|
ALBUMSTAFETTEN 21
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Har rett og slett hatt så steike mange plater å trille igjennom at det ble ikke engang tid til denne. Og utifra feedbacken tror jeg ikke at det blir tid til det heller.
PS! Du kjører svært nøyaktige karakterer, Townes! Well done.
Son House
King of delta blues
Eddie son house jr ble født 1902 i mississippi og regnes som en av grunnleggerne av delta bluesen.
Hans betydning for bluesen og blues musikere er visstnok av historisk betydning uten at jeg kan si at jeg har hørt navnet hans tidligere.
Robert Johnson og Muddy Waters har jeg hørt om, men dette er visstnok musikere som har blitt preget av Son House. Betydningsfull musiker med andre ord.
Dette aktuelle albumet ble sluppet i 2005, men er spilt inn i 1940-41 og består av en rekke sanger som er spilt inn med nærmick. iallefall høres det slik ut med en slik til tider kraftfulle røst.
18 låter blir litt i det meste laget når man ikke har et forhold til Son House eller delta blues, men det er ikke tvil at man har å gjøre med en med mye på hjertet som musiker, artist og prest. Fortellerformen er vel ganske unik for sjangeren og tiden den ble spilt inn i. Desverre for meg blir det muligens litt for mye og jeg blir litt lei. har hørt mye bruddstykker, men hele albummet har jeg bare hørt ett par 3 ganger.
Jeg vet liksom ikke om jeg skal anmelde musikken, musikern eller albummet når det kommer til slikt som har såpass viktig betydning i historien.
Jeg hopper i det og gir albummet terningkast 5
Son House - King Of The Delta BluesSon House er en av de virkelige veteranene i delta bluesen og har vært stor innspirasjon til kjente blues-artister som Robert Johnson og Muddy Waters. Såvidt jeg har forstått er består denne platen av innspillinger Son gjorde for Kongressbiblioteket i 1941 og 1942. Instrumenteringen består av gitar og noe munnspill.
Dette er vel så klassisk blues som det er muligt og få på plate og det der liten tvil om at mannen er god på gitar og har kraftig stemme.
Kvaliteten på innspillingene er ikke allverden og er nok gjort på ganske enkelt utstyr uten og ha vært i et studio, for en kan enkelte ganger høre noe bakgrunnstøy som hanegal o.l., en del av sangene er også kuttet ganske brått (som om noen slo av opptakeren litt for tidlig). Jeg pleier ikke være så opptatt av kvaliteten på innspillinger så lenge musikken er bra, men lydkvaliteten her gjør vel at dette er mer historisk inntressant enn en plate jeg kommer til og høre mer på for musikkens skyld. Det virker til tider som en overhører en øving og ikke en plateinnspilling som f.eks på spor som "Demonstration Of Concert Guitar Tuning" som rett og slett er gitarstemming og ikke noe låt i hele tatt.
Det ble mye skriverier om innspillingen og lite om musikken dette, men for meg som ikke er spesielt oppdatert på tidlig blues blir dette veldig vanskelig og skrive så mye om. Synes sangene blir litt like og vanskelig og skille fra hverandre nå jeg hører gjennom hele platen og jeg klarer ikke og trekke frem noen spesielle låter som er bedre enn resten.
Jeg er ingen stor fan av klassisk blues og har hørt veldig lite på så tidlige innspillinger som dette tidligere, men jeg har ingen problem og se at dette er en viktig del av musikkhistorien.
Det er derfor også veldig vanskelig og karaktersette dette, men jeg tror jeg ender på en 6'er.Sist redigert:
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.300
- Antall liker
- 31.132
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Jeg liker dette her, jeg!
Lydkvaliteten er det ikke mye å krangle om, den "lader noget tilbake at ønske". Men som tidsreise, og som historisk dokument synes jeg at det er enestående. Mye godt kan sies om musiseringen også, IMO, og her er det null kompresjon, ingen redigering inne i sangene, ikke engang flere spor...
Har hørt på denne ganske mye, og føler meg hensatt til en varm kveld i Sydstatene et sted.
Jeg synes ikke at bakgrunnstøyen forstyrrer i det hele tatt. Er det noen som har fått med seg toget i bakgrunnen? Mindblowing!
Ser gjerne helt bort fra opptakskvaliteten her, og slenger opp en 8/10.
mvhKKaare G. Opsahl
Gjest
Kul skive. Dette er blues etter mitt hjerte. 8
Anngående Albert Hammond; fin anmeldelse fra rolfozzy selv om jeg kanskje ikke er enig i i karakteren.
Dette er en plate som har fulgt meg siden jeg oppdaget den i platesamlingen til fattern i 11-12 års alderen og det henger i, jeg liker platen godt den dag i dag og den blir spilt en gang i blandt. Favorittene fra plata er foruten tittellåten The Day The British Army Lost The War og den tydeligvisk utskjeldte The Peacemaker.
