Albumstafetten 25

[united]

Hehe, morsom og bra anmeldelse, rozzy.
Registrerer at den sene kvelden i Halden kommer før lønsj på Grünerløkka.

 

[rolfozzy]

Hehe, morsom og bra anmeldelse, rozzy.
Registrerer at den sene kvelden i Halden kommer før lønsj på Grünerløkka.

Sene kvelder for meg er som andres morgenstund. Relative greier det der.
Lønsj over Grünerløkka. Fin tittel på en oppvekstroman.

 

[B Rasse]

Ekte latter! Det settes pris på.

 

[Kaare G. Opsahl]

Tom Tom Club -Close To The Bone


Et såkalt nybølgeband etablert i 1981 fra USA. Et par av medlemmene har fortid fra Talking Heads. David Byrne spiller med på noen låter på noen av albumene.
Jeg fant opphavet til dagens P3INDIEPOPFANDENSKAP. Jaggu meg er det ikke TOMTOM.
Skjønner hvorfor dagens popmusikk låt utdatert allerede i 1983.

Dette er slappe saker! ha det helt klart. her er det tidsriktig tidlig 80tall formel som er rørt sammen, komplett med plastfløyter og grøssmegsåfaen er det innimellom reggae og annet karibisk fantepakkmusikk. Detteer som nevnt utdatert og intetsigende men det kunne surret 15-20 ganger dagen på P3 i 2013. Det sier mye om hvor trist det er i popverdenen for tiden. (med noen unntak)
Disse folkene forsøkte fryktelig hardt å være hippe men det virker for kalkulert og sausete til å være kult.


Er av og til fengende men det blir for repetivt og kjedelig i løpet av noen sneses sekunder. Hipsterindiemusikantene må fornye seg sånn generelt.


2

 

[united]

Mislikte dem skikkelig på 80-tallet og klarte ikke mer enn to og en halv låt nå. Heldigvis grodde ørehåret så fort og sterkt at det ble umulig å høre mer, bra man har fungerende forsvarsmekanismer.
Anmelderne har min dypfølte sympati i dag.

 

[BurntIsland]

Likte ikke TomTomClub da det var nytt, men fikk sansen for den andre skiva deres et tiår senere. Denne har jeg aldri fått helt taket på, men synes ikke den er ille.

 

[Eviledorf]

Total slakt av begge anmelderne. Det skal også prøve å få til det en gang med en plate jeg liker veldig godt. Kanskje denne runden?

Jeg er helt enig med begge. Orket ikke å høre gjennom platen en gang. Eneste positive jeg kan si er at fikk i gang følelsene, jeg ble kraftig irritert. Blir spennende å høre hvorfor denne ble nominert.

Ville gitt en toer for det kan også være mye verre enn dette.

 

[Townes]

Bifaller anmelderne. Glad eg ikkje trakk denne skiva. What the fuck? Er det meninga man skal bli i godt humør og danse eller noe sånt??? Man har jo narkotika til denslags.

Problemer med både sjanger og alt her for min del. Blir ganske langt unna preferansene, og eg er jo en sur, muggen gammal grinebiter, så nye impulser blir frowned upon.
Hadde eg vært 22 så kanskje.

2/10 herfra.

 

[mikefish]

Denne aktuelle platen var ikke på wimp,men har hørt litt på noen av de andre platene fra bandet i dag.Noe syns jeg er helt grei pop,men endel her er ganske irriterende.

Mvh.s,

 

[Handsoer]

Tror jeg har debutplata deres? Var det ikke et familie/sideprosjekt for Chris Frantz og Tina Waymouth - noe morsomt å ta seg til mellom bleieskift og forstadsidyll men David Byrne skrev sanger eller surra rundt med andre ting? De var i hvertfall pausefisker på Talking Heads-konserter i en periode. Debuten (tror jeg!) var ikke så værst, påsitt beste hørtes de ut som bleike kopier av T.Heads, med høyere ''moro-''faktor. Etpar ok låter, resten kjedelig.
Dette tilbudet fra bandet var imidlertid 100% kjedelig. Er helt på linje med anmelderne, og strekker meg til en 2'er - for, som det så riktig påpekes ovenfor: Det fins værre album der ute - tro meg - det vet jeg! (ref: tidligere stafetter)

 

[OAlex]

Dette var faktisk overraskende Liker dere ikke sånn innsmigrende pop?

