Jeg gjør oppmerksom på at jeg uttaler meg utelukkende for egen hånd, og ikke på vegne av OAS.
Jeg vil gjerne få underbygge jamakrs innlegg litt, siden vi var der samtidig.
Jeg kommer med dette garantert til å tråkke i salaten, men jeg gjør det ikke for å være slem.
Jeg prøver kun å beskrive mine lytteinntrykk, samt belyse dem.
Jeg har lenge grublet på om jeg skulle mene noe offisielt etter lytteseansen hos KV. Hvorfor finner dere ut ved å lese teksten under.
Lytteaften hos Knut Vadseth 17.10.2012
Anlegget: Alex Peychevs altomfattende ombygging av Teac Esoteric X-1 (det er kun VRDS-NEO drevet som får lov til å stå igjen) til APL X-1, nå også med ekstern DAC + pre. Superlativene er mange derom, dog snakker vi 250 frognertiere for ombygging med DAC og pre, samt innkjøp av en brukt Esoteric X-1. Her er det duket til med mye grom elektronikk, at på til med rør på utgangene til DACen.
Videre består anlegget av Adytons nye bejublede 1.8 til små 190 frognertiere. Musikken formidles via Jormas beste ht.k til ett sett Marten Coltrane 2. For disse må man punge ut 590 små tusenlapper. Anlegget står i et Finite Element Pagode rack med strømpadde fra APL, strømvoodoo fra Nordosts V2, og habile strømkabler rund baut.
Settingen: Totalt var vi 15 individer (hvorav KV og 2 av redaksjonens medlemmer holdt seg bak høyttalerne under hele seansen) i KVs stue denne onsdagen i oktober noe jeg personlig tror ble i overkant mye biomasse for lydbølgene i rommet. Høyttalerne er plassert helt ut til sidene, noe som jeg mener gir en noe trang «sweetspot» med Coltrane 2. Dette fant jeg å være rart, siden det tilsynelatende var lettere å få til bedre lydgjengivelse i «sweetspot» med Marten Coltrane 1 (fritt etter teflondiscen). Personlig ville jeg dratt Coltrane 2 ht 0,5m lenger inn horisontalt fra hver side, men da rammes Knut av konemor, med Knut vet hva. Meg om det.
Lytteinntrykk og betraktninger: Jeg må nesten starte med et lite lytteinntrykk fra slutten av seansen hvor jeg fikk spille Eivôr Pâlsdottir – Live, spor 13 Summertime av salige Gershwin. Jeg har aldri hørt musikk stykket bli gjengitt så distansert med følelse av at Eivôr står langt unna mikrofonen på scenen som om hun bruker en støttemikrofon. Det virket som hun sto langt der inne i uvirkeligheten, blass i blikket (eller langt ute på et skjær utenfor Torshavn på Færøyene), noe hun IKKE har gjort på noen andre av de anlegg jeg har avspilt henne på i både lett – og tungvekstklassen tidligere og i ettertid.
Dette fant også Knut til å virke rart. Borte var nærhet, og den intense «live» følelsen jeg blir så dypt rørt av, og ikke minst har blitt avhengig av. Pådraget i stemmen, og den rystende inn i sjelen dynamikken i stemmen hennes uteble!? Dette ledet raskt opp til spørsmålet - hva i all verden gjør APL DACen med musikken? Er det slik og forstå at alle andre DACer jeg har hørt musikk via spiller feil? Mer forvirring følger.
Her må jeg skyte inn at jeg hovedsakelig lyttet til musikk «off-axis» denne kvelden (i de samme 3 posisjoner som jamakr), og i liten grad satt i tilnærmet «sweetspot». I tillegg lyttet jeg kun i ca.1,5 timer, så ta dette for hva det er. Fidelitys redaksjon har sittet i et langt større antall timer, og forhåpentligvis mye og ofte i «sweetspot». Jeg håper det, fordi jeg langt på vei overhode ikke kjenner meg igjen i de 3 vyrde herrers beskrivelse av lydgjengivelsen til dette anlegget, og det uroer meg.
Har min nese/bihule operasjon ødelagt min evne til å lytte, selv om det mindre hyggelige tiltaket var ment å gjøre lyttemusklene bedre? Jeg tror ikke det, men nå tror jo jeg så mangt.
Jo, vist hørte jeg glimtvis storheten i anlegget, men ikke på langt nær som forventet tatt møtet med Coltrane 1 i betraktning.
Feler låt ekstremt vibrant og tydelig med sine komplekse overtonestrukturer, og det var nesten som å få strøket buen under nesa hvor du kjente lukten av harpiks som en av herrene uttalte. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Vidunderlig og presist.
Leif Ove Andsnes klaverkonsert av Grieg i sjølveste Grieghallen i 16 bit/44,1 khz format satt så ei kula, komplett med den passerende trafikken på utsiden.
Storband med all sin eksplosive dynamikk ble for meg en svært krevende øvelse fordi jeg personlig synes det gjennomgående ble spilt for høyt. Det eksplosive attakket når blåserrekka dro til var kolossalt hurtig, dog har trompeter for fullt øs alltid vært et slit for mine flaggermus ører
Meeeen var ikke Accuton diskanten i overkant pågående her, samt at det i mine ører «klirret» en anelse i den keramiske mellomtone enhetene når det ble spilt så høyt? Det virker som om det kler anlegget bedre å spille moderat høyt med mindre ensembler.