Helt enig at det er en tidsreise og at som historisk dokumentasjon er det en viktig innspilling, men jeg har hørt en del på denne plata med headsett og det var rett og slett ubehaglig og trøttende i lengden med såpass dårlig lyd. Hadde jeg vært stor fan av tidlig/klassisk blues også så hadde jeg nok ikke hengt meg så mye opp i opptakskvaliteten heller.Jeg liker dette her, jeg!
Lydkvaliteten er det ikke mye å krangle om, den "lader noget tilbake at ønske". Men som tidsreise, og som historisk dokument synes jeg at det er enestående. Mye godt kan sies om musiseringen også, IMO, og her er det null kompresjon, ingen redigering inne i sangene, ikke engang flere spor...
Har hørt på denne ganske mye, og føler meg hensatt til en varm kveld i Sydstatene et sted.
Jeg synes ikke at bakgrunnstøyen forstyrrer i det hele tatt. Er det noen som har fått med seg toget i bakgrunnen? Mindblowing!
Ser gjerne helt bort fra opptakskvaliteten her, og slenger opp en 8/10.
mvh
Men herreguuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuud da
Dette er jo Library of Congress innspililngene, gjort av Alan Lomax, i 40 og 41. På grensen til audiofilt når det gjelder blues Skjerpings!
Uansett, Son House er en bauta, og eneste grunnen for å ikkje gi dette full pott er at det mangler essensielle ting som bl.a. Death letter blues og John the Revelator.
Son House sonte forresten rundt to år i Parchman farm for å plaffe ned en fyr. Heavy lobbyvirksomhet fra foreldra fikk ham ut lenge før tida.
Temmelig uanstrengt. Grei gitarteknikk. Ok stemme
Spanderer like så godt på en fjåk coverversjon også:
Og det blir ikkje mye barskere enn dette:
Denne Son House platen er et glimrende historisk dokument. Jeg synes kanskje Robert Johnson er hakket tøffere (han solgte tross alt sjelen til djevelen), men dette er ikke langt unna.
Er dette eldste innspilling i album stafettens historie?
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.300
- Antall liker
- 31.132
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Var ikke ment som en oppfordring. Vil helts ikke at neste stafett pepres med jazz fra 20-tallet og klassiske stykker spilt av komponisten selv på slutten av 1800 tallet
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.300
- Antall liker
- 31.132
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Er jo litt fristet, da!
Var ikke ment som en oppfordring. Vil helts ikke at neste stafett pepres med jazz fra 20-tallet og klassiske stykker spilt av komponisten selv på slutten av 1800 tallet
Bare fleiper. Men mener fortsatt at Son House er relevant her på stafetten.
mvh
Ytterligere to fine anmeldelser! Takker. Det mangler dessverre en anmeldelse fra helga. Synd, men håper den kommer. Kjipt for Bent. Beklager til han. Hvis noen andre har lyst til å si noe mer om Albert Hammond, er det selvsagt fritt frem.
Ser at det går litt kort tid mellom platene her, kanskje, men ikke noe å gjøre med det nå! Erfaringen tas i alle fall med videre. Uansett går det bra nå, og det er hodt med trøll i denne runden. ...Så håper bare alle sammen holder interessen og engasjementet oppe, og så får heller diskusjonene flyte litt i hverandre. Vi er sikkert såpass klare i hodet at vi takler det, også i dag som det er mandag.
I dag er det Parquet Courts fra BurntIsland som skal i ilden. Jeg setter den på nå, så jeg henger med på diskusjonen når Finger'n (Kom igjen! Jobbintervjuene kan sikkert vente noen timer!) og gjeddeburger våkner. KKaare G. Opsahl
Gjest
Har skrevet noe men må høre igjennom en gang til og avslutte anmeldelsen. sikter meg inn på klokken 1500-1600.Sist redigert:
Er den SÅ Bra??? Tenker du å sprenge skalaen med minimum 1490 poeng? Sattan! Da må den høres en gang til...KKaare G. Opsahl
Gjest
hehe. får rette opp littKKaare G. Opsahl
Gjest
Parquet Courts - Light Up Gold
15 låter ca 33 minutter
Korpset:
Andrew Savage (vocal og gitar),
Austin Brown (Gitar),
Sean Yeaton (bass)
Max Savage (trommer).
Parquet Courts er et band som ble etablert I 2010. Bandet har base I Brooklyn – New York (wiki)
Light Up Gold ble utgitt I 2012 som den første skiva.
