Kommentaren kunne like gjerne omtalt deler av denne tråden. Dessverre ser det ut som om landbruket er dømt til å tape kampen om sannheten rundt sin egen aktivitet. Dagens dekadente Norge beundrer solkongen Odd Reitan - som gikk med overskudd i fjor tilsvarende to ganger de samlede tilskuddene til Norges 40 000 bønder - og forakter pariakasten som gjør det mulig.
Kommentaren kunne like gjerne omtalt deler av denne tråden. Dessverre ser det ut som om landbruket er dømt til å tape kampen om sannheten rundt sin egen aktivitet. Dagens dekadente Norge beundrer solkongen Odd Reitan - som gikk med overskudd i fjor tilsvarende to ganger de samlede tilskuddene til Norges 40 000 bønder - og forakter pariakasten som gjør det mulig.
En platt og intetsigende kommentar. presis likt som å høre representanter for Frps ekstreme høyreside beklage seg over at norsk presse er befolket av kommunister og det som verre er.
Norsk presse har i de siste par årene gjort en formidabel jobb med å avsløre det maktmisbruket, monopolismen og korrupsjonen som råder i norsk matvaresektor, både på leverandørsiden og i dagligvarehandelen. (for på begge områder bunner problemet i det samme: importforbud, tollmurer, proteksjonisme og konkurranseforbud). At samvirkenes propagandaavdelinger misliker oppmerksomheten er bare et sunnhetstegn. At Tines/Norturas menighetsblad kjører en slik kommentarserie er som seg hør og bør. Det er deres oppgave og helt forventet. Nett som å lese en tilsvarende kommentarer om kristendommens situasjon i Norge i Dag, og akkurat like troverdig og informativt.
Norsk presse er overholde ikke negativ til landbruket, til norske produkter og tradisjoner. De kan knapt holde seg tilbake i lovord og panegyrikk. Avisene er fulle av tester av matvarer, omtaler av nye produsenter, oppskrifter på norsk mat, omtaler av produkter, restauranter i inn og utland som setter pris på de gode varene osv. osv. osv. Det de er negativ til er faktorene som er nevnt over. Og det er en HELT annen sak. Selv om kartellene liker å formilde noe helt annet.
Om Tine og Norturas markedsføringsavdeling hadde plassert en av sine egne ansatte i avisen kunne de ikke funnet noen bedre mann enn Kato Nykvist. Han støtter Tine og Nortura 100% uansett. Samme hva de finner på, i tykt og tynt. Og det er lov. Det er lov å ha klare lojaliteter, men å regne ham som journalist (i den forståelse at det handler om en mann som uhildet formidler saker og nyheter) det kan man ikke. Han er en politisk aktør.
Kommentaren kunne like gjerne omtalt deler av denne tråden. Dessverre ser det ut som om landbruket er dømt til å tape kampen om sannheten rundt sin egen aktivitet. Dagens dekadente Norge beundrer solkongen Odd Reitan - som gikk med overskudd i fjor tilsvarende to ganger de samlede tilskuddene til Norges 40 000 bønder - og forakter pariakasten som gjør det mulig.
En platt og intetsigende kommentar. presis likt som å høre representanter for Frps ekstreme høyreside beklage seg over at norsk presse er befolket av kommunister og det som verre er.
Norsk presse har i de siste par årene gjort en formidabel jobb med å avsløre det maktmisbruket, monopolismen og korrupsjonen som råder i norsk matvaresektor, både på leverandørsiden og i dagligvarehandelen. (for på begge områder bunner problemet i det samme: importforbud, tollmurer, proteksjonisme og konkurranseforbud). At samvirkenes propagandaavdelinger misliker oppmerksomheten er bare et sunnhetstegn. At Tines/Norturas menighetsblad kjører en slik kommentarserie er som seg hør og bør. Det er deres oppgave og helt forventet. Nett som å lese en tilsvarende kommentarer om kristendommens situasjon i Norge i Dag, og akkurat like troverdig og informativt.
Enig! Jeg vil for øvrig henge på at man bør ha sånn passe klart for seg hvem som står bak div. analyser, tester, omtaler, forskningsartikler etc... ja, i grunnen om det meste. Hvilket syn / politisk holdning / verdivalg etc. forfekter disse? Hva er hensikten med det man leser / hører? Man skal ikke sluke alt blindt, men ha et kritisk blikk for det man leser. Men det er ikke lett, i dagens mediekjør... Man blir påvirket og bombardert med "informasjon" fra alle kanter, og den ene dagen er kaffe livsfarlig, den neste er kaffe reineste sunnhetsdrikk. Og sånn går nu dagan...
Norsk presse har i de siste par årene gjort en formidabel jobb med å avsløre det maktmisbruket, monopolismen og korrupsjonen som råder i norsk matvaresektor, både på leverandørsiden og i dagligvarehandelen. (for på begge områder bunner problemet i det samme: importforbud, tollmurer, proteksjonisme og konkurranseforbud). At samvirkenes propagandaavdelinger misliker oppmerksomheten er bare et sunnhetstegn. At Tines/Norturas menighetsblad kjører en slik kommentarserie er som seg hør og bør. Det er deres oppgave og helt forventet. Nett som å lese en tilsvarende kommentarer om kristendommens situasjon i Norge i Dag, og akkurat like troverdig og informativt.