... Blir spennende å høre hvorfor denne ble nominert.

Jo, du skjønner at jeg snakka med en i bandet, og bad dem ta seg sammen på andreplata.. (*). Neida, jeg liker faktisk denne musikken. Lydbildet er jo omtrent det samme som på Remain in Ligth plata fra Talking Heads (**), mens stemningen er sydenferie med tekster om fjas og morro. Sånn sett oppleves den nesten som RiLs gode tvilling. Og jeg synes det er godt håndtverk i tillegg.


* En parafrase fra forrige albumstafett.
** Udiskutabel klassiker.

 

[Bent]

Jeg har spilt platen en runde tidligere og hører på den igjen nå og har aldri hørt om gruppen, men det er jo et par sanger her jeg har hørt tidligere (hvor aner jeg ikke).
Har nok aldri vært i min gate dette her selv om jeg kan like mye popmusikk og har en svakhet for en del slikt fra 80-90 tallet, men dette høres alt for utdatert ut og blir ganske kjedelig og høre på. Tror nok dette er noe en må ha fått med seg der og da for at det skal fenge, men som skrevet over her det er mye som er verre enn dette så kanskje 3/10.
Er alikevell moro med slike nominasjoner som utfordrer en til og høre på musikk som ikke ville blitt rørt ellers.

 

[united]

jeg er litt forvirra, er jo ofte det, men mener at dette var skive nummer to fra dem?
Iallefall kjøpte jeg ei plate av dem for 30 år sida. Eller mer. Det som var debutskiva, tror jeg. Selvtitulert?

Ble solgt som enda et fantastisk Talking Head-band. Stor fan som jeg var (og er) av TH kjøpte jeg da en skive av TTC, men har vel sjelden blitt mer skuffa. På den tida var jeg vel på det "fattigste", historisk sett. Akkurat kjøpt bolig, lav lønn, plater var dyre, og penger til øl måtte man ha. Hadde vel knapt nok penger til innkjøp av ei plate i måneden. Den TTC skiva tror jeg at jeg endte opp med å kaste. Den eneste jeg har kasta i hele mitt liv. Og på den tida ble plater prøvd minst 20 ganger før man oppgav dem. Så Tom Tom Club minner meg om de lykkelige 80åra, det skal de ha.

 

[OAlex]

Vis vedlegget 230443

Jeg har alltid så langt tilbake som jeg kan huske likt mye musikk og spilt mye musikk.

Rock, blues, country. Og avarter av alle disse tre sjangerne.
Og noe har jeg selvfølgelig etter beste evne styrt unna.

Men det var denne debutplata til Tom Tom Club som det skal menes noe om. Det vil selvfølgelig bli gjort på min vanlige subjektive måte.

Tina Weymouth som var et respektert medlem i Talking Heads, forøvrig en etter min mening bra gruppe, starta opp TTC sammen med tre søstre. Om hun har fler vites ikke av meg. Til og med en solid gitarist som Adrian Belew ble dratt med i dette. Han som hadde spilt med både Zappa og Bowie, duverden.

Jeg har en mistanke om kanskje den godeste Tina syntes det ble for bra og seriøst med Talking Heads. Så ho tok på seg tenkehatten og kom fram til at "Nå skal jeg lage noe jævla møl oig se åssen det går" Og det gikk bra det. Masse salg og listeplassering.

Hva slags musikk er dette? Dansepop. Tomt og gir meg ingenting. Pling plong og hoppsasa.

Jeg kan desverre ikke like dette. Det har vært et jævla slit og høre gjennom dette de nødvendige ganger for å kunne mene noe.

1/10

P.S. Hvis noen lurer på hva Stomperud har med dette å gjøre, så kom jeg på et Stomperudsitat når jeg oppdaga hva jeg hadde fått å anmelde.

"Ideligen skal je få de verste jobbene."