Dette er enkel (I positive forstand) rett frem musikk. Influert av Garagerock, rockabilly og Ultravox (Brian Eno perioden med John Foxx) først og fremst vokalen som gir meg minner om Ultravox. Det er mer enn et snev av Punk, newwave, romance fra 1977-78 I låtoppbygging og stemningene.
Gutta trakterer instrumentene sine effektivt uten å fylle opp låtene med unødvendige krumspring. Det er en typisk debut-album energi over det hele som jeg digger. Blir I godt humør av dette. “Donuts only” kunne Bloody Hollies covret glatt. Denne platen er utmerket som energiinnsprøytning før og etter jobb.
Korpset kunne ha jobbet litt mere med albumet I den forstand at de kunne kuttet antall låter fra 15 til10 og droppet noen av 20-30 sekunders låtene.
Likte dette godt og vil spille platen mye fremover
75/100
Bare diskutér i vei, siden gjeddeburger ikke har kommet enda.
For meg høres dette ut som et (post) punk-band som både heller mot alt. Country og Indie. En litt rar miks, men ok poppunk. Selv føler jeg meg litt ferdig med denne stilen, men hører at det er godt utført. Hadde nok ikke fått så mye spilletid her. 4-5-6/10, tenker jeg. Subjektivt. Litt midt på treet på alle måter.
Fin anmeldelse fra fingern. Jeg har blitt ganske så sjarmert av dette bandet, men det som startet min fasicinasjon var powerbassen (the stranglers?).
Kan hende det er noe skisseaktig over noen av låtene, men samtidig passer det bra sammen med attituden jeg opplever. Karakter? I hvertfall en 7er..
edit: jeg har vært bortreist noen dager og har derfor vært mindre aktiv i tråden..
edit2:syns kanskje det minner litt om tidlig the Jam, og litt om the Chills (New Zeelands store helter)Sist redigert:Enig i referansene her, selv om vokalen (og gitaren) blir for ensformig.
Kunne etter mitt syn lagt flere ideer i hver låt, evt utviklet de littegrann - istedefor å tvære ut hver eneste ide til to-tre låter.
Får også prisen for årets mest enerverende vokal.
Absolutt ikke noe for meg og karakteren blir deretter.
Hmmm
Eg liker for så vidt denne skiva eg. Snappet den opp nokså tilfeldig for en tid tilbake, og har hørt den et par tre ganger før stafetten nå. Syns Fingern har fanga skiva godt.
Den har noe "uferdig" over seg, spartansk, eller kanskje noe fandenivolsk egentlig. Og tidvis minner det meg noe helt jævli om noe eg ikkje klarer å komme på ka er. Især vokalen. Skal gi den en snurr til og se om eg kommer på det.
Alt i alt, en artig plate, med "litt tå kora slaje" som vi sier på Strilelandet, eller "litt av alt" om du vil.
Hadde landet på 7,14/10.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Bra anmeldelse ! Denne platen likte jeg såpass godt at jeg kjøpte den på cd.Alltid moro å oppdage nye band.Har vel hørt den en fire,fem ganger nå,og syns også at endel kan minne om Sonic Youth.Slik det ligger an nå ville jeg nok ha gitt den 8/10.
mvh. s,
Hørte platen et par ganger i går og synes det var helt grei rett frem lett og like musikk.
Skal ikke se bort i fra at denne platen kommer i platesamlingen etterhvert, kanskje en 7/10.- Ble medlem
- 24.02.2013
- Innlegg
- 13
- Antall liker
- 27
Parquet Courts - LIght up Gold
Først og fremst beklager sen post, overtid er tidvis nødvendig....
New York-basert postpunkorkester med driv og humor er essensen av et kjapt googlesøk. Har spilt plata ganska mye siden trekningen, og blir overrasket over hvor forskjellig jeg reagerer på den i ulike stemninger og settinger. Men jeg har ikke orket og høre hele skiva èn eneste gang, og det er jo ikke en bra ting... Syns vokalen blir for masete over flere låter. Minner meg innimellom om Jonathan Ricman, som jeg har et godt forhold til, men når ikke helt opp på det nivået i mine øyne.
Det er helt klart ting på denne plata som treffer meg, men jeg sitter igjen med en følelse av at de prøver litt for hardt på og spille "korrekt" skranglete.
Liker rockabillyriffet på Yr No Stoner, og Stoned and Starving er en knallbra låt, men som helhet blir skiva for mye.
Kommer helt sikkert til og sette på en låt innimellom når gutta har fått noen pils, men det blir med det.
Karakter: 5/10GGjestemedlem
Gjest
Anmeldelsene fenget interessen og sitter nå og hører på platen. Låter bra så langt. Veldig New York på en god måte, og minner meg mye om band som The Strokes og Clap Your Hands Say Yeah. Men jeg er med på referansene til gammel Ultravox også.
