kan vi ane en ekstra hard finaleøkt?
I ståvo åt Townes
- Trådstarter Townes
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Hehe!
Julebord 2013
Det ble fuktig i går ja. Litt i overkant fuktig. Har tikket inn med meldinger fra ymse Laugs-medlemmer ila dagen, om at det har vært en unromalt streng søndag
Samme gjelder for undertegnede, som har måttet trå til i akebakken med kidsa i dag. Seff har snøhælvettet kommet igjen, og seff er smøysa på seinvakt. Det blir tidlig på puten i kveld (også).
Joda joda, i går var det altså duket for den årlige (fjerde til nå) høytidlige kåringa av "Årets Album" i Lauget. Vi var 9 som stilte til bords i går, og 10 som var med i kåringa.
En kjapp oppsummering:
Oppvarming foregikk, som i fjor, på Garage. Noe annet skulle tatt seg ut. (Strengt tatt kunne Apollon vært et alternativ, men tradisjoner er nå engang tradisjoner).
Som alltid er presidenten først ute, og det var en såpass hektisk dag i går, at dagens første (og eneste tror eg) kaffe først ble konsumert når man landet i soffan på garage. Siden eg kun hadde rukket å spise lunsj to ganger, fant eg ut at et par Guiness kunne være greit før middag, så man unngikk å stille til bords bælsvolten.
Andremann ut, er som regel Peddy... Så også i går, og i går i usedvanlig godt humør, mye takket være the owls overkjøring av Leeds. Tror vi alle var enige om at det var godt å se Wickham tilbake på bana.
Det ble noen raske øl på garage, men en del Laugsmedlemmer var treige i avtrekkeren i går. Nybakte fedre er unnskyldt, mens resten av lømmelet får komme opp med bedre excuses for å droppe forretten neste gang
Middagen fant igjen sted ved Hanne på Høyden. Flotte omgivelser, suveren mat.
I tillegg var undertegnede ekstra godt utstyrt i går (!), og hadde med seg lommeanlegg (en høyttaler på str med et shotglass). Det sikret bra stemning fra første sekund, og spillelista med Årets nominerte durte og gikk under etegildet. Sjøl gikk eg for reinsdyr til hovedrett, og det smakte fortryllende, tror hemmeligheten lå i sausen - den kunne eg gjerne drukket en halvliter av i et glass ved siden av.
Eneste "minuset" med sånne fjåke restauranter er at de kun serverer barneporsjoner. Heldigvis er det mye god mat i god drikke også, og et nytt Bergensk øl fikk kjørt seg i går kveld - har en mistanke om at Hanne på Høyden nå er tom for 7 fjell.
Og så satt vi no der da, åt og drakk, prata om laust og fast - og plutselig var det duket for offentliggjøring av vinnere og tapere. Alltid like spennende, sjøl om mange hadde en hunch i år (som viste seg å stemme):
Ganske soleklar seier til Stein Torleif'n Vi bruker CEVBOFskalaen under kåringa. I går var det nyt tmedlem med og greier, og han gjorde sine saker bra på alle måter. Burde kanskje spandert noen øl på presidenten, men det er nå så. Kan vel egentlig bare slå fast at det kanskje var like greit at det ikkje ble flere enn det ble
Etter offentliggjeringa, og den sedvanlige debatten rundt resultater, var det quiz. Shout-out konkurranse fra Rolling Stone 500 greatest songs spelelista. Eneste grunnen for at dette nevnes er (naturligvis) at eg gruste folk sønder og sammen...
Regninga ble gjort opp av Peddy, som hadde tatt spanderbukser på og fliste kortet for hele gildet. Dessverre såg han ikkje at samtlige holdt ljugekors da de lovde å betale inn penger til ham, men men - sånt skjer.
Ut i snøkavet, og til Lauritz bar, i år som i fjor. Herfra og ut er det egentlig ganske blurry for undertegnede, men eg vet at det var øl der, det var god stemning og vips - litt seinere var eg heme i stuen - på mystisk og finurlig vis.