Jeg mistenker at nr. 91 Stomperud ved en feil har anmeldt debutalbumet. Nå må han anmelde andreplata i tillegg. Mwohahahaa!

 

[Eviledorf]

Jeg har vist å høre på feil Tom Tom Club album. Kom aldri så langt som til disk 2, som var den som skulle anmeldes. Ble nødt til å høre litt på denne også og kan ikke si at jeg likte det noe bedre. Takk skal du faen meg ha

 

[Dazed]

Spillelista med de rette låtene er alltid linket i første post, folkens! ..og det står "OBS: Første 8 spor på CD2" i tabellen hvis man bruker linken til kun den ene plata.

 

[Townes]

Mye misnøye rundt denne tomtom club skiva. Jaggu godt det er ei kremskive som står for dør i dag da
Her har man sittet og ventet siden 0600...

 

[united]

Au shit, jeg har visst hørt på feil skive av Parish Hall

 

[rolfozzy]

Jeg har visst kommet i skade for å si at denne TTCgreia er debuten. Men det er deres andre utgivelse. Blir ikke noe bedre av det.
Til min unnskyldning så er den utgitt for første gang på cd, som cd 2 på denne "superutgaven" Men et makkverk er et makkverk uansett rekkefølge.

Sånn. Da har jeg avklart dette for dere.

 

[Dazed]

...Men da er vi vel klare for Parish Hall!

 

[Dazed]

zzzzzzz...

 

[Townes]

Skjønner godt utålmodigheten din Dazed, når slik ei kremskive skal under lupa.
Skjønner godt at united mistenker at han har hørt feil skive også, tror sikkert han har hørt en "Best of the greatest hits" eller noe sånt, men det ble no engang sånn at det kun ble den ene skiva på Parish Hall....

 

[united]

fikk litt uforutsette problemer her i dag, gjør et forsøk på å skrive den i kveld

 

[BurntIsland]

Parish Hall - s/t (1970)

Lite vites om denne San Franscisco power-trioen som utga sin eneste plate i 1970. Det står mye på nettet, men det er stort sett den samme teksten som er klipt og limt inn over alt.
Gary Wagner skrev alle låtene, og spilte gitar og sang. Han hadde en singelutgivelse bak seg med Gary Wagners Blues Group, og skrev låter for andre; bl.a. singelen "I Think It's Time / Nobody But Me" (1965) for Chosen Few.
Ellers bestod bandet av John Haden på bass og Steve Adams på trommer. Plata ble "produsert" av Ray Shanklin som hadde jobbet med Little Johnny Taylor og Big Mama Thornton. Jeg bruker gåseøyne fordi denne plata er spilt inn live i studio, og ikke høres produsert ut i det hele tatt. Resultatet er tøfft, rått og direkte, og har god lyd. Plata kom ikke ut i noen store opplag, og gikk i glemmeboka inntil europeiske platesamlere trakk den frem i lyset igjen på 90-tallet en gang, på grunn av sin Hendrix lignende musikk. Det er slike "glemte" plater som er magien med bruktskiver, du kan kjøpe den høyt priset på en messe, eller håpe på å komme over den i "billig ræl" kassa i bruktbutikken

Musikalsk sett fins det ikke et eneste hook eller riff jeg ikke har hørt før. Dette er bluesy rock/ protometall med sterke Jimi Hendrix Experience gener. Har du lyttet til tidlig Rory Gallager vil du også kjenne igjen mye tror jeg. Det er litt lettere enn fx Blue Cheer og Sir Lord Baltimore, som kanskje er andre relevante referanser. Et par av låtene (spor to Dynaflow fx) syns jeg rett og slett er kjedelig og uorginal bluesrock uten overraskelser, mens andre låter virker forbausende friske. De spiller godt og samspillet er der hele veien.
Plata er bra, men det skal trekkes; det fremste problemet er at bandet ikke har en tydelig identitet; dermed blir de mer håndtverkere enn artister i mine ører. Det må også trekkes for de kjedeligste blueslåtene; bandet er best når de er "experienced". De fungerer og best som trio syns jeg; hammondorgel og piano-låtene er ikke dårlige, men de blir for anonyme som kvartett.
Spor å trekke frem er fx åpningskuttet "My Eyes are Gettin Heavy", den litt tyngre protometalbluesrockeren "How Can You Win" (spor 9) og avslutningssporet som minner meg om the Grateful Dead liker jeg også.

