Spennende, noen sider tilbake i tråden begynte jeg å tenke på det å vandre i fjellet, noe jeg gjør og andre har gjort i samme fjell i århundrer.
Hvorfor blir det til slutt stier i dette landskapet? Hvorfor flakker vi ikke omkring som vi vil? Ofte er det dyr som lager de første tråkkene, mellom beiteplasser, til vannhull. Vi mennesker oppdager ofte at disse sporene er lagt med kloke formål om å unngå unødvendige anstrengelser, omgå eventuelle farlige steder i terrenget - men de er gjerne også lagt slik at de skal gi overblikk, slik at dyret kan observere eventuelle farer som truer. En rekke ulike formål er dermed i samspill for å skape en farbar vei i fjellet, og avviker man fra denne vil man fort oppdage at man er i ulendt og vanskelig gjennomtrengelig terreng.
Innen matematikk har man uttrykket "elegant bevis." Det brukes når et menneske har skapt et forløp mellom åpningsutsagn og konklusjon som er den klarest mulige veien mellom de to, der alt overflødig og unødig er blitt ryddet av veien ved hjelp av unik tankekraft. Matematisk skjønnhet er et mål, og beundres av andre matematikere.
Mathematical beauty - Wikipedia, the free encyclopedia
Mennesket er musisk, alle kulturer har musikk og dyrker dennes uttrykkskraft. Vi gripes av musikken og finner vei i den selv om vi ikke kjenner dens teori og formelle beskrivelser. Vi reagerer både kollektivt og individuelt på musikkens bærekraft og er straks i stand til å anamme hvor den skal og hva den vil med oss. Noen ganger gjør vi opprør mot musikkens uttrykk, som i eksemplet tidligere i tråden om de første reaksjonene på Stravinskys musikk, andre ganger bejubler vi hva musikken gjør med oss, og lar oss gripe, ofte ukritisk, av dens energi.
I morgen vil landets veier bli fylt av barnetog som følger janitsjarkorps. Kjenner man bakgrunnen kan man tillate seg å undre over at hundretusener av unger går gjennom gatene og roper "Drep! Drep! Drep!" Men de færreste vet at "Hurra!" betyr drep i språket de opprinnelige janitsjarene snakket. Vi er blitt forført av uttrykket, uten å reflektere over dets bakgrunn.
I gamle dager utnyttet veidemenn dyrenes tråkk til å lede dem inn i fallgroper og feller. Ofte var det lite som skulle til for å få dyrene til å gå i fellen.
På samme vis arbeider komponister - de fanger oss, lytterne, ved hjelp av elegante musikkbevis skapt for å besnære våre sanseapparat, slik at vi går i utlagte musikkfeller der vi må overgi oss til kraften komponisten er i stand til å samle gjennom instrumenter og sang.
Er det klokt å reflektere over hva musikken er i stand til, eller skal vi simpelthen overgi oss til den, uten å forsøke å forstå baklandet den oppstår fra?
Min erfaring er at det å lytte kunnskapsrikt kan drepe forførelsen musikken skal bevirke. I stedet blir man sittende og analysere, ved at man gjenkjenner knepene som er anvendt for å prøve å hensette oss. Jeg kan langt mer om filmens knep enn om musikkens, noe som gjør at det å se en film for meg ofte blir en analytisk handling, der jeg gjenkjenner håndverket og vurderer hvordan dette er anvendt, heller enn å lå meg forføre av historien som fortelles.
Og det kan være en fallgrop man skal vokte seg for, om man ønsker å bryte musikkens estetikk ned til sine bestanddeler.