Summa summarum - En aldeles strålende kveld, med en finfin gjeng. Neste år byr på utfordringer for enkelte, da viktige medlemmer snart pakker kofferten for å slå seg ned i Bodø, men denne tradisjonen har blitt så fin etterhvert nå, at det forventes at folk reiser land og strand for en middag og høytlesning på Hanne på Høyden i januar 2015 også
Haifai sjuka rår...
Jupp jupp
Så gikk det som det måtte gå. Ny forsterker er kjøpt inn. Impulskjøp. Bestilt i går ved lunsjtider, ankom i dag. Det kalles rimelig brukbar leveringstid.
Sjøl om det kanskje ikkje er akkurat den forsterkeren eg har mest lyst på om dagen, så har eg trua på at denne også skal få svingt seg. Ikkje til å stikke under stol at det lyttes nokså mye til muzak på kontoret, og etter at Beresford'n tok kveld, så har det vært litt småstusselig med headsetet rett i lydkortet. Så action speaks louder than words, og etter en google research på nesten to minutter havnet denne saken i handlekorga
Fiio E07 Andes eller noe sånt heter den. Allerede satt i tjeneste mens ei lita kveldsøkt gjøres hemefra. Mener vel å høre en klar forbedring fra headset rett i pc, men litt usikker siden eg ikkje har de vanlige beyerdynamic'ene som gjør jobben på jobben.
Vel vel, siden årets haifaikvote er brukt opp allereie i Januar, så får vel ny forsterker til anlegget vente til neste år. Minst. Noe må jo gjøres der siden vakkel-feilen på Luxman'n har dukket opp igjen (rett nok bare en gang).GGjestemedlem
Gjest
Herlig post.
Men når du ser han godgutten som gav den der sytebitchen en 3-er å så gi ham en high five fra Gjestemedlem.
3 - CEVBOF kjipaaplate
Stort sett håplause greier. Ei plate som truleg høyrast berre ein gong, den gongen den skal anmeldast. Slike plater er tilnærma totalt krise og innehar få eller ingen interessante spor, og er tilnærma blotta for musikalske kvalitetar.
Med jobbeøkt mener du å surfe på HFS, ser jeg.
Gratulerer med ny dings.
Atter ein fredag
Urk. Gått litt i ett i det siste, især på jobb. Lite tid til det meste, så også snurring av skiver på kveldstid. Men denne uka kom innersleeves fra gruppekjøpet her på asylet, så i etfan har det vært husarbeid (vasking) i kjellern.
12 skiver er helt på smertegrensen for ka eg gidder pr sesjon. Skulle gjerne outsourcet hele greia til ungan, men de er ikkje helt stødige i faget ennå. Men 12 skiver er uansett mer enn eg kommer meg gjennom i kveld, så har litt å velge i - og litt av kveldens speleliste ser slik ut
Noen ting har jo stått og godgjort seg i hyllene en god stund allerede, men siste Nick Waterhouse (Holly), dumpet ned i kassa i dag. Spent på den, blir artig å høre om han klarer å følge opp den snaisne debuten.
Og nå har drolten resignert, og det meste er klappet og klart for noen kvalitetstimer i søt-stedet. Aller først, en feiende fin sak fra Kanada, og fordums tider:
It's all meat (Columbia, 1970)
I skjæringspunkt hard rock/garage/psych. Et par aldeles fortreffelige låter, som denne:
Og for de som skulle være interessert, før It's all meat, var deler av gjengen i et band som kalla seg Underworld. Gav ut noen sånne små plater, mer i garage/r&b land:
Småoutrert gitarsolo i alle fall
Da er det jaffal dags for en kald en...
Fint bilde du har på veggen Townes.
[video=youtube;DKJY3t9pHDk]http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=DKJY3t9pHDk[/video]
Thx!
Har et par bilder av Oddvar'n på veggene. Bra mann!
- Ble medlem
- 03.05.2012
- Innlegg
- 27
- Antall liker
- 16
Flott bilete Townes! Har ein del av den "galne" sunnfording hengane her eg og. Bra mann, indeed!