Selv om høsten har vært våt og kjedelig, og jeg i perioder har vært misunnelig på Job som slapp så billig unna, så syntes jeg ikke det var noen tung skjebne å bli tildelt denne skiva; jeg har kost meg når jeg lytter til den!
På grunn av manglende "personlighet" kan likevel ikke karakteren bli høyere enn 6.

 

[Townes]

Flott mld!

Er hektisk i dag, kommer med innsiktsfulle, analytiske, kritiske og saklige observasjoner ila kvelden.tyt

 

[united]

Parish Hall - s/t (1970)

zzzzzzz...

nei, såå ille er den ikke, debutplata til Parish Hall.

Som coveret viser, dette er jo en pen kar. Rent bortsett fra at det er navnet på et band og ikke en fyr da. Men tilbake til coveret: den pene karen spiller slettes ikke pen musikk. Dette er heller det jeg kaller kjedelig - men ærlig og ålreit - hardrock, pluss god gammel bluesrock. Like boring som Jimmy Hendrix, assosiasjonen er der også. Minner meg kanskje mer om John Mayalls Bluesbreakers da. Heldigvis. I den pene mannens tilfelle er det hele blanda sammen som en plate med John Lennon og Yoko Ono: de gode nummerne kommer innimellom. I gamle dager måtte vi løfte stiften for å skippe Yoko. Her, for oss som ikke har kjøpt vinylskiva, men spiller den via flacfilene eller spotify, er det lett å hoppe over en sang (hvem har sagt at ikke verden går framover?). I albumstafettsammenheng er jo det ytterst forkastelig å ikke høre på alt, så denne karen er litt spent på hva som skjer under hardrockspillinga, vil den bringe meg rett tilbake til puberten? (formen er temmelig skral i dag, jeg skylder på all hardrocken, det er ikke sunt, nei. All flyinga etter damer og all drikkinga, kan ikke, kan ikke, må ikke, ha noe med det å gjøre).

Første låta My Eyes are getting heavy har en ganske tøff intro, en rytmisk boogie (?) som også brukes under mellomspillet. Går vel inn i hardrockbåsen, sjøl om blues’n aldri er langt unna. Faktisk ganske stilig det hele, en effektiv sparsom vokal, fint innrammet av instrumentalpartiene. Hadde låta slutta etter 2’30", uten de to minutter med langhalm i bakkant, hadde det vært et toppnummer. Andrelåta derimot, Dynaflow, er bare stas. Også her en herlig intro (gjennomgående er det sånn, introene er i spitzenklasse og passe lange, altså 30 sekunder), og sangen minner vel litt om de beste på Mayalls Bluesbreakers. Strålende altså. Ain’ feeling too bad er en litt annen type bluesrock, men jækli bra den også. Denne svinger, anmelderfoten får slike merkelige spasmer. Hvor bliver den ekle hardrocken da? Slipper jeg helt? Først på femtesporet, Skid Row Runner, kommer en litt kjedelig låt. Flott intro og gnistrende gitarspill, som ikke overdrives (det må innrømmes, skuffende lite overdrivelser her), men det hele blir temmelig monotomt. Heldigvis bare 3’18". Det fortsetter med Lucanna, i samme stil, to et halvt minutt som kjennes ut som minst tre. Were gonna burn together er faktisk en ganske god låt. Korte sanger i denne delen av plata, men de kjennes llitt lange. Det blir mye det samme, de virker være besatt av gitaren og det halvtunge kompet sitt. Andres forelskelse er søtt nok det, men litt kjedelig for utenforstående.

De skjønner vel at de holder på å slippe opp for ideer, så i siste halvdel av plata kommer låtene mer rett på, nesten uten introer. Somebody got the Blues er det noe bra Bluesbreakersk over, det samme gjelder vel også How can you win. Men denne er vel bedre enn noe av det britene gjorde noen år forut. Herlig låt, for første gang digger jeg gitaren også. Hemningsløst. Tøft. Merkelig. Plata rundes av med den balladeaktige Take me with you when you go, fryktelig kul avslutning som løfter hele inntrykket. Bare å ta den med seg når man går, altså. Lett i våre dager det, telefonen er jo alltid med.

