Hei dere, vet ikke om Jan hadde Club des Belugas, men den må jo kjøpes da

Takk jo vet at andre også har masse utfordringer i hverdagen, må være tøfft med 6 stk og innimellom der en med downs, min eneste søster har foresten downs hun også, så vet hvor krevende det kan være, og ikke minst utfordrende.
Jan valgte meg den gangen for 17 år siden, da hadde jeg 3 små gutter som idag er tennåringer og voksne menn, han hadde 2 barn fra før. Så fikk vi 3 sammen også, dette heller ikke uten utfordringer, siden vi bodde i en liten rekkehusleilighet. Vi har hatt det tøfft med økonomien hele veien, helt siden dag 1. Vi har kommet oss gjennom det hver gang, selv med konfirmasjoner og dåper og juler, påsker osv. Jan var et menneske som brannt for det han likte å gjøre, han ville gjerne gjøre det hele tiden, men han visste at jeg og ungene også krevde litt oppmerksomhet i en travel hverdag. Vi jenket oss til hverandre, og jeg hadde ikke orket hatt han ved min side i sofan hver kveld

hehe vi var ganske ulike av mennesketyper, han litt bedagelig og livsnyter, jeg en grubler og arbeidsjern uten dimensjoner. Men vi fyllte hverandre ut på en måte som gjorde at det ble perfekt på en måte. Vi gikk ikke turer sammen eller var så mye ute sammen han og jeg, forde hverdagen og styr overskygget mye. Allikevel elsket vi hverandre høyt, så selv om hverdagens jag tok mye av hver av oss, mest av meg, som ikke klarte la ting ligge, så kom hånden på kvelden når vi hadde lagt oss. Det og være to om alt, han tok jo sin del av det han ville ta del i, som støvsuging og klesvask, lekser og kveldsmat til ungene. Nå er det jeg som må gjøre alt, og det føles så grusomt håpløst innimellom. Når jeg er sliten eller lei, men jeg må allikevel gjøre det.......sånn er det jo bare. Jeg har ikke noe valg, og han ga meg heller ikke det valget. Han forventet at jeg skulle klare alt, jeg måtte klare alt. Han ga slipp på livet, med den tanken om at jeg ville klare dette alene. Og det skal jeg gjøre, jeg skal klare det, om det er det siste jeg prøver på i dette livet. Mine barn betyr alt for meg, Jan betydde alt for meg. Nå på det nåværende tidspunkt så er det helt utenkelig at jeg på nytt i min alder og med 3 små og 3 store barn, skal måtte tilpasse meg en annen mann. Hvilke følelser vil i tilfelle jeg være i stand til og føle, hva vil han gjøre, vil han være til hjelp? Jans og mine barn er våre og ikke det mennesket som kommer inn sine. Så dette har jeg vært med på før, det var vanskleig og la Jan bestemme og styre over mine gutter den gangen, han hadde heller ikke barn på heltid selv den gangen, og var nok litt ulært. Vet ikke om jeg orker det en gang til. Selvfølgelig så må tiden her jobbe med meg, men det virker så ulidelig og trist det hele, kunne så gjerne ønske at tiden kunne flyttes flere år frem i tid, at jeg ikke måtte behøve å leve gjennom det. Skjønner dere? Jeg er bare ikke vant til denne ensomheten, man er uten lidenskap, uten sexualitet, uten kjærlighet. Jan har min, og han har sin til meg, men ikke i det fysiske. Litt vanskelig om dagen nå igjen, men vet hvorfor og jeg vet også at det vil gå over igjen. Ikke spist idag annet enn 2 blåbærbokser, så må ha i meg noe mat om litt. På Horna ikveld er det Navito som sender beroligende musikk utover. Deilige toner som jeg elsker å høre på. Ble et langt innlegg dette, dere som fortsatt leser

ha en fin kveld og natt