Easter everywhere...
Da var påsken unnagjort, gitt. Og sett bort fra en skjærtorsdag som regnet vekk må det jo konkluderes med at det har vært en suksess. Noen intense dager sammen, og familien er fortsatt "hel".
Tilbragte noen finfine dager på "landet". Ble mye turgåing på formiddag/dag, og mye eting og drikking på ettermiddag/kveld. Fikk smakt mye godt heimebrygga øl i påsken, og det rann ned so saft, så det heiter.
Storesøster og drolten har godt selskap i kverandre, spesielt når de ikkje har andre å velge i Ut på tur, aldri sur - i alle fall ikkje minste'n, som er så glad i friluftslivet som det er mulig å bli. Og kombinert med krøllene godt skjult under lua er det nesten så eg lurer på om smøysa har vært bortpå Lars Monsen
Men, våren er skummel i hjemtraktene, det "auler" av disse slynglene...
Noen hælsikkes skapninger, vi så to stk i løpet av 50 meter, og den som er avbildet var det like før storesøster trakka på. Phew...
Ellers, på eftan og kvelden satt vi foran det sedvanlige bålet, prata skit og åt og drakk til øgene falt sammen. Utsikten må sies å være helt grei
Kunne blitt vant til sånt.
Alt i alt, finfin påsk, men nå blir det greit å komme inn i normalen igjen og få hørt ei plate eller 1001. Apropos det, så fikk eg en småtussete idé sist eg var på dass, og tenker å starte den idéen en av de nærmeste dagene
Vel overstått påsk!
1 down, 1000 to go
Som ymtet frampå i forrige post, fikk en ganske dustete idé her en dag då det fornødne ble gjort. På skjethuset tenestegjør denne blekka som lektyre
Egentlig på sin plass, siden eg langt på vei syns det er ei drittbok Noskå slepphendt journalistikk, og de som har stått for norsk oversetting stammer etter all sannsynlighet fra zoologisk hage (en av flere "høydare" er å oversette "cover" til "omslag" i omtalen av RHCP sin BSSM. Robert Johnson omslag my ass).
Uansett, tenkte fan eg sku gi meg ut på å ta tittelen på ordet, og hive meg i kast med dævelskapet. Ta det fra børjan.
Så, etter en hektisk dag, avsluttet med oljing av utemøbler var det omsider duket for å gå i gang (mye har man jo naturligvis hørt noen ganger før, men tenkte gjøre det noe mer strukturert denne gangen - kan jo være en utvei når man er tom for lytteidéer). Så får eg se kor langt eg kommer. Hadde jo "store" planer om noe tilsvarende for Zappa, men når en hard disk kræsj gjorde at eg mista alle notater etc. gikk det litt i ball der).
Anyhoo,
# 1 - Frank Sinatra - In the wee small hours of the morning (1955)
Tjah tjo....Coveret er pent, veldig pent. Og stemmer jo rimelig greit med stemninga Franke-gutt er her på denne skiva. Han var visstnok nedi skjiten på denne tida, sleit med å få seg strøjobber til og med, men så ble det no en kontrakt, det var vel med Columbia og så kom denne saken her. Sippegreier av en annen verden. Heartbroken and in despair summerer vel greit opp humøret til Sinatra her. Ballader, nitrist kjærleik og tristesse er hele greia. Han skal ha kudos for å få meg til å være glad eg ikkje er/var i hans sko, men eg klarer bare ikkje å få dette helt under huden, sjøl om det er troverdig liksom. Tror det er noe med arrangementene som ødelegeger. Det blir for Disney on ice eller noe sånt. Eg får flere bilder av kunstløpbaner og Disneykarakterer, enn brune kneiper, og da er det noe som ikkje stemmer. Men for all del, et par låter kan fungere veldig greit en gang i blant. Alt i alt, ikkje noe som får fryktelig mye spilletid her i heimen, men nettop en sjelden gang funker det greit.