Albumet får en sterk 7,51 herifra. Skjønte med en gang at jeg ikke kom til å klare å slakte denne plata heller, det er nok noe i veien med meg. De rette fordommene er jo på plass og det hele. Men den musikken denne trioen spiller er for bra, retten og sletten.

 

[BurntIsland]

@United: Artig at du liker "Yoko" sporene, mens jeg liker "John"

 

[united]

Vi er alle forskjellige ja. Merkelig egentlig at ikke alle digga Yoko.

 

[Townes]

Ser Parish Hall skiva skapte storm i vannglass her ja...

Nuvel, først en liten begrunnelse for nominasjonen.

Joda, eg liker jo selvfølgelig skiva, eg liker den veldig godt! Det finnes mange skiver eg liker enda bedre, men eg valgte å ta med Parish Hall denne gangen, fordi eg syns dette er ei såpass knall skive at den fortjener et større publikum. Tør vedde lillefingern på at minst 75% av de som deltar i stafetten har Hendrix i hyllene sine, men eg tipper på at prosentandelen som har (hørt) Parish Hall er relativt knøttliten. Eg vet at united har hørt skiva før, så det var litt dræt at han trakk den

Hendrix, Cream, Blue Cheer, John Mayall etc. etc. - alle kjente og mer eller mindre kjære navn, men Parish Hall ringer nok alt for få bjeller...

Syns det var to veldig gode anmeldelser, gode observasjoner og jo, eg er jo langt på vei enig i mye av det som blir sagt.

Så til musikken...

Det eg liker med denne skiva er først og fremst det fete soundet Gary Wagner maner fram med sitt Parish Hall. Gitarene låter råbarsk (this one goes to eleven), og kompet står ikkje en tøddel tilbake for resten. Det er rufsete og rockete så det holder i bøtter og spann. Powertrio i all sin pomp og prakt!

Wagner har skrevet samtlige låter på skiva, og som riktig poengtert alle er ikkje like spennende. Burnt er inne på forskjellen i låtene hvor de fremstår som en trio kontra låtene som også inneholder tangenter, Wagner trakterte forøvrig pianoet også. Eg sier ja takk begge deler her, eg - og tenker Skid row runner er godt eksempel kor et utvidet lydbilde funker jævli bra. Det svinger skikkelig bra at det relativt enkle pianospillet. Han kunne nok flere triks med gitaren enn med tangentene.

For det er jo gitaren som er alfa og omega her. Ja, det ER Hendrix opp av dage, og ser således "trekket" for manglende egenart/personlighet. Det sagt, så syns eg Wagner har fan så mye sjel i den gitaren sin, aller best syns eg dette kommer fram i min personlige favoritt How can you win?

For meg overgår denne låta trolig det meste med Hendrix, banna bein. Og det riffet som bryter låta etter ca 0:45 er bare helt hinsides. For en nerve! Ekte vare herfra til evigheten. Foruten denne perlen holder eg åpningslåta My eyes are getting heavy og Lucanna som det argeste på skiva.

Har også sansen for måten albumet avsluttes; nærmest en reinspikka soul-låt, med et glimrende groove.

For meg er dette 8,73/10




Som en fotnote, så tipper eg at Dan Auerbach har hørt denne skiva en eller annen gang. Og likt det han har hørt.

 

[Kaare G. Opsahl]

han har en annen klang i gitaren ellers temmlig likt. Fin skive mellom 7.5 og 8.2
Gibson istedenfor Fender

 

[Eviledorf]

Parish Hall var like ukjent for meg som mye annet i denne runden. Var mye mer rocka enn hva jeg hadde trodd. Liker første låten veldig bra. Ellers er jeg ganske enig med det som skrives over. Blir litt ensformig. Denne var ikke på Wimp og det er mildt sagt jævlig irriterende med reklame for Robbie Williams for hvert 3 spor på Spotify. De har jo masse info om meg i databasen og burde hist at jeg ikke ønsker å høre noe fra den løken der. Denne gangen gjorde det faktisk at Parish Hall hørtes ekstra bra ut for meg. Nok om det. Ville havnet på en 6er.

