|
Albumstafetten 29
- Trådstarter Handsoer
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
K
Kåre R. Opsahl
Gjest
Jeg tar over for KaareThe Tear Garden: Black Orchid.
Kanadisk industrimusikk post SkinnyPuppy er noe jeg har liten peil på. Men her er et lite glimt inn.
Åpner med en kremlåt; ''Sheila LikedThe Rodeo'', denne er opprinnelig utgitt i 1993, noe vel mestepartenav materialet her også er. Lydbildet på åpningslåta er stramt ogtilknappet med en lett distansert vokal som kler låta. Videre utblir det desverre værre. Lydbildet virker merkelig datert på nestelåt; ''Ophelia'' blir som en krysning mellom Ultravox og Pet ShopBoys, kunne vært interessant, men låta blir for steril og alt forllang.
Låtene utover holder jevnt over enbedre kvalitet, men lydbildet forstyrrer meg, og det virker også somom bandet ikke helt er enige om hvordan de skal låte. Littkontemplativt, litt (lettere) industri-aktig collage-lignendelydlandskaper drevet fram av syntetiske lydende rytmeinstrumenter.
Blir litt gammeldags og liteutfordrende etter hvert.
Men; bedre enn mye annet jeg har hørt,så alt tatt i betraktning blir det en grei 6/10.Sist redigert:
Ser vi henger en dag etter...
Skal vi bare forskyve da?
The Tear Garden
Dette er soleklart ikke noe for mine ører. Vil vel tro at man enten elsker dette eller flykter sporenstreks. Jeg har tvunget meg til å høre på disse syntetiske sakene og jeg blir nesten deprimert. Så mye tungsinn er det lenge siden jeg har hørt. Nei, nå tar jeg meg en øl og på med noe skikkelig Rock´n Roll.KKåre R. Opsahl
Gjest
Bouqet Of Black Orchids er ok i 20 minutters sekvenser. liker stemningen og låtene men det er for langdrygt å høre på dette i 1 time og 20 min. flotte greier i mindre porsjoner
Young
Dead Boys - Young loud and snotty
Reprise, 1977
Ung og ung Fru. Blom. Primus motor Bators var 28 i 77, gammalt det for punker å være. Cheetah Chrome noen år yngre, bare 22. Så joda de var vel på sett og vis unge.
Loud
Joda, Celveland punkrockerne var høylydte og bråkete. Liv og røre kor enn de spilte, især på legendariske CBGB etter at de forlot Cleveland til fordel for det store eplet. Utagerende oppførsel og en blodig Bators var vel heller regelen enn unntaket.
Snotty
Uten tvil. Så snotty at Sire “tvang” dem til å bli mer “spieselig” for det amerikanske publikummet, noe som bare resulterte i at bandet ble oppløst. Så alt for tidlig vil nok mange hevde.
For helsikke heller, hvilket fyrverkeri som åpner dead boys debutalbum! Ting blir ikke så veldig mye tøffere enn Sonic Reducer, ei låt som vel så dagens lys i pre dead boys konstellasjonen Rocket from the tombs
Ikonisk punkrocklåt, reservert plass på de fleste lister når status gjøers opp over “tidenes beste punk(rock)låter”, så også min. Småkomisk nok var mitt første møte med låta via Pearl Jam, som har gjort en studioversjon av denne. Egentlig godkjent også.
Det fine er at luften ikke går ut av ballongen allerede ved neste låt, noe som ville vært typisk - å følge opp Sonic Reducer er virkelig å hoppe etter Wirkola. Men all this and more er minst like bra - noe rundere i kantan, men melodisk suverent. Ikke helt ulikt en annen glimrende skive fra samme årgang; the real kids.
Opp igjen med tempoet med What love is. Snerrete gitarer, kontant riffing og in your face vokal. Står som pinn i kusjit sånt. I wan’t you to know what love is!
Not anymore drar tempoet ned igjen, men ikke intensiteten. Bators leverer varene så det holder. I Ain’t nothin to do snuses det litt på stooges-land, skjærende gitarer - her er det som med Bryan Adams, det spelles til de blør på fingran. Eneste forskjellen er vel at Dead boys er ekte vare.