CEVBOF triller 6/9
Enig, den boka er mindre bra, beskjemmet med pinlige faktafeil, men grei nok "moro"
Spennende at du har tenkt å spille hvert album da, 1001 en i tallet på fysisk format, vinyl selvsagt.
For egen del vurderer jeg å raske sammen Rolling Stone Top 500 albumliste for gøy. Bare for å ha noe å samle på.
De som finnes i heimen på fysisk format, det ordentlige, vil naturligvis spilles just slik. Nå finnes det imidlertid nokså mye dræt på den lista også, spesielt når man kommer ut på 80,90 og 00 tallet, så da lyt man ty til andre midler/medier. Satser på ei plate eller to i kveld ogsåEnig, den boka er mindre bra, beskjemmet med pinlige faktafeil, men grei nok "moro"
Spennende at du har tenkt å spille hvert album da, 1001 en i tallet på fysisk format, vinyl selvsagt.
For egen del vurderer jeg å raske sammen Rolling Stone Top 500 albumliste for gøy. Bare for å ha noe å samle på.
Lister er jo stort sett gøy da
2 down, 999 to go
Ålreity, the quest continues
# 2 - Elvis Presley - Elvis Presley (1956)
Blant flere ansett som rockens fødsel. John Lennon sa vel engang også "Before Elvis there was nothing". Dem om det
Uansett, de 12 låtene på denne skiva, som tikker inn på under halvtimen kan vel vanskelig overvurderes i historisk sammenheng. Men nå er det hvorvidt det er naudsynt å høyre plata før ein går i grava som skal vurderast, ikkje kor mykje den har betydd for utviklinga av rock&roll de siste 200 år.
Og joda, sjøl om det finnes masse, veldig masse, musikk fra dette tiåret som står veldig mykje høgere i kurs enn denne hoftesvingende smørsangeren fra Tupelo, så fortjener vel denne skiva muligens ei side i makkverket som er utgangspunktet her. Blue Suede shoes er jo legendarisk, sjøl om Carl Perkins sin egen versjon foretrekkes her i gården. Denne Presley kunne synge, uten tvil - vannvittig kontroll på stemmen, og det fungerer til det aller meste; rockabilly, country&western og ballader - alt er like naturlig og kontrollert. Versjonen av I got a woman er høyst anstendig, og her røsker det bra fra både Elvis og bandet. Scotty Moore gjør jo sine saker bra på øksa, ikkje minst på Just Because. Tror til og med Merle Travis kunne ha nikket anerkjennende til den klimpringa. I Tutti Frutti parkeres Elvis fullstendig av Little Richard i mine ører, men det er nå så.
Skiva totalt sett er vel mer av musikkhistorisk betydning og interesse enn et helstøpt "album". Album var vel fortsatt mer et teoretisk konsept på den tida, men det er nå så
For meg er det som sagt mye som er bedre enn Elvis fra denne tida. Tar råskapen til Ronnie Self og Johnny Burnette trio anytime, og sjøl om han altså gjør en kremversjon av Ray Charles låta nevnt over, så tar eg også Ray Charles sin original framfor denne. 7 dager i uka. Men hey, for all del - dette er ei bra skive, asså - og verdt å høre før du legger på røret for godt.
CEVBOF triller 7/9
3 down, 998 to go
# 3 - The Louvin brothers - Tragic songs of life (1956)
Skandaløst nok, så mangler denne på propert format foreløpig her i heimen. Litt av grunnen for det er at en 8CD box fra Bear Family står trygt plassert i hyllene (på landet rett nok), og den inneholder så vidt eg vet rubbel og bit Ira og Charlie Louvin spilte inn sammen. Men en vinylversjon av denne er nok ikkje veldig langt unna en hyllecm vil eg tippe. LITA har reutgitt denne og Satan is real, og sistnevnte er allerede på plass.