 

[Townes]

Parish Hall var like ukjent for meg som mye annet i denne runden. Var mye mer rocka enn hva jeg hadde trodd. Liker første låten veldig bra. Ellers er jeg ganske enig med det som skrives over. Blir litt ensformig. Denne var ikke på Wimp og det er mildt sagt jævlig irriterende med reklame for Robbie Williams for hvert 3 spor på Spotify. De har jo masse info om meg i databasen og burde hist at jeg ikke ønsker å høre noe fra den løken der. Denne gangen gjorde det faktisk at Parish Hall hørtes ekstra bra ut for meg. Nok om det. Ville havnet på en 6er.

Haha!

Med Robbie Williams mellom hvert tredje kutt vitner det jo om stålvilje å høre gjennom Parish Hall - alternativt det var ei jæskla god plate...

 

[rolfozzy]

Joda jeg har hørt på Parrish Hall.

Det er musikk jeg har hørt mangfoldige ganger før. Men da har det vært under andre gruppenavn. 70talls vinglemusikk som har dårlig meloditeft.

Kanskje de hadde fått 4-5 fra meg.

 

[Bent]

Har hørt en del ganger på Parish Hall etter att en eller annen (sansynligvis Townes) kom dragende med den i lyttetråden for et lite år siden.
Liker den ganske bra jeg, helt grei bakgrunnsrock til forefallende arbeid. En sterk 7'er fortjener den nok glatt (kanskje til og med en 8?).

 

[mikefish]

Skulle gjerne fått hørt denne plata,men ei heller denne var å finne på wimp.Gode anmeldelser !

mvh.s,

 

[Handsoer]

Helt grei bluesrock, tidstypisk og passe tungt. Ikke veldig originalt. Syns referansene som gis er litt rare, men ok, kanskje Bluesbreakers i ett litt uinspirert øyeblikk?
Lett underholdning, ein grei 5'er tenker jeg.

 

[OAlex]

Lars Winnerbäck, Söndermarken
(2003)

Lars Winnerbäck har gitt ut musikk siden midten av nittitallet, og holder på fremdeles. Svenskene kan dette med å synge på modermålet. Språket faller så godt inn med musikken: "..når månen og stjärnorna glimmar..". Denne plata er akkurat som jeg hadde forventet av en svensk singer-songskriväre. Stilen er omtrent som Ulf Lundells.

Folk-sanger: Halvklippet hår, velpleid skjegg, oppkneppet skjorte. Gitaren ikke med på bildet.

Her er flere gode melodier. Best liker jeg Brustna Hjärtans Röst. Jeg har ikke så sansen sporene med overdreven orgeltraktement. Tittelmelodien, Söndermarken, som avslutter albumet liker jeg minst. Her dukker det faktisk opp saksofon. Men den fungerer sikkert bra til allsangen på konsert.

Er det noe låning på plata? Javisst: Lång Väg Hem er reint rip off av Crois Reas Road to Hell. Jo-ho! Den er kliss lik. Måtte faktisk sjekke om Rea er kreditert (kjør debatt..)

Kritikk: Jeg tror plata hadde blitt bedre hvis produsenten hadde holdt litt igjen. Bort med orgel, bort med kordame, elgitar og saksofon, bort, bort. Kun den akustiske gitaren hadde fått være med hvis jeg fikk sjefe. Men det samme tenkte jeg om Nick Drakes Bryter Layter, som etterhvert ble favoritten.

Litt vanskelig å sette karakter. Ville gjerne gitt en høy score for Winnerbäck er en dyktig fyr som har endel å far med. Og Brustna Hjärtans Röst er en knallfin sang. Men jeg føler at jeg må stoppe ved seksogenhalv på en skala hvor ti er best.