Innom boogie-land også, nesten; Caught with the meet in your mouth er faretruende nært å lokke far sjøl ut på dansegulvet, men eg holder meg i søtspotten. Neste ut er eneste coverlåta; hey little girl (syndicate of sound)i live-tapining fra nevte Country Bluegrass Blues klub i New York. Bra skjit det også gittsann.
Firkløveret til slutt står seg fint det også, merker kanskje at man nærmer seg et metningspunkt, men fader heller - det er gullefint dette også.
Klassikerstempelet er velfortjent. Det ble bare to ordentige skiver, dette er den hvasseste imo. Bators gjorde vel ei rimelig fin studioskive; disconnected, og det er vel relasjoner til både pere ubu og lords of the new church for de som vil drive videre slektsforskning.
Eg for min del, setter som regel på dead boys.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Dead Boys - Young loud and snotty (1977)
Hvor uheldig kan en stakkars stafettanmelder være? Først trekke Anodyne. Til tross for iherdig innsats, navlebeskuing og riving og sliting i håret som forsvant for tjue år sida, var det bare ikke mulig å finne noe å trekke der. Har vel ikke sovet stort siden den forsmedeligheten blei posta, skamfullt, ydmykende er det å måtte gi karakter 10. Og Dead Boys? Som kjent liker Skjæbnen å strø salt i sår, det samme må bare ikke skje igjen. På årets mest fyllenervete søndag er det forhåpentligvis easypeasy å være kritisk til støyete punkrock, tvang for sikkerhets skyld i meg en ekstra trippel i natt bare for å kvesse slakterpennen. Hadde i det minste en plan.
Konklusjonen er at Young Loud And Snotty er en utdatert gammal plate, med elendig lyd og patetiske tekster, nærmest som en anakronisme å regne. Det er i alle fall arbeidshypotesen. Får vel lide meg gjennom den og få bekreftet den.
Plata starter med en masete låt som heter Sonic Reducer. Aggressivt og ikke særlig oppbyggelig. "I don't need anyone". Javel? Har dessverre hørt den mye før, på nachspiel o.l. opp gjennom tida. Indoktrineringa gjør at den sitter ekkelt godt, klarer bare ikke å hindre at foten går. Samme forhold med neste ut, All This And More. Irriterende fengende låt, og det drivet da. Nesten enda bedre, altså. Plagsomt. Skru opp lyden kanskje? Dette er jo bråk? Men nei, da begynner hodet å benge. Gjør det lell. På What love is kommer uroen for alvor. Effektiv og primtiv låt. Skjønner nå godt hvor det hele bærer hen.. Not anymore er nesten som en ballade å regne, rolig suggererende og samtidig jævla rocka. Så intens at den kunne berge enhver plate. Heldigvis jevner det hele seg litt utover. Får til å puste, det er da noe. Men syns I Need Lunch og de to påfølgende sangene står seg bra i de fleste mulige sammenligninger.
Musikalsk er plata altså av topp kvalitet, med de fire første og de tre siste spor som store gullkorn. Klarer jeg å ta den på tekniske formaliteter da? Tja, lyden er omtrent perfekt. Rå og samtidig frisk og luftig. Dynamisk. Det spilles så bra og tett og tilsynelatende presist og sparsomt (i betydningen av at ingenting overdrives) at hele plata er en aggressiv nytelse for sinnet. Vokalen til Stiv Bator er følsom på Not Anymore, røff og hes andre steder. Han var rett og slett en stor vokalist, det går bare ikke an å påstå noe annet. Også tekstene er mer enn bra nok, desperasjon og ensomhet går aldri av moten, for ikke å snakke om faen- og kåtskap.
(I Need Lunch)
Young Loud And Snotty er ei plate jeg knapt nok har visst eksisterte, den har hele tida befunnet seg i ytterkanten av mine omgivelser. Veldig bra at den tvang seg inn i varmen, for det er jo den perfekte punkeskiva. De låtene, den framføringa, og framfor alt den attitude'n (sorry, men klarer bare ikke oversette det ordet i punkesammenheng). Kryper altså til korset og gir den en tier. Skylder på avrundingsreglene.