Enig! Jeg vil for øvrig henge på at man bør ha sånn passe klart for seg hvem som står bak div. analyser, tester, omtaler, forskningsartikler etc... ja, i grunnen om det meste. Hvilket syn / politisk holdning / verdivalg etc. forfekter disse? Hva er hensikten med det man leser / hører? Man skal ikke sluke alt blindt, men ha et kritisk blikk for det man leser. Men det er ikke lett, i dagens mediekjør... Man blir påvirket og bombardert med "informasjon" fra alle kanter, og den ene dagen er kaffe livsfarlig, den neste er kaffe reineste sunnhetsdrikk. Og sånn går nu dagan...
Ja det er veldig viktig. I noen tilfeller er det jo ingen hemmelighet hva som er agendaen og hva og hvem man jobber for. Og det er helt greit. Det skal jo være rom for politisk aktivisme fra journalister, det er en viktig del av demokratiet. Andre ganger kan det være mye mer diffust hva som er den bakenforliggende agendaen, eller man feiltolker denne. Det kan være nyttig og viktig å lese artikler fra politiske meningsmotstandere. Men når de presenteres som sannhetsvitner blir det litt ufrivillig komisk.
hvorfor blir rammebetingelsene for den enkelte bonde stadig dårligere Odd? er det fordi den bondehatende forbruker ikke kjøper brød, melk, ost og kjøtt?
hvorfor blir rammebetingelsene for den enkelte bonde stadig dårligere Odd? er det fordi den bondehatende forbruker ikke kjøper brød, melk, ost og kjøtt?
Dette har jeg skrevet om før, men vi tar det enda en gang: Bøndene, være seg gjennom sine egne foredlingsbedrifter Tine/Nortura eller gjennom salg til private foredlingsbedrifter, sitter igjen med en stadig mindre del av verdikjeden. Dette er dokumentert systematisk av SSb, NILF o.a gjennom 30 år. Verdiene er flyttet til detaljistleddet - de fire store kjedene. De sitter igjen med en stadig større andel av det forbrukerne bruker på mat. Dette er også dokumentert, se f.eks matmaktutvalgets rapport (Stensnæsutvalget). Kjedene fungerer som dørvakt mellom produsenter og forbrukere. Grossistleddet er slukt for lenge siden, kjedene kontrollerer stadig større del av distribusjonsnettet (og distribusjon er også makt). Rema kjøper seg oppover vertikalt (Stangekylling m.m.). Bøndene har kompensert gjennom med en produktivitetsøkning større enn bortimot alle andre næringer i samme tidsrom. Denne effektiviseringen er ikke kommet bøndene selv til gode, den er utelukkende tilfalt kjeder/forbrukere. Produsentpriser har stått bom stille på tiårsvis, mens kostnaden forbundet med å drive har økt jfr samfunnsutvikling forøvrig. Reelt har altså bøndene, særlig innefor husdyrholdene melk/storfe måttet arbeide mer og mer til en stadig dårligere timebetaling. kun 6% har landbruk som eneste familieinntekt, resten er ute og henter ekstrainntekter på et eller annet vis. Og så argumenteres det med at utgangspunktet var jævlig inneffektivt, at tekniske nyvinninger/større maskiner/traktorer osv kompenserer for denne økningen i innsats osv. Hvilket bare er delvis sant, dette handler om biologi og man kan IKKE øke disse produksjonene uten at det medfører ekstraarbeid. Dagens bønder arbeider mer og hardere enn alle andre yrkesgrupper i dette landet. En drøy påstand for enkelte av dere, men jeg er ikke i tvil. Husk at jeg er dyrlege og ser denne gjengen i aksjon hver dag. Det legges ned en innsats som de fleste av dere ikke forstår.
Det har vært en gallup der bøndene selv er blitt spurt om hvordan de selv opplever å bli omtalt i mediene. Det er denne gallupen som er utgangspunkt for Nykvists kommentar. Det er altså bare 3% av bøndene som mener seg generelt positivt omtalt i mediene. Jeg følger rimelig godt med i riksdekkende medier, både Hegnar, DN, tabloidene osv. jeg er derfor fullstendig ening med Nykvist i at mange av disse journalistene har et overfladisk og forutinntatt bilde av norsk landbruk. Dagens Næringsliv er overhode ikke i stand til å omtale norsk landbruk uten at dette skjer i en nedlatende, perfid og spydig setting. Eneste unntak jeg har funnet er Thomas Vermes i E24. Han har god kunnskap om landbruket og reiser faktisk en del kritiske spørsmål til alt kjøret mot bønder, Tine osv. Han er noe så sjeldent som kritisk til kjedemakten også. Dessverre er han en ensom svale.
På bakgrunn av den avgrunnen mellom bondens hverdag, arbeidsmessig og økonomisk og den framstillingen en leser i og mellom linjene i riksdekkende media er det bare en ting å si: Hva er det de treprosentene tenker på?
