell teknisk kunnskap for å forklare hvorfor dette ikke kan stemme. Dette er etter mitt hode merkelig at vi tillegger dette mer vekt.
På den måten opplever jeg “objektivistene” som dogmatiske(i den grad man skal sette mennesker i bår).
Selv, så er jeg heldig. Jeg har alltid kun stolt på meg selv, mine erfaringer, min tillærte kunnskap og mine evner til å evaluere sanseinntrykk hverdagen gir meg og er ALLTID åpen for å lære noe nytt og forandre perspektiv og referanser. Det er kun enkelte erfaringer med jenter som har snudd mitt liv opp ned uten grunn.
At jeg tilfeldigvis er opptatt av god lyd og tilfeldigvis mener at hifibransjen
ofte har bedre poeng enn teknikere har ikke noe med tro å gjøre, annet enn på meg selv som subjekt og mine erfaringer.
Jeg mener at min test kan
indikere at arrangerte blindtester med nullresultat ikke nødvendigvis er vitenskapelig vantett.
Jeg mener jeg har sådd tvil i den type blindtestmetode som mange ganger har blitt brukt for å undersøke hvorvidt man hører det man hører utenfor subjektet eller kun innenfor subjektet.
Det er grunnlaget for min hypotese. Jeg kan ikke si at jeg har motbevist noe, men jeg har indikert ganske kraftig og jeg har bevisstgjort rundt svakheter rundt blindtester og sådd tvil om validiteten rundt et nullresultat.
Dette kan vi diskutere videre.
BX:
For de som ikke vet hvem BX er, så er han blant annet konstruktør av romkorreksjonsprogrammet Audiolense. Et program jeg selv bruker og er så vidt jeg vet et av verdens mest avanserte romkorreksjonsprogrammer.
Alle som har prøvd dette programmet vet at det stiller store krav til deg som bruker for å optimalisere lyden gjennom dette. Da kan man tenke seg hvor mye som ligger bak programmeringen av et slikt program. Det er veldig komplekst. En masser av “KJEDELIGE” simuleringer og forsøk ligger bak. Og en stor kompetanse om lyd og psykoakustikk er en selvfølge for en programmerer bak et vellykket romkorreksjonsprogram.
Dette er hans innspill:
Når det gjelder empirien så har det ikke vært så mange valideringsspørsmål her såvidt jeg kan se. Det er jo ganske rett fram det han har gjort, så det er ikke så mye å spørre om. Og når det (fortsatt) gjelder empirien, så er det kanskje mer interessant å finne ut hvorfor denne testen synes å være mer følsom enn mange andre blindtester.
Jeg synes Trompetnerd sine tanker omkring dette med lytting er spennende. Men jeg oppfatter ikke dette som spikrede konklusjoner, men som kvalifisert høyttenkning i forlengelse av resultatene. Den metoden jeg har brukt til kritisk lytting har gått mer ut på å finne spesielle partier i spesielle opptak som er diskriminerende i forhold til det jeg måtte være på jakt etter, og så forsøke å "konkretisere" eller rettere sagt pinpointe lydmessige forskjeller.
Så jeg skal ikke påstå at jeg helt skjønner metoden hans med å lytte svært lenge for å høre forskjellen. Men resultatene taler jo for seg og da er det jo interessant å høre hva slags tanker han har om dette.
Jeg vil tro det kan være individuelle forskjeller ute og går, hva angår hva slags lytting som fungerer best for å identifisere forskjeller. Kan godt hende at det finnes en beste måte her og at TrompetN er kommet nærmere enn de fleste, men uten at man har trent på den så tror jeg at ens egen måte fungerer best, fordi man da er på kjent grunn.
Og da er det litt tilbake til det at mange blindtester representerer en kunstig og atypisk lyttesituasjon for de involverte. Hvis testsituasjonen er svært forskjellig fra det de er vant til - enten det gjelder lytteintervaller, publikum, prestisje, fravær av visuelle clues - you name it - så kan selve forandringen i den settingen det lyttes i være nok til å dra ned følsomheten. Det som jeg likte godt med TrompetN sin test i så måte var at den var 100% fleksibel. Hvis han hadde trivdes bedre med raske skift så kunne han gjort det i stedet. .
Meget viktige og gode poeng ved at det skal VELDIG lite til for å dra ned følsomheten til en blindtest.
Det jeg selv har erfart ved langtids lytting er at det etterhvert dukker opp ting i lyden som jeg ikke har vært på jakt etter og som har fløyet under radaren tidligere. Men jeg har alltid vært i stand til å kikke nærmere på slike ting ved hyppige skifter etterpå. .