Sist redigert:
Bouqet Of Black Orchids hadde noen gode låter midtfjords. Bra vokal jevnt over, men syns mange sanger blir skjemmet av di derre hersens synthene og rare soundscapes.KKåre R. Opsahl
Gjest
Dead boys ruler!
Tårehagen...
Ja, hvilket bandnavn da. For dette er det jo til å grine av. I strie strømmer. Kjølig, synthfaènskap. Å huff og nei. De må være briter. Og ligningen med UK 80s og Townes står fortsatt bi.
Er dette utgitt i 1993??? Det kan umulig ha vært spilt inn i 93, var vel ingen som oppriktig fortsatt levde i den villfarelse om at det var en god idé å la synther og el-trommer være bærebjelkene for musikken?
Herregud, eg klarer ikkje fokusere - vurderer å kaste inn håndkledet i My thorny thorny crown kor de høres ut som de prøver å være The residents light. Holder ut til neste låt Romulus and Venus, vel her er det det i alle fall noe som minner vagt om en melodi. Dessverre gir trommene for sterke assosiasjoner til musikkvideoen fra Seoul OL 1986, det trommesettet der gir meg meg fortsatt mareritt ved ujevne mellomrom. Konstanterer såvidt at det faktisk er noe som høres ut som en ekte gitar i Whie coats and haloes, og at vokalisten faktisk spenner over flere toner, sjøl om han høres like engasjert og inspirert ut som Torbjørn Jagland. Blobbo er en sånn teit tittel og begynner så guffent at nok er nok.
Sånn, enda en plate som aldri noensinne skal lyttes til igjen kan krysses av på lista. Takk til stafettgeneralen som dodget en kule for meg med denne.
Terningkast? Forgetaboutit
together PANGEA – Badillac
Jeg hadde aldri hørt om bandet før denne runden av stafetten. Det har kanskje ikke så mange andre heller, da platene ikke er å oppdrive på f.eks. Platekompaniet. Coveret er en god kandidat til årets styggeste og det er ikke så lett å se hvilken musikk man kan vente seg. En pyntet utgave av The Swamp Thing som driver og sjarmerer en dame, merkelige greier. Navnet på platen derimot er drit tøft. En tittel jeg ser for meg Turboneger skulle ønske de hadde kommet på.
Spenningen var derfor stor når jeg satte på denne første gang. Hva er dette og er det bra?
Svaret på første spørsmål er at det er et garage punk band bra California. Dette er den tredje platen deres og den første som er gitt ut på et større plateselskap (Harvest). De er et typisk DIY band og da tar det gjerne lengre tid før man når ut til massene. Første plate kom ut i 2010 og denne her er fersk i år.
Og er dette bra? JA!!!
De går hardt ut med punk rocke-låten Alive og fortsetter i samme tempo på låt to. Om de hadde fylt hele platen med denne typen låter kunne det sikkert fungert det også, men på tredje låten, som er tittelsporet, roer de det hele ned. Og akkurat den variasjonen gjør at denne platen fungerer veldig bra.
Jevnt over er alle låtene veldig bra. Det er ingen svake spor. Og om jeg skal dra frem noen favoritter er det «Sick Shit» bland de punka låtene og «No Way Out» bland de roligere. For ikke å glemme den seige låten «Cat Man». Primalskriket på slutten av denne er fantastisk. Ja, også den fantastiske låten «Why».
I starten synes jeg de lignet på Franz Ferdinand og The Hives, men kan ikke huske hvorfor. thogether PANGEA er mye tøffere enn de to bandene...
Denne seiler opp som en av mine favorittskiver i år.
9KKåre R. Opsahl
Gjest
together PANGEA – Badillac
svært kort. kommer sterkere tilbake i neste runde
bandet ble startet I 2008 og er fra California USA.
Platen er en blanding av Metal/stoner/punk- låter og mere Americanainspirerte låter.
Den miksen liker jeg veldig godt. Alle låtene er dritbra og jeg er enig med Eviledorf at dette er en het kandidat til årets plate.