Resultat i forhold til omsetning er så vidt jeg kan se høyere i Tine enn hva det er i Rema 1000 og i Norgesgruppen. Tine har et driftsresultat på ca 1.2 milliarder kroner i året fra en omsetning på i overkant av 19 milliarder. Norgesgruppen hadde et driftsresultat på 2.5 milliarder kroner fra en omsetning på nesten 59 milliarder kroner. Nortura har om lag samme omsetning som Tine men har noe dårligere driftsresultat stort sett. Orkla Foods har et resultat på i overkant av milliarden, men omsetningen er kun va den halve av Tines. Hvor mye som ligger igjen hos Franchisetagerene aner jeg ikke - Norgesgruppen eier vel en stor del av butikkene sine selv.
For å ta et eksempel fra en annen bransje hadde sport- og villmarkskjeden XXL et driftresultat på ca 290 millioner, men det fra en omsetning på "kun" i underkant av 2.5 milliarder.
Jeg har aldri helt skjønt hvordan man bruker matvaremilliardeærene som forklaring på hvorfor mat er så dyrt i Norge. Husk på at det norske dagligvaremarkedet er på ca 160 milliarder kroner i året og i all hovedsak har blitt kontrolleret av fire aktørerer i maaange år. Trenger ikke så høye marginer for at det skal bli svært mye penger av det da over tid.
Resultatet i TINE er basert på en lavt satt forhåndpris til bonden. Bonden får jo betalt for melka han/hun leverer hver måned. Dette er i realiteten en forhåndsbetaling, TINE skal foredle, distribuere og selge melkeproduktene i markedet i etterkant. For å unngå å komme i likviditetsskvis settes utbetalingsprisen så lavt at man er sikker på at det holder. En gang i året får så bonden den såkalte etterbetalingen der det faktiske overskuddet fordeles mellom medlemmene etter at man har satt av til investeringer osv. Bare man holder forhåndsprisen lav nok blir overskuddet tilsvarende stort. Hva slags priser man klarer å ta ut i markedet er ikke gitt på forhånd, derfor gjøres det på denne måten. Overproduksjon har en lei tendens til å være svært kostbart og da kan man faktisk kommer negativt ut selv med en lav forhåndspris. Det er ikke mer enn et par år siden Nortura var hardt ute å kjøre, og man måtte be om ekstra økonomisk tilskudd på 12000kr fra hvert medlem for å dekke opp underskudd. Dette ble gjort, samt at man satte i gang nokså knallharde innsparingstiltak.
Legg merke til at bonde/leverandør/medlem har mye større innflytelse på disse tingene gjennom å være en del av eget samvirkeselskap. Det er faktisk årsmøtet som bestemmer forhåndsprisen på melk. En privat aktør i meierimarkedet deler ikke ut overskudd på samme måte, der går det i aksjeeierne lommer. Dette som et lite apropos til de som prøver å framstille samvirkene som bøndenes største problem...
Så til det faktum at pris til bonden for melka har stått stille i 30 år. Normalt skulle bondens betaling i kroner og øre pr liter melk ha steget jevnt og trutt i takt med kostnadsveksten i næringa og samfunnet forøvrig. Det har den IKKE gjort, tvert i mot, den har stått tilnærmet stille i nominell verdi i tre tiår. Resultat ser vi: Stadig flere gir opp, ingen rekruttering, døde bygder. De stakkars jævlene som har investert springer beina av seg for å betale for å jobbe mest mulig. Melkeprisen i butikken stiger jevnt og trutt - noe annet er jo bare dumt så lenge a) folk flest forventer at maten stiger (VG prater butikkprisene opp med øyeblikkelig virkning hver vår når de skriker over seg at nå må DU betale SÅ MYE mer for maten din pga bøndens krav i jordbruksforhandlingene - som altså gjelder forhold ett og et halv år fram i tid - b) folk får stadig bedre råd, og c)ingen egentlig vet hva de betaler for maten uansett, man druknes i førpris/nåpris, tilbud, EMV til halvpris, ditt & datt, alt er tåkelagt i en massiv 110dBs hjernevask om at alt er billig billig billig og at du uansett er vinneren så lenge du handler hos OSS!!!!
Og på toppen glises det så fett at det lakserøde tannkjøttet NESTEN når helt opp til de plirete små griseøynene som stråler av barnslig lykke over å være heeeeelt vanvittig velsignet velykket og dyktig.
grunnen til at prisene har stått tilnærmet stille i 30 år kan være at man har malt seg op i et hjørne. Det norske markedet. Melkekonsumet har gått jevnt og trutt nedover og Tine har i desperasjon holdt prisene nede. Hadde man hatt en strategi for eksport så kunne dette vært anderledes men det har det ikke vært kompetanse, fantasi, guts osv i Tinesystemet. Tine har seg selv å takke for den umulige situasjonen de har satt seg selv i. Svært beklagelig at den enkelte bonde har måtte betale prisen for lederenes inkompetanse.
Legg merke til at bonde/leverandør/medlem har mye større innflytelse på disse tingene gjennom å være en del av eget samvirkeselskap. Det er faktisk årsmøtet som bestemmer forhåndsprisen på melk. En privat aktør i meierimarkedet deler ikke ut overskudd på samme måte, der går det i aksjeeierne lommer. Dette som et lite apropos til de som prøver å framstille samvirkene som bøndenes største problem...