 

[Geir Kristiansen]

Lars Winnerbäck - Söndermarken (2003)


Lars Mattias Winnerbäck
(født 19 Oktober 1975) er en svensk synger og låtskriver. Født i Stockholm, men vokste opp i Linköping. Flyttet tilbake til Stokholm i 1996 samme året gav han ut sitt debutalbum Dans med svåra steg. Influert av Evert Taube, Bob Dylan, Ulf Lundell og Cornelis Vreeswijk. Det lukter trubadur over hele linjen og dette bør være godt produsert med skikkelig akustisk band ellers så blir dette stygt.

Først en liten titt på hva han har å bidra med på tekstfronten.

Söndermarken​

Så som himlen ser ut
en tisdag över skolans
kommunala korridorer
Klockan fyra i oktober
Strax innan det mörknar
och det luktar från bespisningen
av halvhjärtad husmanskost
och löven ligger klistrade
mot marken

Gråvita skyar
Tandläkarväder
Nån grävmaskin som sliter upp
en cykelväg vid fotbollsplan
Och nyponbuskar, nyponbuskar
Hela vägen nyponbuskar
ser jag när jag blundar
och nånstans där så blev jag
den jag är nu

Jag ser gitarren i butiken
Symbolen för att skolka
Sagan om ett uppror
Drömmen om en högre höjd
Ett sjörövarskepp
som blåser rätt in i Los Angeles
Och stjärnorna som glittrar
Och ingen jävel når mig
nånsin mera

En enda ambition
Att få brudarna från Berga
att skratta eller gråta
och rymma över taken
Bort från regelboken, stöveltrampet,
tegelväggen, la isla bonita
Och dom brandgula
stolarna man staplar
på varandra

Parkeringshus byggdes
Ett litet steg för människan
Ett stort steg för betongen
och den rotlösa känslan
Som ännu ett hinder
på vägen mot den råa romantiken
och gitarren i butiken
och flykten
över taken

Man la klossar över ängen
med små fönster och dörrar
Det var slogans överallt
från alla medelbeiga firmor
Och en skivaffär i centrum
som ett hål genom kulissen
ut i verkligheten, drömmen
Ut till färgerna man bara
ser på bio

Vi bildade band och blåste ringar
Drog med handen genom jorden
Fyllde naglarna med lera
av all yta som vi skrapade
För nånstans under lagren
av tätortstimotej
bredde stora världen ut sig
utan farthinder och Konsumkort
och nypon

Vi satte båtarna i bäcken
såg dom flyta in i tunneln
Kanske vidare mot Vättern
och kanalen ut till Nordsjön
över vågorna mot Irland
ut på havet och sen blåsa
iväg och aldrig komma tillbaka
mer till bäcken
där det började


Jag ser den gräddgula färgen
Den moderna men diskreta
En helhet för det enkla
Bara fälla upp och skruva
Men ändå alltid nåt
som ville jaga och förvirra
Nåt som inte var Ikea
Nåt som inte hade lösningen
i kanten

Jag hör det inrökta ljudet
från en replokal vid tågstation
Bland speditionslokaler
och bortglömda depåer
Det stumma, dova skinnet
och basen som darrar i gallret
och glaset och det doftar
just som asfalt gör
om hösten

Vi gömde Fibban under stenen
Willes vin i busken
Hela dungen var ett mikro-Vegas
Ladan bytte hänglås
Och ovan allt en himmel
liksom silad ifrån kusten
med det lilla som blev över
efter vågorna och stormarna
och skummet

Jag kan inte återvända
En brottsplats måste vila
Flyktbilen är dumpad
Stålarna är rena
Nu bygger vi ett nytt hem
Startar upp och börjar om
Söndermarken jagar mig
men jag är inte där

​

En ekte låtskriver som har noe på hjertet. Selv om dette er langt fra det jeg til vanlig spiller så har jeg nå store forhåpninger til at dette kan bære veien. Her får jeg forventninger om historer fra barndommen melankolske anekdoter, litt mere rockete greier og fremfor alt mye "feelgood". Her er det bare å gyve løs på låt nummer en.

Faller – 4:49

Vakker gitar, hes røst og en litt sørgelig vise som øyeblikkelig skaper godfølelse. Prodkuksjonen må være bra for selv med standard Wimp låter dette bra. Trekkspillet i bakgrunnen rammer låten inn på vakker måte. Hørt det før ja, men dette er vakkert, det er kvalitet og selv et metalhue må inrømme at dette er bra. Måtte skiva fortsette i samme spor.

