Glemte et poeng fra kronikken til Moene i DN - de rike har penger å plassere, de mindre bemidlende har behov for å låne og disse møter hverandre gjennom mellommenn - en etter hvert stor finanssektor. Et ganske vesentlig problem med den teorien, selv om det jo er en logikk i den, er at lån til privatpersoner (dvs i all hovedsak boliglån) utgjør en liten del av lånemarkedet. Om vi ser på lille Norge så er det også slik at de langt, langt fleste kjøpere av norsk boliggjeld - gjennom utstedelser av boligkredittobligasjoner - er utlendinger. Disse blir i all hovedsak utstedt i Euro og USD og solgt i utlandet. Markedet for lån til bedrifter er også stort, og så har vi i tillegg markedet for kommunegjeld og statsgjeld. I Norge er dette langt på vei av akademisk interesse, men det finnes åkke som (Norge har p.t. like under 300 milliarder kroner i langsiktig statsgjeld og like over 200 milliarder kroner i kortsiktig statsgjeld). Til sammenligning har norske husholdninger totalt ca 2300 milliarer kroner i boliggjeld. Forsikringsselskaper, livselskaper, pensjonsfond osv osv er svært store investorer i slike markeder.