Selskapsformen har lite å si. Det er jo ingen ting i veien for at bønder kan være aksjonærer i et meieri eller annen privat bedrift. Da deler de overskuddet og har all makt over selskapet gjennom generalforsamlingen. De utpeker styre og tar andre viktige avgjørelser.
Er det en så fjern og underlig tanke at dette er mulig?
Man vi ha mye større innflytelse i et slikt mindre selskap enn man noensinne vil få som en liten maur i titanen Tine, med hele deres tunge byråkrati og apparat.
At det kommersielle selskapet Tine ikke er organisert som et AS gjør dem ikke mindre private. At det til forveksling ligner en stat i staten med egne politikere og byråkrati er nå en annen sak.
Går det an å spise sjømat? Spørsmålet kan virke underlig. Enda mer underlig er det at det er nødvendig å stille det til regjeringen. Der varierer svaret nemlig med hvem man spør.
Fredag kom stortingsmeldingen «Verdens fremste sjømatnasjon». Der legger regjeringen opp til å øke norsk produksjon av sjømat både med tanke på at folk her hjemme skal spise den og for å eksportere enda mer. Fiskeriene er Norges nest største eksportnæring. I 2012 var eksporten på 51,6 milliarder kroner. Det tilsvarte 36 millioner måltider med norsk sjømat hver eneste dag. Selv om alle nordmenn spiser sjømat både til frokost, lunsj og middag ville vi ikke klart å spise opp alt sammen selv.
Likevel er det ikke helt sikkert at hele regjeringen faktisk mener at det går an å spise fisk.
I regjeringens landbruksmelding fra 2011 var et hovedpoeng at selvforsyningsgraden med jordbruksprodukter i Norge er på 50 prosent. I landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedums retorikk blir dette til at selvforsyningsgraden av «mat» er på 50 prosent.
«I Norge har vi et mål om å øke matproduksjonen, for å være mest mulig selvforsynt. I dag produserer vi 50 prosent av all mat i Norge,» har han sagt.
Hvis Vedum mener Norge ikke er selvforsynt med mat, må han definere fisk som uspiselig. Vedum bruker sitt retoriske mattriks for å fremstille økt toll på ost og kjøtt som et tiltak for å bidra til å fø verden. Men i fredagens melding om sjømat er budskapet det stikk motsatte. Ifølge den er det slett ikke proteksjonisme som er løsningen.
«Mangel på mat i deler av verden er i dag knyttet til fordeling mellom fattige og rike. Økt handel mellom land kan bidra til at ressursene utnyttes mer effektivt og at det produseres mer mat,» står det der.
I landbrukspolitikken er regjeringens budskap at fisk ikke er ordentlig mat og at verden skal bli mett ved hjelp av proteksjonisme. I fiskeripolitikken er regjeringens budskap at fisk er sunt og at handel er smart for å skaffe verden mat.
Norge bør bidra til å fø både egen befolkning og en voksende befolkning i verden. Men det er vesentlig bedre og mer effektivt både for oss og verden om Norge satser på en næring som er lønnsom enn en næring som krever proteksjonisme og subsidier for å vokse.
Går det an å spise sjømat? Spørsmålet kan virke underlig. Enda mer underlig er det at det er nødvendig å stille det til regjeringen. Der varierer svaret nemlig med hvem man spør.
Fredag kom stortingsmeldingen «Verdens fremste sjømatnasjon». Der legger regjeringen opp til å øke norsk produksjon av sjømat både med tanke på at folk her hjemme skal spise den og for å eksportere enda mer. Fiskeriene er Norges nest største eksportnæring. I 2012 var eksporten på 51,6 milliarder kroner. Det tilsvarte 36 millioner måltider med norsk sjømat hver eneste dag. Selv om alle nordmenn spiser sjømat både til frokost, lunsj og middag ville vi ikke klart å spise opp alt sammen selv.
Likevel er det ikke helt sikkert at hele regjeringen faktisk mener at det går an å spise fisk.
I regjeringens landbruksmelding fra 2011 var et hovedpoeng at selvforsyningsgraden med jordbruksprodukter i Norge er på 50 prosent. I landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedums retorikk blir dette til at selvforsyningsgraden av «mat» er på 50 prosent.
«I Norge har vi et mål om å øke matproduksjonen, for å være mest mulig selvforsynt. I dag produserer vi 50 prosent av all mat i Norge,» har han sagt.
Hvis Vedum mener Norge ikke er selvforsynt med mat, må han definere fisk som uspiselig. Vedum bruker sitt retoriske mattriks for å fremstille økt toll på ost og kjøtt som et tiltak for å bidra til å fø verden. Men i fredagens melding om sjømat er budskapet det stikk motsatte. Ifølge den er det slett ikke proteksjonisme som er løsningen.
«Mangel på mat i deler av verden er i dag knyttet til fordeling mellom fattige og rike. Økt handel mellom land kan bidra til at ressursene utnyttes mer effektivt og at det produseres mer mat,» står det der.
I landbrukspolitikken er regjeringens budskap at fisk ikke er ordentlig mat og at verden skal bli mett ved hjelp av proteksjonisme. I fiskeripolitikken er regjeringens budskap at fisk er sunt og at handel er smart for å skaffe verden mat.
