Siden jeg formulerte tråden som et spørsmål, har jeg lyst til å besvare spørsmålet ut i fra hvordan jeg mener, tror og føler ( meget subjektivt ) hva som definerer lydidealet/standarden i et stereoanlegg slik jeg foretrekker det.
Konsertlyden i de fleste tilfeller ( alle tilfeller ved PA ) når ikke et godt hifi-anlegg til knes. Et stereoanlegg har bedre betingelser mhp. støy, strøm, vibrasjoner, fase, punktformighet, lydmateriale, etc.
Når jeg innimellom kryper ned i underetasjen til mitt ”lydtette” lytterom og synker ned i stressless’en foran anlegget som har stått på en 4-6 timer for å varme seg opp er jeg dedikert lytter. Lyden jeg har etterstrebet, og oppnådd ( har ikke skiftet ut en ting der nå på 3 år ) kan jeg forsøke å beskrive. Diskanten er svært luftig, mellomtonen krystallklar og bassen tydelig definert ned til ca 40Hz ( kutter der ). Det finnes ikke skarphet i lyden, og mange har sagt at det er det mest silkemyke anlegget de har hørt. Det er ikke ”slam” i bassen som gjør at det rister i brystet, likevel har jeg tatt meg selv mange ganger i å holde meg fast i armlenene på stolen når jeg har dratt på litt og musikken tar av. Rommet er dempet med akustiske takplater og det er dempeplater strategisk plassert i tillegg til at rommet er møblert med bokhyller og en skinnsalong. Stereobildet er både dypt og bredt når musikken er slik innspilt. Her hører jeg detaljer og dynamikk like bra som på det beste jeg har hørt av hermetisk musikkgjengivelse. Her er eventyr, drama, smerte og tårer. For å få optimal lyd må jeg imidlertid ”dra på litt” og det er et anlegg som typisk er for dedikert lytting og ikke for bakgrunnsmusikk. Etter noen timer her er jeg fysisk sliten!
Imidlertid er det anlegget jeg bruker mest ( er så heldig å ha 4 oppsett stående ) det nest minste. Det består av SonusFaber Electa Amator I, Michi RHB/RHC-10, Stax TalentBD foret med lyd fra en MacBook. Koblet sammen med VdH Orchid og Revolution. Siden anlegget er rent transistorbasert så står det på alltid, noe som gjør at det spiller optimalt mhp. oppvarming. Dette oppsettet evner å kunne spille på lavt nivå og likevel prestere både jevn frekvensgang og en dynamisk kontrast som gjør det morsomt å høre på. Det er ikke en innspilling jeg har kjørt på anlegget som har vært øretrettende eller skarp å høre på ( såfremt det ikke har gått helt på tvers av preferert musikkgenre ). Her er ikke mulig å gjenskape en live konsertfølelse med trøkk i mellomgulvet og påfølgende øresus til frokost. Likevel er det dette anlegget jeg stort sett bruker til å kose meg med når jeg spiser kveldsmat, leser eller bare skal slappe av og slumre litt i godstolen.
Tilbake til uttrykket ”konsertlyd” så er lyden hos meg nå ganske så langt fra det som er den standarden man opplever på en typisk konsertscene ( ikke akustisk ). Jeg lurer på om ikke for mange hifi produsenter har et lydideal som likevel peker mot en slik konsertlyd. I løpet av min ferdselstid innen hifi, og spesielt de siste 10-15 årene har jeg hørt demonstrert mye dyr hifi som i mine ører har spilt helt ”rævva”. Det er lang imellom de anleggene som spiller musikk på en engasjerende måte og som samtidig innbyr til lytting ut i de små timer.. Svært mye hifi låter lyst og skarpt, og gir øretretthet etter relativt kort tid. En annen ting er at det ofte spiller bra på gode innspillinger men er ikke særlig stas når innspillingene ikke er ”de rette”.
Med vilje har jeg med meg musikk uten imponatorfakter når jeg får muligheten til å ”spille medbrakt”. Dette er musikk som jeg ikke har problemer med å spille hjemme da jeg har anlegg som ikke kneler selv om det er vanskelig musikkmateriale. På messer og i butikken er det som oftest lite populært å få en kunde som ikke ønsker å spille Kari Bremnes eller Stereophile’s utvalgte. Som sagt er det altfor sjelden at et anlegg kan spille de fleste innspillinger på en engasjerende og samtidig ørevennlig måte.
Jeg må innrømme at jeg har hatt mye dårlig utstyr selv også. Til tider har jeg vært dypt nede i ”audio-nevrotika” og hatt kjepphester som har kostet meg dyrt både mhp. tid og penger. Jeg har hatt perioder hvor jeg stort sett har rullert en 8-10 audiofile innspillinger og lyttet etter bestemte lyder, men mest av alt faktisk ulyder. Forvregning, skarphet og påfølgende øretretthet er mye verre enn at perspektivet er ”litt for lite”. Når jeg våkner i stolen klokka 03 på natta og anlegget fremdeles står på, da vet jeg at jeg er inne på noe…
Oppsumert blir det vel dette da noe slikt som; Standarden er den lyden jeg liker mesteparten av tiden jeg lytter, som gjengir opptakets frekvensomeråde, har et minimum av forvregning og som er dynamisk nok til at det er engasjerende å lytte på. Det må kunne gjengi ”alle” innspillinger uten at de låter hardt, eller skarpt. Alt for mange anlegg har enkeltkvaliteter som favoriserer spesielle ”demoinnspillinger”, men de samme anlegg faller sammen når det blir spilt vanskelig musikk.
Mitt stereoanlegg skal gi meg glede, forbløffe og åpne opp for spilling av ny musikk. Det skal ikke være en penisforlenger, et mål for hvor mye penger jeg har på konto, eller et alter for mine akademiske kunnskaper.
Takk
Funbunny