Jeg elsker denne skiva hemningsløst. Den skaper energi og godt humør. Takk Til united for at han nominerte denne superplaten.
Utrolig fasinerende at det er så mye bra musikk selveste meg ikke har hørt.
10Tear Garden traff ikke meg så bra. Var noe som var tilløp til noe bra innimellom, men det druknet i en oppkomme av merkelige ideer. Sikkert superdigg for de som liker det, men for meg ble det mest rot. Havner vel rundt karakter 3
Tear Garden: første låta minnet meg litt om hva Coil holdt på med på samme tid (Love's Secret Domain); de har jeg alltid spilt, så noen problemer med synth/ sound har jeg ikke. Ellers fant jeg ting der som minnet om fx Virgin Prunes og andre litt særere ting fra det britiske 80-tallet, så i utgangspunktet var jeg velvillig. Jeg ramlet litt av undervegs; kanskje originalutgivelsene vil fungere bedre? Kanskje Kåre har rett i at det er en 20 min grense på dette. Kanskje de mer kommersielle delene av skiva ødelegger for meg? I små porsjoner fungerer det bra.
En venn av meg påstår at det bare finnes tre typer musikk; konkret musikk, abstrakt musikk og klassisk musikk! Dead Boys skiva er klassisk musikk.
Badillac skiva er jeg ikke ferdig med å høre på, den er rett og slett bra, kanskje for bra; inneimellom lurer jeg på om den er litt for tilrettelagt for meg, som om den er lagd av noen veldig dyktige folk med tilgang til mine "big data"...
Vi får se hva the Test of Time forteller.Ssorgenfri
Gjest
Sitter å lytter til Badillac nå, og det setter igang følelser jeg hadde på 80 tallet! Uffa -huset og masse pils! Smellvakre jenter i 501 bukser og BALL gensere.
Takk til denne tråden for nok en skatt!
nok nå. nok.
together pangea / badillac:
the hives… og pixies, pumpkins, wannadies – men mest hives.
finner det mulig å høre på de fengende låtene.
finner det umulig å høre på den kronisk overstyrte vokalen. fizzzzzzzzzzz.
er lei nå. enough already.
e (nough)
på UFFA?Ssorgenfri
Gjest
^musikken på UFFA, jentene i beskrivelsen på Hollywood
ett eller annet som skurra i topplokket mitt også
på UFFA?
Det er ganske treffende for hva jeg føler også.
Skal bli artig å se hva tiden sier. Men jeg la den faktisk fra meg noen måneder, da den blei spilt etter "pausen", var den bedre enn før.
Danger – No Road Ahead!
Young Loud and Snotty:
Var ikke gammel nok i ’77, og selv om jeg forsåvidt befant meg nokså tett på rundt ti år senere – med relaterte Lords Of The New Church – tok det meg dessverre nokså lang tid før jeg sto ansikt til ansikt med DEAD BOYS. Men drit i det. Klippet nedenfor sier alt… Det er ikke vakkert, og man aner at dette ikke kan gå bra – hverken på kort, eller litt lengre sikt – men drit i det også. Disse minuttene er alt som teller:
Kunne ikke gjort det bedre selv. Fy Faen. Respekt. Fy-y-y Faen! R-E-S-P-E-K-T!!
esp
together PANGEA!
Latterlig fengende og tidvis latterlig tøft. Tittelkuttet, River, Offer og Sick Shit er blant det mes snappy som så dagens lys i 2014, i alle fall av de platene eg har fått med meg. Høy sjarme, høy nynnefaktor, men innimellom kan soundet/vokalen bli ørlite enerverende. De drar det hele fint i havn uansett og har levert, for min del i alle fall, en av årets finere rockeskiver. For det er vel rock? I alle fall ut fra fra danelectro's eminente definisjon.
Føyer seg fint inn i rekken av en haug med sjarmernde ting som kan falle inn under en sånn neo-garage paraply; black lips, tijuana panthers, kanskje litt ty segall osv. osv. Lett å like, lett å glemme, lett å ta frem igjen, lett å huske.
