Livet en uendelig reise som vi selv har vært del i å gi oss ut på, men hva er så livet da? Hva er det vi strever her nede på denne jorden for? Hva vil vi? Hva skal vi, og hvorfor er vi slik som vi er? Noen mennesker er fulle av frykt og redsel, mens noen er så selvsikre at de kan klare å gjøre hva som helst, og det uten å føle seg liten eller utilpass på noen måte.
Selv er jeg et mennesker som har en liten frykt i meg, i hvert fall var jeg slik for en tid tilbake. Da var jeg redd for å leve, jeg visste ikke hva det var engang. Jeg gjorde det samme hver dag, ikke tok jeg vare på meg selv, men bare drev meg fremover med en jernvilje som ikke alle har fått utdelt her i livet, født til å være husmor, vaskehjelp og kelner, ja sånn føltes det. Vasking, hus og unger og jobb tok all min tid. Men hva med meg? Jeg er den viktigste for meg selv. Jeg var jo så blind. Hvorfor skal man ikke kunne klare å ta vare på seg selv, hvorfor skal man ikke elske seg selv, eller de man har rundt seg? Hva er galt om livet bare skal være noe som man ikke skjønner noe av?
Noen ganger er faktisk ikke livet så lett og forstå seg på, hvorfor noen går gjennom livet uten sorg og uten smerte og sykdom, mens andre får alt på en gang, både med det ene og det andre. Nei livet er ikke en lett skole å lære i, sånn er det, og sånn vil det alltid være. Livet kan være urettferdig og ikke alltid gi deg de svarene du ønsker, men trykke deg ned til du ikke klarer stå oppreist mer.
Hva er det vi da må gjøre? Vi må reise oss igjen, stå rake og leve videre, vi må forstå at livet har vi valgt av egen fri vilje en gang før vi ble født, vi er her alle for ulike grunner.
Noen er her for å oppleve frykt, noen sorg, noen er her for å lære å være slemme og stygge. Sånn er det, vi har alle våre laster og våre ulike personligheter, ikke en eneste av oss er like. Så hva vil jeg frem til i dette jeg skriver, jeg vil frem til at livet er til for å leves, det er til for oss alle, enten vi er slemme eller gode, eller noe midt i mellom. Alle har vi en grunn til å være her.
Det kan ligge en uteligger på en benk i parken, hva tenker vi andre som kaller oss normale om det?? Herregud der ligger han liksom, fy og fy? Eller andre kan tenke at stakkars menneske som ikke har hus over hodet. Men dette mennesket er her for å oppleve akkurat dette. Han er her nettopp for å være uteligger, og vi andre har ingen rett til å dømme han av den grunn. Om et menneske er slik eller sånn eller hvordan vi andre opplever det, så har vi ingen rett til å dømme. Vi skal elske alle og alt rundt oss, bare da får vi fred i kroppen, bare da kan vi elske oss selv og andre. Andre vil da også elske deg tilbake for det mennesket du er. Sitter her nå en sen kveld, hodet verker, men macen har gitt meg tegn til at jeg skal skrive, ikke spør meg hvordan en pc kan snakke eller gi meg tegn, det vil dere ikke forstå allikevel, men sånn er det.
Men har dere der ute skjønt dette budskapet som jeg i kveld har klart å klimpre ned mitt i en bihulebetennelse som har blomstret litt vel ille de siste dagene. Jeg klarer nesten alt, men jeg har lært at om ikke jeg selv tar vare på meg, så gjør ingen andre det heller. Så jeg må bare ta vare på meg først, bare da kan jeg ta vare på de andre som trenger meg.
Livets budskap og kraft er i oss alle, vi vet ganske mye selv ut fra hva vi tenker og gjør, men vi er ikke alltid klar over dette selv, vi er ikke flinke nok til å se eller lytte etter. Selv visste jeg mye før min mann ble syk og døde fra meg i februar, men jeg ville ikke se hvilke tegn, eller hva jeg ble fortalt inni meg selv. Nå i etterkant vet jeg at jeg jo fikk beskjed.
Så kjære alle dere, dette jeg nå har skrevet, kan være starten på noe som jeg vil fortsette med fremover, en eller to sider kan bli til 100 sider eller mer. Jeg har mye å skrive om i hodet mitt, og jeg vet mye om livet og om hva og hvorfor jeg er her på denne jorden. Jeg er unik og jeg er bare meg selv, jeg klarer ikke være noen andre enn nettopp bare meg, de mennesker ute i verden som ikke synes jeg er bra nok eller pen nok , de kan gå litt inn i seg selv, hvorfor tenker noen mennesker slik om andre. De elsker seg ikke selv, så de kan ikke elske andre. Så kjære dere, sånne mennesker er her for å være normale og ikke mer. De kan være på en annen bølgelengde og passer da ikke inn i mitt eller kanskje ditt liv. For i dag er skrivingen over, men det kommer mer………