Uansett, det er Tragic songs of life som er nevnt i bokji, og joda, dette er ei plate du skal høre før du blir lagt 6 fot under. Himmelske harmonier, fullstendig gåsehud. Alder betyr intet for å evne å sette pris på dette Dette er fra øverste hylle, og jævli bra enten lytteren er 6,16,46 eller 106. Pur magi oppstår når disse gudfryktige brødrene synger sine tragiske viser. Det er fullstendig strøkent spilt, mye lekker mandolin, mye habilt akustisk arbeid generelt. Tradlåta/morderballade Knoxville girl har vel blitt gjort noen ganger, og brødrene Louvin gjør så definitivt ikkje skam på låta. Fenomenalt flott. Utover den må også Alabama framheves, her sitter harmoniene som et skudd i lysken. Helt hinsides med andre ord. Ingen dårlige låter på plata, men noen huskes lettere enn andre.
Nå skal det jo sies at dette er nokså "streng" country, og det er nok mer sannsynlig at tante Olga på 73 skal trampe takten anerkjennende til disse låtene, enn den gjengse hipster i Mariusgenser og seilersko (or whatever som er falvour of the month for kuliusene). Personlig hører eg relativt sjeldent på dette nå, begynner kanskje rett og slett å bli for gammal, men da eg var i de tidlige 20 åra var Louvin brothers på konstant heavy roation
CEVBOF triller 8/9
Et treårsprosjekt du har funnet deg på skitern?
artig.
Jupp. Et ordentlig dritt-prosjekt.
Lykke til med "dritt" prosjektet ditt!
"Holy Crap! Shitty Music for Shitty People" the Countdown
Skal du trøkke ut av deg 1001 plateomtaler?, eller blir det noe slikt?
ooooooooohhhhh that hurts!!
Stranda litt den gangen fordi et medlem (kuk)sugde all energien ut av meg.
gjett hva jeg har liggende baki bilen btw??
PS. skjønner støvkosten må frem
Thi hi
Veien får bli til mens man går tenker eg. Blir vel ferdig før Eros også
@Griffenfeldt
Takker! Drittprosjekt til tross, det er jo dels lystbetont også. Men mener å huske at både Radiohead og U2 er på lista, så er forberedt på tøffe stunder også.
4 down, 997 to go
#4 - Louis Prima - The wildest (1956)
Jau jau.
Kem har vel ikkje hørt Just a gigolo/I ain't got no nobody? Voldtatt på 80 tallet av David Lee Roth, men altså gjort kjent av denne New Orleans fødte halvt-italieneren.
The Wildest snirkler skjæringspunktet jazz/r&b/blues og rein og skjær underholdningsmusikk. Den lett gjenkjennelige bassgangen fra nevnte låt over dukker opp flere ganger, introen til The Lip er til forveksling mer eller mindre identisk med Just a gigolo.
De "seriøse" skribentene avfeide ham dengang som en lettvekter og kopist (primært av Louis Armstrong), og rynket på nesen til det meste han leverte - sjøl om han visstnok i ettertid har fått reist kjærringa både som vokalist, komponist og trompetist. Sjøl så ser eg på dette som swingin morromusikk, verken mer eller mindre. Eg gir et stort pluss for det høflige nikket til vår egen Edvard Grieg i Body and soul, og Jump, jive an' wail (Som Brian Setzer gjør på sin strålende The dirty boogie) svinger noe jævli faktisk. Platas definitive høgdare. Låtene der kona Keely Smith tar mikken kjeder meg litt, til tross for at det stikk motsatte er intensjonen. Dette er lyden av pene klær, cocktails og Las Vegas anno midten av 50 tallet. Ta det for det det er tenker eg, og eg tviler på man vil vri seg så voldsomt i graven om denne forblir uhørt
CEVBOF triller 5/9
med det autistiske tempoet ditt klokker du vel inn på lille julaften tenker jeg.
Skulderklapp til deg.