Spørsmål: Hvor mange runder tror du at du kunne identifisert disse tingene i en blindtest?
Jeg deler TrompetN sin oppfatning at man kan stole på ørene når man lytter seende også. Det gjør i alle fall jeg. Men dette handler jo også om hvor man setter grensen. Jeg går ikke rundt og tror at jeg hører mikroforskjeller som andre ikke hører, og jeg har ikke behov for å høre forskjeller som er så mikroskopiske at de forsvinner med en gang jeg ikke vet hva jeg hører på. Og jeg har vært på seanser der alle andre tilsynelatende hører forskjell på kabel A og kabel B - mens det eneste jeg hører er at diskanten stikker så langt utav lydbildet at det nesten gjør vondt i ørene, eller en annen skavank som gjør det umulig å tenke på hvordan en skarve kabel låter. Hvis man er litt kritisk og litt ærlig mot seg selv - ærlig nok til å innrømme at man ikke hører alt man skal høre - da kan man stole på sin egen hørsel seende også, IMO. Så det med å stole på hørselen handler også om å akseptere egne begrensninger. .
Da er vi hvertfall to! J
Jeg er også kritisk til ABX i den forstand at det er et av de mest misbrukte begrep i hifi relaterte diskusjoner. Det brukes for å vitenskapeliggjøre tester og utsagn som er høyst uvitenskapelig. Sier man ABX så kan argumentasjonen være så lettvint og testen så dårlig som den bare vil, men da har man liksom vitenskapen på sin side. Sånt er irriterende i lengden.
Ingen ting i veien med selve grunnfilosofien i ABX, og jeg ser iofs ingen grunn til at metodikken skal ha noen begrensninger hva følsomhet angår, men jeg har ikke sett mange tester som både er troverdige og har interessante resultater. .
Hvor har du sett de troverdige og interessante resultatene som ikke er åpenbare for erfarne lyttere?
De beste testene jeg har lest har tatt for seg ting som er ganske opplagte og bekreftet det man visste fra før. Eksempelvis når Toole beviser at høyttalerspredning og on axis respons har mye å si for subjektiv lydkvlaitet. Og da er det jo ekstra spennende da, når noen kommer med en ABX som er postiv på kabelforskjeller. Det synes jeg er bra jobba- rent metodisk!
......
Det hadde vært interessant å måle kablene, men det er ikke sikkert at de vil avdekke noe åpenbart. Det kan godt hende at det foregår et samspill mellom kabel og elektronikk her, hvor eksempelvis forsterkeren blir unødig stresset av høyfrekvent støy med den ene kablene. Who knows. Derfor skal det mer til enn å påvise tekniske forskjeller på kablene, med mindre disse gjør seg vesentlige utslag i impulsresponsen. .
Det er deilig å lese sine egne meninger meget velformulert og med mye tyngde bak. Takk skal du ha for bekreftelsene!
Hva gjør vi i denne hobbyen hvis vi ikke skal kunne tro på det vi hører. Å være objektiv når det er snakk om å lytte på musikk er vel ikke mulig, blindtest eller ei. Trompetnerd sin test er og blir subjektiv, samme hvor objektiv han har prøvd å være.
Etter min mening treffer dette spikeren på hodet. Lytting er subjektivt og kan heller ikke bli annet enn det, selv en positiv ABX test er basert på subjektiv lytting. Kun det positive
resultatet er det eneste som kan ses på som objektivt.
Og selv når blindtesten foreligger får man ikke “hjelp” av den til å vurdere kvaliteten på komponenten. Det må hele vårt subjekt gjøre.
Min hifihistorie:
Sett i lyset av at flere har ment at jeg har ekstreme lytteegenskaper (tusen takk for det) og tilogmed brukt det som motargument for at “vanlige” lyttere ikke ville ha detektert kablene. Kan jeg bruke det som argument tilbake.
Her er noen seende og subjektive opplevde forskjeller som jeg er 100% sikker på at jeg kan stole på er det døde objektet som gjør forskjellene sammmen med mine subjektive.
1. Inntil april i fjor spilte jeg på Bryston 4B SST og BP 26 forforsterker.
Jeg trengte mer krefter og siklet på en Bryston 14SST som jeg hadde lånt med hjem flere ganger. Jeg lånte denne med meg hjem og tok samtidig med meg en Gryphon Diablo fordi jeg liker Morten på NAT så godt. Jeg spurte Morten hva som var hans beste forsterker til 100K som kunne hamle opp med en Bryston 14B.