Da er vel denne runden ved veis ende også? Takk for laget! Tror muligens undertegnede tar seg en pause until further notice. Og atter en gang; kudos, heder og ære til espege for sine skråblikk fra tribunen - toppers!
litt fugl. litt fisk. litt midt i mellom.
tear garden. bouquet of black orchids. (sideprosjekt)
SIDEPROSJEKT! bak overivrig synthing og tidstypisk romklang (ophelia); litt bowie… eller evt. damned. SIDEPROSJEKT! eksperimentelt á la the residents… eller evt. renaldo & the loaf. SIDEPROSJEKT! mer poppete fra spor 5… på en god dag; psychic tv… eller evt. coil… eller evt. eh, soft cell? dårlig dag; pet shop boys… eller evt. eh, soft cell? SIDEPROSJEKT! en slags funky dubpop (blobbo) passerer nesten ubemerket forbi. SIDEPROSJEKT! filharmonisk orkester stemmer sine instrumenter. SIDEPROSJEKT! ballade. SIDEPROSJEKT! mer eksperimentell poplek… mer singer-songwriter-synthesizer sweetness… mer eighties-going-on-nineties ambiens.
har jo allerede en skinny puppy utgivelse fra midten av nittitallet som knapt ble spilt da og aldri siden. det sier vel sitt. føler ikke overveiende behov for et… eh, SIDEPROSJEKT?!
ESist redigert:
Vel, ok runde med noen skiver jeg er glad jeg måtte lytte til, og noen som gav meg (mye) mindre glede. Det jeg savner er et par anmeldelser, et par kommentarer fra de som nominerte, og først og fremst høyere aktivitet fra deltakerne. Med 14 nominerte skiver skulle jeg håpe at kommentarene til anmeldelsene ville vært flere enn de er.
Det svært gledelige er kommentarer og egne anmeldelser fra de som ikke har nominert noen skive. Her står selvfølgelig espege i en særstilling, men også andre har glimret med sitt nærvær innimellom.
Anerkjennes bør også rundens nye stafettgeneral Handsoer for å ha loset oss fint igjennomKKåre R. Opsahl
Gjest
fin runde. har hatt det fryktelig travelt gjennom denne stafetten. komer tilbake sterkere. Takk til generalen. Bravo!KKåre R. Opsahl
Gjest
Det blir gøy!
Jeg er enig. Men syndet selv med å ikke være så flink til å kommentere. Jeg er ofte på hytten i helgene med dårlig mobildekning og er heller ikke så fan av å skrive lange innlegg på mobilen. Kan det være en ide å ikke legge anmeldelser til helgene? Eller kanskje det bare er meg. At alle andre bare har tid i helgene?
Jeg synes for øvrig runden var bra. Er spesielt takknemlig for å ha oppdaget together PANGEA!
Ja, tanken slo meg etterhvert. Om jeg får æren av å lede neste runde vil nok fredag ettermiddag / kveld bli fredet.
Tenker fristen for levering settes til sånn en times tid etter middag (?), 1800 kan være en tanke. Spørsmålet er jo også hvor viktig det er at anmelderne har det første ordet, jeg er tilhenger av det - men det kan diskuteres. Det kan også være en variant at vi har faste dager, søndag+mandag og onsdag+torsdag er en mulighet, søndag til torsdag er en annen. Med 12-15 album er det unnagjort på tre uker, syns det må være nok. Det bør være en viss kontinuitet og moment i meldingene.
Men; det er klart - for tette anmeldelser gir liten tid til kommentarer, og vil også gjøre at det hele blir mindre oversiktlig.
Kan være en variant å sette en grense for hvor mange album vi skal ha med pr runde også - lettere å holde en struktur da.
Og en fast struktur er lettere å forholde seg til for alle.
hmmmm.....
Enig i at det helst burde vært flere kommentarer. Og anmeldelser tre dager på rad er litt mye ja, skal du da anmelde den tredje i rekken, blir det fort lite med lytting på de to andre. Og helger spesielt i desember er jo litt utsatte.
Ellers takk for runden, en spesiell takk til generalen. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…