5 down, 996 to go
# 5 - Fats Domino - This is Fats (Imperial, 1956)
Ai ai ai. Lyden av New Orleans, og lyden av verdens blideste godgutt. Husker lite fra denne storyen, men mener at Fats, eller Antoine, som han heter strengt tatt ble oppdaga by coincidence. Det var talentspeidere på befaring i New Orelans, egentlig var de på jakt etter en Roy Byrd (bedre kjent som Professor Longhair). De fant Byrd lettere henslengt langs ei elv, med ei fiskestang i hånda. Han takket høflig nei til alle forespørsler, men pekte de videre i retning huset til denne herremannen her. Og resten er omtrent historie Fats har solgt skiver i bøtter og spann. Bare Blueberry hill solgte mangfoldige millioner, og totalt solgte han rundt 65 millioner skiver i 50 åra. Respect, som Ali G ville sagt
Liker eg dette da? Nei, eg ELSKER det. New Orleans musikken har stått musikkhjertet nær siden eg begynte å bli gammal i tidlige 20 åra, og fascinasjonen/begeistringa har vel egentlig bare vokst med åra. Blueberry Hill, signaturlåta hans, åpner denne tredje skiva hans på Imperial, og standarden er dermed satt. Resten av låtene har ikkje samme klassiker-stempelet på seg, og er på langt nær så kjente, men musikalsk står det ikkje tilbake for evergreenen Blueberry Hill.
Det svinger, det damper, det syder av gårde, og det er rett og slett fint lite å utsette på det. Klart, variasjon er ikkje platas store force akkurat, men det finnes rett og slett ikkje dødpunkter her. Fats synger kraftfullt, og vet å slå på tangentene slik at beina går på autopilot når man lytter. Bandet han backes av bommer vel verken på en tone eller en note. Disse karane vet ka de holder på med.
Finnes ei heller på vinyl i heimen, og atter en gang er trolig forklaringen at en monstrøs cdbox på Bear Family er representert i hyllene/kassene heme på landet Det er New Orleans ting eg setter enda høyere enn Fats (bl.a. den nevnte professoren), men du trør simpelthen ikkje feil med 50s innspillingene til Fats. Must-hear.
CEVBOF triller 8/9
6 down, 995 to go
# 6 - Duke Ellington - Ellington at Newport (1956)
Urk! Denne var det litt styr med å faktisk finne ut ka som var den opprinnelige tracklisten, men med litt research fant man omsider ut av det også.
Den opprinnelige LP'n består av 5 låter, og bittelitt chit chat. Men siden det var mye fram og tilbake om hvorvidt den faktisk var innspilt under Newport (noe den visstnok ikkje var), og ene med det andre, endte det med at Ellington og hansk kumpaner ble sendt i studio på nytt, for å spelle inn låtene på nytt - og applaus lagt på i ettertid. Snurrige greier, og egentlig nokså uinteressant.
Har en del fjazz i hyllene, men Ellington er nokså beskjedent representert - At Newport mangler også, og eg lever egentlig helt greit med det.
Det er jo for så vidt helt okei dette, men kan styre meg for jazz som minner om storband, hylende trompeter i et helvetes tempo (Newport up) - gjør det ikkje for meg, gitt. Syns det hele gjør seg best når Ellington & band cooler ned, som i Blues to be there. Det funker bra. Laidback, groovy og riktig likandes jazz. Ukompliserte greier, fri for alskens fiksfakserier. For fiksfakseriene spares til slutt; Diminuendo in Blue and Crescendo in Blue inneholder vsstnok en usedvanlig sofistikert og komplisert solo fra tenorsaksofonist Paul Gonsalves. Himla masse akkorder og greier. Vel vel, eg har aldri latt meg imponere at ting bare fordi det er avansert/komplisert, men vedgår jo at det er tendenser til at foten går litt her. Er vel låta som er verdt å nevne foruten Blues to be there. Men vil de døde vaagne fordi de ikkje rakk høre At Newport med Ellington mens de ennu vandret jorden? Nei, se det er eg ikkje overbevist om - eg foretrekker nok jazzen når den er litt mer kokkelimonke.
CEVBOF triller 5/9
7 down, 994 to go
# 7 - Frank Sinatra - Songs for swingin lovers! (1956)
Opplest og vedtatt som en klassiker, både blant kritikere og "fans". Sjøl tror eg at eg enten er for ung, eller for gammal til virkelig å få fot på the chairman.