14Ben låt større en jeg var vant med i forhold til 4Ben og med masse fundament.
Da jeg så koblet til Diablo ble jeg sjokkert. Jeg hadde ikke ventet at denne skulle spille så mye bedre, tvert i mot. Den spilte så ekstremt glatt, hurtig og med en ekstrem kontroll at det var en lidelse å levere den fra seg etter en ukes prøve.
2.Inntrykkene slapp ikke taket. Overalt hørtes reprodusert lyd “tregt” ut. Jeg hadde oppgradert min referanse. Som om transientene ble fanget opp tidligere enn jeg hadde hørt før. Senere har jeg lest at Gryphon selv mener hurtigheten er en av styrkene til Diablo. Jeg lurer på hvordan man konstruerer seg frem til en slik styrke? Gryphon selv mener at det blant annet er på grunn av ingen negativ feedback og ingen filter i signalveien.
3.Jeg kjøpte Diablo. Da jeg hadde spilt på den en måneds tid fikk jeg den ikke til å spille like ekstremt dynamisk som den jeg hadde på hjemlån. Og jeg hadde en boom i bassen som jeg ikke husket fra hjemlånet.
Jeg ringte selger og fikk til svar at det kan være kabelen fordi den var en modell billigere enn den jeg hadde lånt. Jeg byttet kabel og boomen forsvant og dynamikken kom tilbake. Siden har det vært standarden.
Dette kan forklares med impedanseforskjeller og en dipp her og der, men jeg har vanskelig for å tro på det 100%. Hvordan kan slike impedanseforskjeller gi bedre dynamikk og større gjennomsiktighet i hele registered (min subjektive vurdering)
4.Når jeg gikk over til PC avspilling så kjøpte jeg meg en minnepinne. Denne synes jeg lød mer “klinisk” enn hardisken på maskinen. Såpass mye at jeg kjøpte meg en ny hardisk med strømforsyning. Denne låt i mine ører fyldigere.
5.Da jeg begynte å bruke Audiolense romkorreksjon oppdaget jeg at minnepinnen plutselig låt best igjen. Hardisken med strøm låt mer “uren”.
6. Så flyttet jeg inn på et lite rom hvor jeg satte inn store akustikktiltak og finstilte Audiolense. For hvert akustikktiltak jeg satte inn måtte jeg forandre “target” kurven. Opplevelsen av samme frekvensrespons forandret seg.
7. Jeg slet lenge med en “grå” betoning i toppen av frekvensresponsen så jeg byttet clas ohlsson digitalkablen min med en dyr og fin kabel som jeg hadde i skapet. Vips så var det mer fres i øvre registeret.
Dagen etter hadde jeg glemt at jeg hadde byttet kabel og skulle høre barnehørespill med sønnen på fanget. Da spilte jeg for første gang uten Audiolense med den kabelen rett på Spotify. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor anlegget låt så lyst og påtrengene. Jeg virkelig vred hodet mitt, fordi Spotify hadde aldri hørtes slik ut før. Da kom jeg på digitalkabelen, byttet tilbake og lyden forandret seg. Siden har jeg ikke hatt den “grå” betoningen.
Alle disse oppservasjonene er jeg nå trygg på at jeg hørte på grunn av kabeltesten. Flere av de har kanskje ingen logisk teknisk forklaring (spesielt hardisk/minnepinne er sært), men jeg hørte det med hele meg.
Blindtester er etter min mening et meget effektivt og godt verktøy til mye. Jo mindre forskjeller blindtesten skal detektere jo større krav er det til gjennomføringen av blindtesten for et troverdig resultat.
Jeg har til nå ikke sett en blindtestmetode jeg mener er finmasket nok til å identifisere de små forskjellene i 13 runder blindt.
Disse små forskjellene er årsaken til at jeg holder på med hifi. Det gir meg større og større musikkglede jo tettere på musikken jeg kommer. Min signalkabel er for meg verdt pengene jeg har betalt for den i forhold til de andre kablene jeg har testet, men jeg må innrømme at jeg ikke har teset så mye fordi kabler ikke betyr allverden for meg.
Jeg vil med denne testen og tråden vi at vi kan bli mer forsiktige med å avfeie lytteutsagn på bakgrunn av en blindtest med nullresultat eller tekniske tilsynelatende umuligheter.
Og hvis man skal det, bør man gå testmetoden i sømmene først.
Teknisk innsikt har det med å forandre seg så fort en dyktigere tekniker kommer til.