Åt samma håll – 4:40

Litt mere fart og en god historie om en litt bortkommen kar som ikke helt har tingene på stell, men finner kjærligheten en kald vinterkveld. Han finner ikke kruttet opp på nytt, dette er gjort før, men jeg er ikke like sikker på at alt holdt denne kvaliteten. Nok en godsang.

Min älskling har ett hjärta av snö – 3:06

Ikke helt der med en banal tekst om et hjerta av snø. Ikke det at det er kaldt, men det at det smelter. Denne kan jeg trykt gå videre fra. Ikke helt der oppe.

Över gränsen – 3:37

Der er vi tilbake til en melankolsk vise og dette fungerer utmerket. Flott bassgang i bakgrunnen rammer låten inn og gir et godt driv i en rolig lått. Får en følelse av at noen burde ri inn i solnedgangen her, men det ble heller en tur til Köpenhamn Nok en låt med god følelse og jeg ennå ikke fått lyst til å "fast forward".

Dunkla rum – 4:06

Opp med tempoet og nok en låt med en fengende tekst og jøsses her merkes tendenser til tær som vifter. Beste låt til nå og her kom til og med en gitarsolo. Kan like artiser som benytter en låt til å endre tempo slik at skiva ikke blir for ensformig. Neste låt er garantert en rolig melankolsk greie. Jeg frykter ikke da teksten garantert er god, denne mannen kan skrive.

Brustna hjärtans höst

Yes, akkurat som jeg trodde. En vakker vise smellfull av stemning og god koring.

Lång väg hem – 4:38

He, he en skikkelig Dire Straits taffel som ikke akkurat går hjem hos meg. Gitarklimpring er det mange som kan mye bedre enn dette. Selv ikke teksten berger denne låten.

Dom sista drömmarna - 3:35

Nei, nå holder den godeste
Winnerbäck på å miste meg. Dette er det ørten norske band som jeg ikke nærmer meg som holder på med. Får en følelse av Di Derre, Wamp og lignende.

Timglas – 4:25

Ah, tilbake på sporet med en sart vise med munspill og greier. Litt mye tekster basert på en kjærlighetsgreie, men det funker.

Söndermarken – 5:59

En knakende god låt med en skikkelig bra historie bak. Skivas beste låt og denne liker jeg godt. Nesten en liten livshistorie fra Lars Winnerbäck.


Der var jeg gjennom og dette gjorde ikke vondt i det hele tatt. Skikkelig fornøyelige tekster hever skivas kvalitet. I det hele tatt god produksjon som på flere låter skaper godfot. Det å legge både bassgitar og munnspill godt i lydbildet er noe jeg setter pris på.
Dette er en skive jeg skal arkivere under bakgrunnstaffel. Kjekt å ha noen slike slik at man slipper å irritere seg over bakgrunnsmusikken

To litt svake låter som burde ha vært gjort noe med er det eneste jeg har å trekke ned på. Alt for mye bra på denne skiva til å la de to låtene påvirke resultatet alt for mye.

Alt i alt en skive som kan anbefales og jeg gir den glatt 7.5 av 10.

 

[united]

Fine anmeldelser, har bare hørt albumet sporadisk, men har likt det jeg har hørt. Den skal få en ny runde ganske snart, fikk jo ikke mindre lyst til det nå.
En cirkasjuerplate, har også jeg tenkt.

 

[janfrt]

Ja, veldig bra anmeldelser. Grundig arbeid og det settes det pris på av oss som leser! Men, fyren liker jeg bare sånn passe. Det er OK, ikke mer. Fin instrumentering, bra spilt og brukbart gitarspill. Melodier derimot, hvor er de? Og tekstene er litt pretensiøse, ikke helt ektefølte. Og ikke slike man får gåsehud av. Når det rocker, så blir det ikke skikkelig rock, ikke nok. Litt Lundell lukter det med småfjollete munnspill. Inte bra. Men: Topp anmeldelser.