Vet ikkje ka det er som skurrer for min del, men det må nok være noe med arrangementene. Lett og ledig tone i You make me feel so young, og som soundtracket til et nyforelsket par med piknikk-korga under armen, lett trippende i en grønn park, så funker det nok helt tipp topp. For en sur grinebiter som meg, treffer det bare ikkje helt. Det er litt for jolly.
Det er på ingen måte dårlige greier dette, det er bare ikjke min tekopp, kaffekopp, eller whiskykopp for den saks skyld. Tviler ikkje på at Frankefar kunne bedåre samtlige av sine kvinnelige lyttere dengang da, han synger jo omtrent med øynene, og det var nok mang en husmor som lyttet til radioen med lengsel i øynene i Amerika den gang.
Mæh, har hørt plata noen ganger, det kan fungere som bakgrunnsmusikk når man har venner på besøk som ikkje er himla musikkinteressert, men eg ville neppe blitt rammet av panikkangst på dødsleiet dersom eg skulle komme ihug at denne gikk meg hus forbi.
CEVBOF triller 5/9
Takk for det Rune
CEVBOF er min "egenutviklede" skala, fra 1-9. Akronymet har litt i overkant nerdete konnotasjoner til en ISO standard, så det er faktisk bare undertegnede som vet ka det står for, og knapt nok han Men grovt inndelt så tilsvarer skalaen:
9 - CEVBOF mesterverk
8 - CEVBOF klassikar
7 - CEVBOF kongeplate
6 - CEVBOF goplate
5 - CEVBOF greinokplate
4 - CEVBOF whateverplate
3 - CEVBOF kjipaaplate
2 - CEVBOF drætaplate
1 - CEVBOF skandaleplate
Bladde forøvrig litt framover i denne boka her forledem, og ble minnet på at det kommer til å bli mange tunge stunder etterhvert som eg kommer til 80,90 og 00 tallet. Var ikkje klar over at det var så mye rap og hiphop representert. Skal bli meg et styr.Var det jeg trodde.Fannt nemlig ingenting med goggling Håpte du skulle røpe hva bokstavene stod for,men det er ofte bra med litt mystikk rundt ting og tang
Hehe,ja då ser det ut som du fe brukt nederste del ta skalaen også ettekvart.Kanskje der dukka opp nokre gromme Toto og Sting skive også
Takk for det Retep
De platene eg ikkje har fysisk kommer eg til å støtte meg til streaming for i første omgang - helt uaktuelt for meg å gå til innkjøp av mye av det drætet som kommer etter hvert i boka Men ser det som mer enn sannsynlig at prosjektet vil resultere i noen innkjøp også.
Tenker å porsjonere i fornuftige doser, slik at eg ikkje møter veggen big time. Går greit i begynnelsen siden det stort sett er plater eg kjenner fra før, og ofte liker fra før også.
@Rune - Kan jo røpe at "V'" i CEVBOF står for verdict. Men mer får du ikkje
8 down, 993 to go
# 8 - The crickets - The "chirping" crickets (1957)
"This is the first Buddy Holly album" sto det på reutgivelsen av denne en gang på 80 tallet. Og det stemmer jo det, og det var vel et bra salgstriks også.
En snau halvtime dette, og et nokså betydningsfullt dokument for den tidlige rock&rollen. Buddy Holly hadde solid meloditeft, blandet r&b, rockabilly og rock&roll på en overbevisende måte, og innflytelsen plata må ha hatt på tidlig Beatles er jo nokså udiskutabel. Og i "senere" tid kan man jo også dra fram den utsøkte debuten til Marshall Crenshaw som et eksempel på arven fra Buddy Holly. Gudene må vite ka det kunne blitt av Holly om han ikjke hadde satt seg på det flyet i februar 1959, som utraderte flere up&coming rock&roll stjerner.
