ooops. det er jo litt klønete. Jeg trodde bassen var utfordringen med ob?
Det kan jeg gjerne knytte et par ja og nei-kommentarer til.....
For det første:
Ja. Dipoler har en vesentlig utfordring i bassen. For et gitt lydtrykk ved en gitt (lav)frekvens vil man trenge vesentlig større membranareal i en dipol. Kortslutningen rundt baffelen har en utfordring her som neppe gjør det til et dårligere prinsipp, men absolutt dyrere (at begrensningene lar seg manøvrere rundt har bl.a. Sluket ettertrykkelig bevist).
Nei. Her kommer den omdiskuterte (merkelig nok, i mine øyne) siden av regnestykket. Her er min versjon. Dipoler fungerer på en måte som i mindre grad enn omnipolare høyttalere byr rommet på dans. Dette har betydning ved alle frekvenser, men aller mest i bassen. Jeg mener virkelig at dipoler er prinsipielt overlegne. Man får tørrere/raskere/bedre definert/mer homogen håndtering av transienter med dipoler. Jeg er til og med så frekk at jeg mener dipolkjærligheten er et spørsmål om å avlære seg en sosialt konstruert hifi-estetikk. Trommer låter kortere og mer 'separert' fra romklangen enn omnipolare høyttalere kan gjengi.
For det andre:
Nei. Jamoene er dipoler i bass og mellomtone, men ikke i diskanten. Diskanten har lokk bak magnetsystemet, og støtteskinna er festet i dette.
My 2c, så det er sagt. Og jeg har tatt spranget, og gresset på denne siden forekommer meg fortsatt grønnere.