Norge bør bidra til å fø både egen befolkning og en voksende befolkning i verden. Men det er vesentlig bedre og mer effektivt både for oss og verden om Norge satser på en næring som er lønnsom enn en næring som krever proteksjonisme og subsidier for å vokse.
Ethvert system uten en konsistent indre logikk er uten livets rett, og er avhengig av ukritisk oppslutning for å kunne overleve. Med tiden vil det falle sammen.
Ulempen for norsk landbruk er at prisen blir høy når det endelig rakner, siden man vil stå helt uforberedt til virkeligheten.
Æresparade for 40-årsdagen for det gloriøse DDR-prosjektet. Denne feiringen fant sted den 7. oktober 1989.
Snaut én måned etter, den 9. november 1989, ble muren hakket opp, pampene jagd vekk og livet begynte påny, med andre forutsetninger.
I økonomisk teori bruker vi mange ulike begrep. Det kan derfor være lett å prate forbi hverandre. Vi skal her se nærmere på en del av begrepene som brukes.
Resultatregnskap
De fleste har kjennskap til et standard resultatregnskap, som er nødvendig for å beregne skatt. I tabell 1 ser vi et faktisk resultatregnskap som er satt opp etter mal fra TINE Driftsplan. Regnskapet er fra et bruk med melkekvote på ca. 200 tonn, noe justert og avrundet. Dekningsbidrag er inntekter minus variable kostnader. I eksempelet vårt er flere poster slått sammen. I variable kostnader inngår kraftfôr, grovfôr (kunstgjødsel, kalk, frø, syre, sprøytemidler og plast), dyrlege, inseminering, forbruksartikler og lignende. Det er interessant å maksimere dekningsbidraget innenfor dagens produksjonskapasitet, så lenge det øker mer enn en evt. økning av faste kostnader. TINE Effektivitetsanalyse kan brukes for å analysere dekningsbidraget. Her kan man også sammenligne seg med en referansegruppe. I tillegg kan man bruke TINE Produksjonsplan ØRT for å beregne hvordan endringer i driftsopplegg eller omfang slår ut. Begge deler omfatter alle grovfôrbaserte produksjoner (inkl. ammeku og sau). Kapasitetsutnyttelse og egenkapitalbygging
Spesielt etter en større utbygging kan det å utnytte kapasiteten og få et høyt dekningsbidrag være forskjellen mellom liv og død. For det første skal man klare nødvendige forpliktelser. Det handler også om å bygge mest mulig egenkapital, slik at man legger forholdene til rette for ytterligere fornying, som igjen kan være avgjørende for neste generasjons utgangspunkt. Resultat før avskrivninger er det som er igjen av dekningsbidraget etter at løpende faste kostnader er trukket fra. Resultat før avskrivninger er likvide midler, etter at vi har justert for status-/lagerendringer. Etter resultat før avskrivninger kan vi gå videre til å beregne årsresultat, vurdere likviditet eller lønnsomhet. Årsresultat i resultatregnskapet
Som et grunnlag for å beregne skatt, kommer vi fram til et årsresultat ved å trekke fra avskrivninger (skattemessige) og faktisk betalte renter. Eventuelle renteinntekter plusses på. Tabell 1 viser et eksempel der årsresultatet er 525.000 kroner. Tabell 1. Resultatregnskap (hele tusen kroner)
Det er likviditeten som i det daglige kjennes på kroppen, eller rettere sagt på driftskreditten. Ofte er det likviditeten som beskrives når man snakker sammen om hvordan det går. Produksjonen kan gå bra, selv om man har likviditetsvansker, f.eks. ved oppbygging av en buskap der verdiene foreløpig er på fjøset. Presset likviditet gir redusert handlefrihet, som igjen kan gå ut over lønnsomheten. Et eksempel er at man ikke har penger til å kjøpe inn den ekstra kua som må til for å fylle melkekvota. I tabell 2 har vi sett nærmere på likviditeten for vårt eksempelbruk. Vi har tatt utgangspunkt i resultat før avskrivninger. Vi har justert for økt status-/lagerbeholdning, da dette er verdier som foreløpig ikke kan tas ut i form av penger. Dette er det viktig å tenke på dersom man er i en oppbyggingsfase, slik at likviditetsbudsjettet i driftsplanen blir så realistisk som mulig. Så må vi trekke fra renter og avdrag på lån, skatt og privatforbruk. Nødvendig privatforbruk vil variere, bl.a. avhengig av antall personer. I vårt likviditetsoppsett kommer vi ut med et overskudd av likvide midler/buffer på 75.000 kroner. Dette er slik vi fremstiller likviditetsbudsjettet i TINE Driftsplan. Finansieringsstrukturen vil også påvirke likviditeten og det er derfor viktig at denne er fornuftig. Enkelte bruker driftskreditten for å finansiere maskiner eller siste rest på den nye driftsbygningen. I en slik fase kan dette lett gi likviditetskrise. De fleste er avhengige av å finansiere i takt med driftsmidlenes levetid. Tabell 2. Likviditet (hele tusen kroner)
