Så var det "sammenligningstesten" da....
Kan jo begynne med å nevne at jeg kun har sammenlignet Buffalo IIISE og Red Baron 1541A over hodetelefoner, nærmere bestemt Grado RS2i og min DIY parafeed 4p1l DHT hodetelefon med Magnequest nikkel utgangstrafoer. Denne spesifikke Gradomodellen er mager i mellombassen og uten noe særlig dypbass. Den er ikke egnet til rock etter min oppfatning og genren har følgelig glimret med sitt fravær i denne sammenhengen. Hodetelefonforsterkeren derimot behøver ingen unnskyldninger og er kort og godt god på det meste. Det bør også nevnes at jeg kun har brukt Buffaloen med diverse rørbaserte utgangstrinn og/eller med trafoer både i spenning og strøm-modus.
Jeg kunne ha skrevet at Buffaloen er bedre på alt bortsett fra mellomtonen og musikaliteten og avsluttet der. Jeg kunne også ha skrevet at Red Baron er bedre på alt bortsett fra i diskanten og bassen (Alt hadde på en måte vært riktig, men legg forøvrig merke til hvordan selve det språklige påvirker hvordan begge utsagnene kan tolkes).
Det er noe mer fruktbart å sammenligne lyden med en svært god transistorforsterker versus en entaktskoblet triodebasert rørforsterker med en elektrolyttbasert CLC strømforsyning (denne siste opplysninga er spesielt for de som har litt erfaring med rørforsterkere og som skjønner hva dette medfører på godt og ondt). For de som har hørt begge deler så kunne testen på en måte vært avsluttet også her.
Jeg skal imidlertid fokusere på form og innhold og starte med å si at Buffaloen spiller opp med et fantastisk flott lydlerret der utøverne framtrer med knivskarpe konturer foran en kullsort bakgrunn. Problemet er at mellomtonen har mangelfull dimensjonalitet og kroppslighet. Dette medfører at de ulike innspillingene framstår som relativt like uten de akustiske forskjellene som åpenbart finnes. Med Red Baron høres disse forskjellene paradoksalt nok mye tydeligere selv om lyden er noe gråere og konturene noe mer avrundet. Kvalitetsforskjellen i mellomtonen har også konsekvenser for taleoppfattelsen som oppleves som mye enklere med Red Baron. Men her står vi atter igjen ovenfor et paradoks. Talen som objektiv lyd er klarere med Buffalo, men talen som "subjektiv mening" oppleves som klart sterkere med Red Baron. Det er som om psyken i samme grad ikke bryr seg om hva som blir sunget når en lytter til Buffalo. Dette har konsekvenser for lytteopplevelsen også langt utover selve det språklige. Musikernes intensjoner, uttrykt gjennom fraseringer, linjer, temposkifter etc. oppleves mye mer intenst med Red Baron selv om de rent objektivt er tydeligere på Buffaloen. En kort lytt til en av Bártoks strykekvartetter, eller for den saks skyld albumet "From Gagarins point of view" av Esbjørn Svensson Trio, bekrefter dette til fulle. Det er vel dette "mystiske" som gjerne kalles musikalitet (og som overhodet ikke har noe å gjøre med varm lyd slik enkelte synes å tro).
Men også dette overnevnte forsøket på å forklare musikalitet kan synes noe snever. Jeg vil sammenligne lytteopplevelsen til Bøffelen og Baronen med opplevelsen av et flott fyrverkeri versus følelsen av å lese en god roman. Musikk fra begge DAC'ene kan gi en fantastisk berikelse av hverdagen (jeg elsker fyrverkeri og blir fortsatt som et barn igjen på nyttårsaften) og det vil derfor være feil å kalle Buffalo umusikalsk. Buffaloen gir lytteren en auditiv vitamininnsprøytning og er en "vitalitetspille" av ypperste kvalitet. Red Baron på sin side fremmer ettertenksomheten, refleksjonen og - i de beste øyeblikk - transfiksasjonen der den ytre verden opphører å eksistere og en nærmest er ett med musikken.
Mvh
VB