Og en tredje ting, som tankeføde:
Da samfunnet vi nå befinner oss i befant seg på et skjørt utgangsstadium, og urbanisering og industrialisering tok til, da var lærerne nøkkelpersoner, fordi de utdannet til oppgaver i næringsliv, samfunnsliv og statsadministrasjon. Behovet var større enn antallet elever som kom ut av skolene. Samfunnet trengte å opphøye/elevere folk fra uforstand og vankunne til samforstand og innsikt.
I dag lever vi i et særfunn, ikke et samfunn. (Lytt bare til kjeklingen linket til tidligere i Politisk Kvarter for et godt bevis).
Det er ikke behov for alle elevene som myldrer seg gjennom høyere og høyere utdannelse, før de NAVer, og de læres i stor grad opp til ikke-konkrete oppgaver. De har store forventninger til karrierene sine, samtidig som lønnsveksten er garantert å opphøre pga sosial dumping og slavearbeid også innenfor landets grenser (slaver i landbruk, byggevirksomhet og nå senest i bilvaskeriene; samtidig som tidligere sikre arbeidsgivere flytter arbeidsplasser til lavkostland.)
Drivkraften i urbanisering/industrialisering var forventning om bedre livskvalitet, høyere lønn og større fritid. Fritid for vanlige mennesker, ikke bare overklassen, var ukjent på landsbygda før disse prosessene kom i gang.
I dag er fritid regelen og ikke unntaket, mange planlegger You Only Live Once liv der gledene skal tas ut før innsatsen som skal lage grunnlag for dem. Det har vi muliggjort pga hvordan vi har organisert tilgang til kreditt.
Heh - på radioen nå nevner en ungdom nettopp "You Only Live Once - live like there's no tomorrow." Han selger VIP-billetter til musikkfestivaler, med adgang til ekstraordinære publikummere.
Poenget? Da urbaniseringen/industrialiseringen kom i gang, var det ubegrenset behov for hoder som kunne lese, skrive og mer, de skulle levere til nasjonen som trengte å bygges.
Nå er nasjonen ferdigbygget, det står mer på vedlikehold enn utvikling i våre dager - valgsaker i politikken handler ikke lenger om elektrifisering av landet, men om svømmebassengene skal fylles med vann. (Siden man har latt være å gjøre det siste en stund, er barn i skolen i økende grad ute av stand til å svømme, alt henger sammen.)
Som alle vet, trengs det bare et par vaktmestere for å holde i stand et stort bygg, når det først er bygget. Og der ligger norsk skoles største problem - den har mistet sin samfunnssamlende nøkkeloppgave, og bedriver i stor utstrekning barnepass fremfor elevering, fordi den mangler en tydelig oppgave nå som vi lever i et ferdigbygget særfunn som får mer og mer preg av fritidspark.
En amerikansk venn som var i Egypt, Libanon, Jordan og Tunisia under den arabiske våren, kom til Norge etter noen måneder der nede. Jeg tok ham med ut til Tjuvholmen for å kikke på Oslo fra vårt nye utkikkspunkt der ute (ved museet).
Det var en varm og flott dag, og folk gikk omkring og hadde det så herlig som man kan her hjemme, uten å behøve å frykte for stort mer enn det man har av skremsler inne i hodet.
Min venn utbrøt: "Norway is
Club Med!"
Det var godt sagt.
(Unnskyld, det ble langt.)