LLoyd Cole - "Standards" (2013)
Tapete Records
Mange år siden LLoyd Cole debuterte med sine Commotions på midten av åttitallet. Alltid den trygge, melankolmørke Cole, poprock for de voksne. Nå har jeg aldri vært voksen, so LLoyd Cole var det de aldre som hørte på. Endel av skivene har vært tapetmusikk i heimen, mest takket være husets dronning. Så hva har skjedd? Sannelig, det er anstrøk av rockegitar, ganske tøft faktisk, og Cole minner tidvis om Steve Wynn´s snillere lillebror innfusert av Lou Reed på enkelte låter. Liker jeg det? Ja. Hvorfor? Tja
Det er gode låter her, av typen, slappe av i sofaen, foten holder beskjedent takten, gladfølelse i mellomgulvet, litt sunshine i desember. Ingen stor banebrytende udødelig klassisk populærkunst, likevel solid, nok til at skiva lever videre i samlinga. Knall for avstressende mørkekvelder, og de er det ganske mange av i min kalender.
Tør jeg lukte sånn ca. på 6/7 av 10?