Tror denne skal få spilletid. Artig oppdagelse. Noe av det mer interessante jeg har dotte over i det sist.Henger meg på dere som liker denne, den har vaket rundt på spotifyen min en god stund og til og med fått seg en runde nå og da. Jeg henger godt med på den Jonathan Richman-referansen også; tenkte faktisk på det ca ett minutt før jeg leste anmeldelsen til gjeddburger.
Men i alle. Går skalaen til 110? Da er det fan banke meg mye lusen karaktersetting ute og går!
@PARQUET COURTS. master of my craft.
Tok tipset om denne i en tidligere tråd her på HFS, og prøvde meg på den da – uten særlig hell. Alle fortjener en ny sjanse – jeg er hard, men rettferdig… gir den en snurr til.
"Master Of My Craft" ja. Igjen i underkant mottakelig for akkurat dette, akkurat nå… merker jeg føler meg litt overmett på denne type skranglete alternativrock. Glasset fullt. Sliten mann. Men OK; ballet åpner med samme slepphendte gifaenskap som et the Fall (eller kanskje rettere sagt; Mark E. Smith) kunne avlevert på en god/dårlig dag. Hmm… referansene begynner å falle på plass. Mottakeligheten tiltar på merkelig vis, og jeg føler faen meg denne vokse på meg. Goddæm retrokids!
"Yr No Stoner"… monofone gitarer vever sine tema i tett rytmisk gjentakelse. Television og Modern Lovers? You tell me. "Yonder…"? Sonic Youth kaster skygger – Thurston Moore "der oppe" vokal. "Stoned And Starving" gjør VU på en seng av surkål (aka. "Kraut"). Undertones-k k-k-korstemning på "Light Up Gold". "N Dakota"? Mer Sonic Youth… and a certain flavor of Bob Hund. Og hører jeg Camper van Beethoven på "Caster Of Worthless Spells"? Jeg gjør visst det.
Jonathan Richman har øyensynlig lånt bort polyppene til "Disney PT". Naiv og oppstemt pønk, men ikke for naivt oppstemt… og ikke sånn pønk. JRs "ånd" hviler definitivt over Parquet Courts. "Tears…" truer – tross sin tilsynelatende tilbakelenthet – en stund med å forsure øregangene, der de toeggete tvillinggitarene kniver om (a)tonal oppmerksomhet. "Tears…" henter seg inn igjen. "Picture Of Health" krysser allerede nevnte Camper v. med allerede dobbeltnevnte Sonic Y. Lysene slukkes. Ballet er over.
Så?
Svaret er ja. Denne kjøper jeg. Snart.
(e)
A-ha! Mye av det andre hadde jeg tenkt på fra før, men krautrockreferansen fikk litt mer til å dette på plass..
(apropos "mye av det andre.."; har noen en The Fall/ Mark E Smith guide for dummies? Mye å ta tak i der og slettes ikke alt er bra..)Sist redigert:
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
EELS Wonderful Glorius
En treffende tittel på et deilig møkkete album, Mr.E aka Mark Everett har klart det igjen og lagd et album som kryper inpå deg.
Starter ganske tøft med Bombs away, deilig fengende sound som sitter med en gang, og så fortsettter det bare med den ene låten etter den andre.
Han leker med effekter og stemmen sin på en måte som ikke blir slitsomt og med god variasjon med rolige sanger uten noen særlige effekter innimellom.
Eksempler på det er On the ropes og The turnaround, to nydelige rolige sanger som det bare er å lene seg tilbake til og nyte.
Kan egentlig ikke finne noe særlig negativt å si, ikke alle låtene fenger like mye men det ingen store nedturer heller.
Kunne sikkert skrevet mer om hver låt men dette er jevnt over et godt stykke arbeid.
Står høyt oppe på innkjøpslista og karakteren blir 8 av 10 mulige fra meg.
Føyer til Pavement, så er enda en gruppe nevnt
Det er noe av det som fascinerer meg i allefall; de har nok lytta til mye, og har noe en ganske omfattende platesamling mellom seg, som de aktivt henter inspirasjon og mere til fra, men jeg ender hele tiden opp med at dette minner om noe som jeg nesten kommer på, men bare nesten.. Til syvende og sist har de sin egen sound..
Du har mye rett i det… Har langtfra noen oversikt, men jeg selv begynte med "50'000 Fall Fans Can't Be Wrong" samleren (2xCD) som gir en fin kronologi fra slutten av syttitallet til litt inn i dette årtusen. Ellers er "Rebellious Jukebox" (også en 2xCD samler), og ikke minst "Your Future Our Clutter" hete tips. Ville nok styrt klar det meste av ymse konsertopptak (og de utgjør en solid bit av kaken), ihvertfall i begynnelsen…
mvh espen e -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…