Resultat før avskrivninger
900
-Status-/lagerøkninger
50
-Renter (på lån)
125
-Avdrag
200
-Skatt
150
-Privatforbruk (etter skatt)
300
Overskudd av likvide midler (buffer)
75
Finansiering og skatt
Det er ønskelig at det er mest mulig sammenheng mellom avdrag og avskrivninger, da skatten vil øke etter hvert som skattemessige avskrivninger blir mindre. I praksis betyr dette at prosjektet bør tåle et serielån. Man vil da få mindre å betale i renter og avdrag for hvert år som går, som igjen gjør det lettere å klare å betale den stadig økende skatten. Ofte er man av likviditetshensyn nødt til å velge annuitetslån, noe som fører til man i starten betaler ned mindre enn avskrivningene. En generell prisvekst vil også bidra til at restgjelda om noen år er relativt mindre, og at man derfor kan tillate seg å betale mindre avdrag enn avskrivningene de første årene. Soliditet handler om hvor stor egenkapitalen er, altså hvor mye man eier selv i forhold til banken. I regnskapets balanse finner man en oversikt over eiendelene og hvordan disse er finansiert (egenkapital og gjeld). Reell salgsverdi er i praksis høyere enn verdiene i skatteregnskapet. Bankene ønsker som regel ikke å låne ut mer enn 80 % i forhold til de reelle verdiene på bruket. Lønnsomhet dreier seg om evnen til å skape overskudd. Her inngår også eventuelle status-/lagerøkninger. Man kan måle lønnsomhet på ulike måter. En mye brukt variant i landbruket er å beregne familiens arbeidsfortjeneste. Denne kommer vi fram til ved å ta resultat før avskrivninger og trekke fra rentekrav og verditap. Arbeidsfortjenesten må også sees i forhold til sammenheng med timeforbruket. Ved å plusse på kostnader til leid hjelp finner vi gårdens totale lønnsevne. Rentekrav og verditap innbefatter all kapital, både egenkapital og lånt kapital. Rentekrav handler om at man kunne frigjort kapitalen, f.eks. ved et salg, og at man kunne fått en avkastning på denne ved plassering et annet sted. Verditapet er den reelle verdireduksjonen på eiendelene. Så selv om man er gjeldfri og har god likviditet må man ta med rentekrav og verditap i en lønnsomhetsbetraktning. Noen avstår fra f.eks. å bygge ny driftsbygning fordi de ikke finner prosjektet lønnsomt nok, selv om prosjektet kunne gitt et bra overskudd av likvide midler. Hvilken avkastning man krever på egenkapitalen sin er avgjørende her. For andre er en slik tankegang helt fjern. Lønnsomheten på vårt eksempelbruk
Vi har forutsatt et årlig verditap til 250.000 kroner, noe som i vårt eksempel er det samme som de skattemessige avskrivningene i resultatregnskapet. Vi har brukt en rentefot på 5 %. Legg merke til at familiens arbeidsfortjeneste i vår lønnsomhetsbetraktning er 350.000 kroner (inkl. skatt). I likviditetsbudsjettet hadde vi derimot 450.000 kroner til privatforbruk (inkl. skatt). TINE Effektivitetsanalyse kan brukes for å analysere lønnsomheten på melkebruk. Denne er unik ved at den kopler sammen regnskapstall med tall fra Husdyrkontrollen. Dette gir en svært god beregning av bl.a. fôrforbruk og statusendringer på buskapen. Man kan også velge en utvidet variant, der man beregner familiens arbeidsfortjeneste og lønnsevne – i tillegg til å analysere og sammenligning selve dekningsbidraget. Tabell 3. Lønnsomhet (hele tusen kroner)
Resultat før avskrivninger
900
Verditap driftsbygninger
150
Verditap maskinpark
100
Verditap melkekvote
Sum verditap
250
Driftsoverskudd
650
Rentekrav driftsbygninger (3 mill.)
100
Rentekrav maskinpark (1,5 mill.)
75
Rentekrav melkekvote (1 mill.)
50
Rentekrav egen jord (800.000)
40
Rentekrav buskap (700.000)
35
Sum rentekrav
300
Familiens arbeidsfortjeneste
350
Kostnader til lønn og avløsning
100
Gårdens lønnsevne
450
God bedriftsledelse
En god bedriftsleder skaffer seg god oversikt slik at forventningene før en utbygging er realistiske. I driftsfasen er det viktig å avdekke eventuelle forbedringspotensialer, selv om man ikke føler man har spesielle problemer. Har man likviditetsproblemer, er det viktig å finne ut hvordan utsiktene framover ser ut og hvilke grep som må tas for å komme ut av krisen.
Istedenfor synsing om økonomien til bonden.Velg......og les
. I tillegg til produksjonsvolum,
er det i rapporten oppgitt hva hver enkelt gård fikk i investeringstilskudd og hvor stor lønnsevne
brukene har per time.
Tabell 1: Årlige tilskudd (produksjonstilskudd, distriktstilskudd melk og kjøtt), investeringstilskudd,
antall årskyr, grunnlag for rentestøtte, utbetaling av rentestøtte over 15 år og lønnsevne for
åtte store melkebruk i Nordland. Bruk nummer 1 og 5 er samdrifter.*: se kommentar nederst i
notatet.