The chiriping crickets inneholder et knippe klassikere, først og fremst That'll be the day og Oh boy (eller Åbbor som den heter på Toten), og det er ikke til å stikke under stol at disse er noen strå hvassere enn det meste annet på skiva. Personlig syns eg også Not fade away og I'm looking for someone to love fungerer veldig bra, dels takket være en småfrekk gitar mellom versene. Utover disse blir noe av låtene litt anonyme, uten at det minner om å være dårlig.
Igjen, det er ting fra denne perioden eg heller hører på før The Chirping Crickets settes på, men det skyldes mer personlige preferanser enn manglende kvaliteter her, for dette er bra skjit, og verdt å ha med seg før man tar repern.
CEVBOF triller 7/9
9 down, 992 to go
# 9 - Count Basie - The atomic Mr. Basie (1957)
Hele verden, i alle fall hele Norge har jo hørt åpningskuttet her; The kid from Red Bank (kid'n er visstnok Basie himself), ble brukt som kjenningsmelodi til enten nitimen eller reiseradioen eller noe sånt, i en årrekke. Groovy liten sak det. Tjo hei hvor det går! Svinger og alt det der. Fengende fjazz.
Frykten for at hele skiva skulle være like intens, energisk og sprudlende stoppet meg lenge for å ta den nærmere i øresyn. Men faktisk, allerede neste kutt ut, Duet roer det hele ned en god del. After supper er enda koolere og mer laid back, og er nok nærmere jazzen eg foretrekker. Den jazzen som fungerer ypperlig som kulissene til en mørk bule kor whisky, menn i stilige klær og hatter, og snertne damer i knallrøde kjoler utgjør hovedscenen.
Flight of the foo birds drar tempoet opp igjen, men det funker ganske bra gitt, svært rett-fram melodisk til jazz å være. En melodi man faktisk husker. Gøyalt og fresht, som en ekte jazz-connoisseur ville beskrevet det. Er det 7/16 dels takt? 3/8? Dunno, don't care. Jazz er enkelt for meg; enten liker eg det, eller så misliker eg det. Lite rom for gråsoner. The Atomic Mr. Basie liker eg, til tross for det skumle storband-spøkelset som lurer like innenfor skapdøra hele tiden. Balanserer på en knivsegg, men lander på rett side. Faretruende tempo i Double-O også, men eg fikser det, sjøl om koolnessen i Midnite Blue er mer min greie.
Denne er verdt å få med seg.
CEVBOF triller 7/9
10 down, 991 to go
# 10 - Thelonious Monk - Brilliant corners (1957)
Phew! 1% unnagjort Boka er inne i en tung fjazz-periode nå.
Denne har trygg plass i hylla. Monk var noe av det første eg ble introdusert for innen fjazzen, og Brilliant corners skiva det startet med.
Pianointroen her er legendarisk - helt briljant! Nydelige klanger, herlige akkorder, og låta totalt sett er helt suveren. En klassiker i det beskjedne jazzoteket mitt i alle fall.
Brukbare folk Monk har med seg her, bl.a. Sonny Rollins, Max Roach og Paul Chambers. Ingen småkarar akkurat. Blue Bolivar blues svinger av gårde, streitere enn tittelkuttet, ingen personlig favoritt, men helt kurrant. Personlig favoritt er derimot Pannonica, med fiffige temposkifter og nærmest "av og på" tilstand. Vakkert er det også når Monk framfører I surrender, dear mutters alene. Vakkert og småsært på samme tid. Hadde vært morro å kunne "teorien" bak jazz tenker eg. Kanskje man hadde verdsatt det hele enda mer da?
Uansett, dette er ei skive som har snurret jevnt og trutt i ståvo i åresvis, og det ble således enda et hyggelig gjenhør.
Skal man absolutt høre noen jazz-skiver før man tar kveld for godt, gjør man ikkje mye feil dersom man lar Brilliant corners være en av de.
CEVBOF triller 8/9
Artig gjennomgang, dette, Townes.
Du får meg til å finne fram boka igjen, og jeg ser du har mye bra i vente de neste 200 sidene.
Men drittbok er det, like fullt, når de ikke har fått med seg Little Feat. Ikke et jævla ord!
Word! -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…