Det mest problematiske er i mine øyne at debatten blant fagfolk og beslutningstagere er omtrent like grunn og slagordspreget som denne. Hva skal man mene? Hvor skal man lete etter kvalitativt god informasjon om dette?
Godt spørsmål!
Men i mine øyne handler vel dette egentlig mest om hvor langt man som samfunn kan gå for å "redde folk fra seg selv".
Det er et faktum at enkelte mennesker kommer til å ruse seg, det være på grunn av nysgjerrighet, en trang til virkelighetsflukt, en trang til å høre til, selvmedisinering eller hva det måtte være. Uansett om man bryter loven eller ikke.
Og gjør man disse menneskenes situasjon noe bedre ved å gjøre de til kriminelle, eller drar man de lenger ned i søla for å prøve å leve opp til en eller annen moralsk konstruksjon som forteller oss at "i en perfekt verden er det ingen som ruser seg"?
En ting jeg har lært gjennom flere år i narkotikamiljøet er at det ligger utrolig mange triste skjebner bak de såkalte "dophuene", selv har jeg ingen unnskyldning; jeg var ung, nysgjerrig og søkende og valgte selv å eksperimentere med narkotika, men jeg tilhørte mindretallet. De fleste som havner i et tungt misbruk har
jævlig gode grunner til det.
Og i skrivende stund finnes det for mange ikke noe alternativ, psykiatrien er langt fra perfekt og kan ikke hjelpe alle. For enkelte er elendigheten det eneste de har, og jeg kan bare ikke fatte hvorfor det såkalte "fellesskapet" skal gjøre de enda mer elendige ved å kriminalisere det mange ser på som den eneste utveien til å
så vidt klare å klamre seg til livet.