Landets største bankgruppering for landbrukslån, Sparebank1-alliansen, uttrykte i april bekymring for
betalingsevnen til bønder etter store investeringer. Sparebank1-alliansen, med 17 000
landbrukskunder med en samlet lånesum på 20 milliarder, påpeker at næringsinntekten ikke holder
tritt med kostnadsveksten og at misligholdelse av lån øker. I tillegg påpeker bankene at
investeringsviljen i landbruket er avtakende.
Konklusjon:
Disse åtte brukene er klare eksempler på at rasjonaliseringspolitikken i landbruket har slått feil ut.
Bøndene omstiller seg og effektiviserer driften i henhold til myndighetenes ønsker. Men
effektiviseringsgevinsten ser ikke bøndene noe til.
Et eksempel på dette er bruk nummer 5 i tabell 1, som årlig mottar 1,23 millioner i tilskudd til drifta
si, som har mottatt 1,8 millioner kroner i investeringstilskudd gjennom Innovasjon Norge, og som har
en lønnsevne per time på 77 kroner. I tillegg for bruket rentestøtte for 5,4 millioner kroner av lånet
sitt, totalt 502 200 kroner over 15 år. Dette gir et klart signal om at pengebruken i norsk landbruk er
alt annet enn bærekraftig.
Det er heller ikke bærekraftig biologisk: Når et gårdsbruk legger ned drifta si, går 1/3 av
jordbruksarealet ut av drift. Siden 1999 er antallet foretak med melkeproduksjon i Norge halvert.
Samtidig har det fulldyrka arealet per person gått ned fra 2 dekar til 1,7 dekar per person. En stadig
større del av den norske melkeproduksjonen produseres nå på grunnlag av leid jord og importert
kraftfôr. Vi bytter ut norske gras- og beiteressurser med importerte råvarer for å oppnå
stordriftsfordeler som ikke eksisterer.
Samtidig fører rasjonaliseringen til at de oppgavene samfunnet har pålagt jordbruket å utføre, i
mindre grad blir gjennomført; kulturlandskapet gror igjen, det fulldyrka arealet minker,
matproduksjonsevnen svekkes og fraflyttingen fra distriktene øker. Kommentar til tabellen
I tabell 1 er det oppgitt årlige tilskudd, investeringstilskudd, antall årskyr, grunnlag for
rentestøtte,
rentestøtteutbetaling og lønnsevne hos de åtte melkebrukene.
Årlige tilskudd: i denne kolonnen er det altså både produksjons- og distriktstilskudd (pristilskudd).
Om en søker i tilskuddslistene til SLF, får en bare opp produksjonstilskuddene. I dette notatet har vi
beregnet hva disse produsentene får i pristilskudd i tillegg. Det gis pristilskudd både for melk og kjøtt,
og her er det ikke volumbegrensninger som på produksjonstilleggene. Eksempel: Bruk nummer 1 i
undersøkelsen har en melkekvote på 324 000 liter. Bruket er plassert i sone F, som betyr at det får 62
øre i pristilskudd per liter melk. Dette gir et totalt pristilskudd på melk på 324 000 liter x 0,62 kr/liter
= 200 800 kroner. Samme prinsipp gjelder for kjøttproduksjonen. Bruk 1 ligger i sone 4 for kjøtt, noe
som gir 11 kroner i pristilskudd per kilo kjøtt. Dette gjør at bruket får 116 523 kroner i pristilskudd for
kjøttet. Pristilskuddene for kjøtt er for øvrig beregnet etter noen forutsetninger, da vi ikke vet eksakt
kjøttleveranse for brukene. Disse forutsetningene er:
1 kalv per årsku
50/50 fordeling mellom oksekalver og kvigekalver
1/3 av kyrne skiftes ut årlig
Slaktevekt ku: 275 kg
Slaktevekt okse: 300 kg
Dette betyr at dersom en har 30 årskyr, leverer en 15 okser og 10 kyr til slakt i året.
*: Rentestøtteordningen innebærer at det gjennom Innovasjon Norge gis rentestøtte for en viss
andel av lånet. Størrelsen på denne støtten fastsettes på bakgrunn av renta på treårs
statsobligasjoner, og var i 2011 fastsatt til 1,2 %. Det er denne renta som avgjør hvor stor den årlige
utbetalingen blir. Støtten blir beregnet som et omvendt serielån over 15 år med halvårlig utbetaling
fra det er levert ferdigattest. Det er ingen nasjonale retningslinjer for hvor stor andel av lånet en kan
få rentestøtte for. Beregningen over er gjort med utgangspunkt i en rente på 1,2 % og en tidsperiode
på 15 år.
Det er nok landbruket og tollmurene som stikker kjepper i hjulene for norsk foredlingsindustri. I motsetning til ubearbeidet fisk, regnes foredlet fisk som matvarer og er underlagt det samme tollregimet som våre landbruksbyråkrater har sørget for. Med andre ord, siden det er skyhøye tollmurer på mat til Norge blir det tilsvarende toll på eventuell norske produkter.
Det er derfor ikke mulig å se for seg annet enn nisjeprodukter. Resten blir umulig å få omsetning for.
Så det er ikke bare norske forbrukere våre landbruksmyndigheter ødelegger for.