Techno/electronica nummeret kom seg mer helskinnet igjennom i mine ører, og avslørte en sjelden kontroll og stramhet. Tøft!
Tidsreisen med gammel Moody Blues var hyggelig, og gav til kjenne et dypt innsyn i datidens opptaksteknikk. Kveldens desidert mest markante «
time travelling».
Så skulle vi avslutningsvis høre på Pink Floyd – The Division Bell, spor 1 hvor det høres ut som en tanks kommer kjørende over sand på åpningskuttet (jeg forestiller meg mer sand som knuses under trykk av stein fra en isbre eller knitring i sand og koraller under et dykk). Det låt intenst og ekte, men mange av oss kjenner denne plata som vår egen bukselomme, og ba KV la skiva snurre videre for å høre når hele bandet trår til på spor 2 What do you want from me (Gilmores fortvilede spørsmål til evig gretne Waters om hva som gikk galt mellom dem). Det som skjedde etterlot meg og flere andre mentalt måpende. Sjelden har jeg hørt den låten gjengitt så ustrukturert og sprikende. Hva i all verden skjedde???...
Hjemme hos meg gjengis låten helt konsistent med tydelig separasjon mellom stemme, gitar, bass, trommer og kor, dog ikke med samme «razor sharp» oppløsning i de enkelte fragmentene. Her er det noe galt som ikke er riktig, men hva?
Jeg lurer meg på: KV nevnte innledningsvis noe om at anlegget var grinete dagen før vi dukket opp (16-17.10.2012), og helt ute å kjøre. Han koblet opp og ned, testet strømkabler fra A til Å, og der satt det. Javel, men hva var problemet opprinnelig?
Er det slik at DACen til APL er så ekstremt riktig at all musikk blir «
ny og jomfruelig»?
Jeg kjøper ikke helt den, fordi da er «
alle» andre DACer feilkonstruert.
Her om dagen fikk jeg et innspill som jeg synes belyste godt hva jeg har gått og grublet på i ettertid. Det virker som om APL DACen henter opp ett og ett instrument/stemme, fokuserer og belyser hver enkelt del av musiseringen intenst, men i det det skal settes sammen til et forståelig hele går det galt i mange tilfeller. Hvorfor i all verden gjør den det? Opprinnelsen til problemet kan da ikke sitte andre steder enn i DACen mener jeg!?
Videre lurer jeg på hva Adyton blokkas oppløsning, hurtighet og slam gjør med lydbildet. Er den egentlig så overlegen som beskrevet i de siste numrene av Fidelity, og passer den så godt sammen med APL og Marten utstyret? Vel, smaken er forskjellig.
Oppsummering: Jeg ble dessverre faktisk mer forvirret enn klok etter denne aftenen kjære Knut, og det gjør meg nedstemt. Jeg fikk rett og slett ikke dette til å henge sammen så homogent og lekkert som doktoren foreskrev. Jeg sanset glimtvis grandios oppløsning, tidvis en mellomtone til å drepe for, men at Accuton diskanten er tingen tviler jeg på. Det ble spilt lite bass rik musikk under mitt opphold, så noe inntrykk av bedre bass via Coltrane 2 kontra Coltrane 1 kan jeg ikke uttale meg om.
Vi burde avslutningsvis ha spilt Huge Masekela – The Coal Train from Namibia som var en sykt bra opplevelse på Coltrane 1 med Krell KPS 25 SC og DP A1s EBW for 3 år siden.
Etterarbeid: Når man får lov til å være med og leke med slike esoteriske komponenter som ikke innfrir går jeg tvert i tenkeboksen. Etter litt grubling, gikk diskusjonen livlig på intern nettet. Det viser seg at minst 5 av oss som var der 17.10.2012 sitter igjen med tilnærmet samme inntrykk av lydgjengivelsen. Jaha, da er jeg altså ikke feiloperert eller hører stemmer i hode!?
Dette ledet til slutt opp til en lytteaften hos jamakr for kontroll lytting av noen av skivene som ble avspilt under seansen hos KV, og da spesielt kuttet med Eivôr Pàlsdottir.
Anlegget til herren på odden består nå av Krell Cipher SACD/CD, Krell Phantom forforsterker og Krell EVO 402 effektforsterker. Fra Wilson Audio stiller Sasha, vinylsnurreren er et kongelig drivverk fra «
the good old days» signert Technics, arm SME V Gold med EMT pick-up.
Krell komponentene er forbunnet med Krell CAST kabler, ht.k kommer fra Synergistic Research og strøm avhjelpes i stor grad av LMC FAT.
Okidoki, det var «hardware» siden. Der satt vi himla spente, og satte på Eivôr Pàlsdottir - Live, spor 13.
Stemmeprakten hennes fremsto her med en sanseløs dynamikk. Vanvittig vakkert i mitt høreapparat. Det låter så nært, tett, distinkt, oppløst og homogent som man bare kan ønske seg (og nå som Zensati CAST Reference har blitt koblet inn er damen så nær at…..). Dette var vi dessverre ikke i nærheten av på anlegget i Halvdan Svartes gate den dagen i oktober.
Dette ble beklageligvis mye pepper KV, men husk at jeg IKKE sitter med fasiten fordi det som her står skrevet er mine subjektive inntrykk og meninger. Jeg takker for tillitten, for at jeg fikk komme og den alltid utsøkt hyggelig atmosfæren med hjemmebakst, kaffe og anekdoter.
Ærbødigst Powerpoint