@ Sluket
Jeg har veldig stor respekt for dette med lytteerfaring, og hva man skal tillegge av innhold denne erfaringen. Som jeg har vært inne på tidligere har man jo ingen mulighet for å lytte til en teknologi. Vi kan bare avgjøre hvordan vi oppfatter det vi hører, ikke hvorfor. For å finne ut hvorfor ting låter som det gjør kreves det enormt med forskning, langt mer enn hva en kan få til på egenhånd. Derfor mener jeg man bør ha stor respekt for det arbeidet andre har gjort opp gjennom. Derfor synes jeg slike uttalelser som Vinterand for eksempel kom med, om hvordan Harmann-konsernet entydig var et bevis på at personers arbeid er null verdt, faller på sin egen urimelighet.
De siste 7 årene har jeg forsket både på lyd og termodynamikk parallelt. Uten at det har direkte noe med hverandre å gjøre så er det en fellesnevner som går igjen i mange sammenhenger. Jeg har mange ganger følt at vi har kommet til betydelige gjennombrudd innen termodynamikken. Felles for nesten alle disse er at man blir sittende og lure på "Hmm, har Clausius tatt feil alle disse årene?" eller "Er hele konseptet med entropi misforstått?", eller "Hvordan kunne Carnot ta så feil?". Det man imidlertid bør gjøre i slike situasjoner er å vurdere både sine egne oppdagelser og ikke minst forholdet til de klassiske "reglene" innen faget. Det jeg så godt som alltid har endt opp med etter en stund er at jeg har oversett hvordan de nye hypotesene ikke nødvendigvis motsier den klassiske forskningen. Ofte har vi oppnådd det vi var ute etter, og alt knyttet til det er helt greit, det var tanken om at dette ikke er i tråd med med den gamle empiriske forskningen som stort sett viser seg å være feil. En dyktig vitenskapsmann kan komme frem til en teori som overlever til tross for at forskningen går langt forbi det stadiet forskeren var på da teorien ble utviklet. Einstein er et strålende eksempel på dette.
Poenget mitt er at vi bør være forsiktige med å la våre observasjoner trosse den faglige konsensusen, men heller finne forklaringen på hvordan de kan gå hånd i hånd.
Når det gjelder lavest mulig Mms og lettest mulig membran så er det relativt sterk konsensus rundt at dette er en myte. Spesielt i forbindelse med bånd har myten vært seiglivet.
Her er en ekstremt lett ribbon:
Her er en 20mm soft dome:
Det er liten tvil om hvilken av de to som er ryddigst i tidsdomenet. Her er en ribbon som er svært lik førstnevnte i konstruksjon, men som samtidig har et laminert bånd som veier mye mer:
Problemet her, som i så mange andre sammenehnger, er at det er en hel haug med forhold som spiller inn. Legg spesielt merke til hvordan resonansmønsteret til diskanten påvirkes av båndkonstruksjonen. Den ekstra massen gjør at man får en mer fremtredende funamental resonans. Samtidig gjør den ekstra dempingen at man får klart ryddigere oppførsel oppover i frekvens.