Så lenge Tine og Nortura får beholde kontrollen så er det små utsikter til noen levedyktig norsk fiskeforedlingsindustri. Ganske mange milliarder som går tapt der.
Ja det "lønner" seg ikke å ha en bås stående tom på ett melkebruk - er vel lovpålagt med løsdrift - husker ikke når dette skulle være fullt innført her i Norge.
Dekningsbidrag pr. ku i ett melkebruk kan være varierende, mange ganger stiller de små brukene meget godt - men lønnsomheten blir for liten grunnet lav totalkvote på melk.
Når det gjelder sauehold - MÅ bruker kunne selge to lam pr. søye for slakt til høsten.
Mister han ett lam, eller søya lammer bare ett lam går bonden for det beste i null.
Altså ingen inntekt for denne vinterfora søya gjennom ett helt år og arbeidet med dette.
Samme gjelder besøk av veterinær - utgifter til ett besøk kan gjøre at bonden går i null ved en vinterforet søye.
Når det gjelder fisk, så kan en spørre seg hvor pengene går hen.
Fiskere nå i Lofoten fikk mellom 10 - 20 kr kg for Skrei.
For det meste nærmere 10,- kr kg.
Her i fiskedisken koster denne på det billigste 59,- kr og har vært oppe i 89,- kr kg
Rogn kr 89,-
Lever kr 49,-
Torsketunger kr 149,-
Lettsaltet uer kr 89,-
Sørrafor er prisene betydelig høyere enkelte steder.
Tidligere var fisk hverdagskost her - kjøtt spiste man bare i helgene og til høytid.
Uer fikk man for ett par kr stykke av reketrålere - var bifangst.
I tillegg er fisken så dårlig mange ganger at katten nekter å spise den.
Etter å ha vandret rundt i landet i flere dager før den havner i fiskedisken.
Selv holder jeg meg selv med fisk - stort sett.
Er en hobby, gir frisk luft og langt bedre kvalitet enn hva som tilbyes i butikk - i hvertfall her på stedet.
Det er nok landbruket og tollmurene som stikker kjepper i hjulene for norsk foredlingsindustri. I motsetning til ubearbeidet fisk, regnes foredlet fisk som matvarer og er underlagt det samme tollregimet som våre landbruksbyråkrater har sørget for. Med andre ord, siden det er skyhøye tollmurer på mat til Norge blir det tilsvarende toll på eventuell norske produkter.
Det er derfor ikke mulig å se for seg annet enn nisjeprodukter. Resten blir umulig å få omsetning for.
Så det er ikke bare norske forbrukere våre landbruksmyndigheter ødelegger for.
Så lenge Tine og Nortura får beholde kontrollen så er det små utsikter til noen levedyktig norsk fiskeforedlingsindustri. Ganske mange milliarder som går tapt der.
Rund fisk, altså ubearbeidet, går til utlandet uten å bli fortollet; mens bearbeidet fisk rammes av de samme tollsatsene som vi setter på matvarer som vil inn. Prisen vi betaler for at Sp skal få fortsette med sitt tapseksperiment på 40. året.
Hvorfor den stadige kritikken av en kapitalistisk suksesshistorie....det kan se ut som om det er en voldsom
politisk ubalanse her i kommentarer mot landbruksamvirket.Samfunnet består av ca.2% kommunister og "alle"
samles her.
DETTE MÅ DA VÆRE ET FORBILDE FOR ALLE KONSERN OG KAPITALISTER
[h=2]Korte tilbakeblikk i TINEs historie[/h]1881 Den Norske Meieriforening etableres – en meierifaglig organisasjon. 1921 Meieriforeningen omorganiseres til Norske Melkeprodusenters Landsforbund (NML) – meierisamvirkets paraplyorganisasjon. 1928 Norske Meieriers Eksportlag etableres. Hovedoppgaven er å eksportere smør og ost. 1930 Den første melkesentralen etableres – Østlandets Melkesentral. Etter hvert blir det fire melkesentraler til. 1931 Eksportlaget knyttes til NML. 1942 Eksportlaget endrer navn til Norske Meieriers Salgssentral (NMS). 1950
Gudbrandsdalsost G35 settes i produksjon. 1956
Utviklingen av Jarlsberg starter. 1973
TINE-merket innføres som logo for meierisamvirket. 1982
Distriktsmeieriene etableres. 1984
NMS endrer navn til Norske Meierier. 1992
Distriktsmeieriene organiseres i fem regionale meieriselskaper. 1992
Lansering av TINE som felles merkenavn for alle meieriprodukter.
Norske Meierier blir til TINE Norske Meierier. 2002
Konsernet TINE Gruppa dannes og består av TINE Norske Meierier, meieriselskapene og andre datterselskaper.
TINE Norske Meierier blir til TINE BA. 2010
Ny konsernstruktur innføres på bakgrunn av ny samvirkelov. TINE BA slås sammen med meieriselskapene og blir til TINE SA.
[h=1]Nortura, et historisk tilbakeblikk[/h]Nortura SA er et resultat av en mangeslungen vei siden den spede begynnelse i 1896, til dagens selskap med 5 500 ansatte, 18 800 eiere og virksomhet i 30 kommuner spredt rundt i hele landet.