Akkurat nå en fantastisk CD (for oss som liker engelsk renessansemusikk):
Og så en skuffelse: Van Cliburn boksen.
Har brukt litt tid på å høre gjennom den nå, og maken til oppskrytt pianist skal man kanskje lete lenge etter? Meget begrenset repertoar. Han prøver seg på Beethoven og Chopin, men ellers så holder han seg til Brahms, Tchaikovsky, Rachmaninov og noe Liszt. Tchaikovsky og Rachmaninov er flott, Brahms er OK, men han bommer totalt i Chopin og Beethoven. Tung på labben - han spiller Beethoven som om det skulle være Brahms. Kanskje ikke uten grunn at det ble stille omkring ham etter braksuksessen i Tchaikovskykonkurransen i 1958?
Må for sikkerhets skyld sjekke en gang til, så da blir det en av Chopin-platene i boksen. Og - dødt og heavy-handed. Ingen sjarm. Klask til. Chopin skal være lett og lekende. Elegant. Det er ikke Van Cliburn. Han spiller Chopin som om det skal være senromantikk. Sikkert flashy på konsert, men på plate faller det totalt gjennom. Beklager, men dette er ikke min cup of tea. Men Tchaikovsky og Rachmaninov-platene skal jeg høre igjen. Så : en pianist med et meget begrenset repertoar, som er god i et par komponister, men faller totalt igjennom i alt annet.