Har i de siste par månedene gått og tenkt mye på hvorvidt samfunnet vårt er tjent med skoleverket slik som det er i dag. Og føler nå et behov for å dele de disse tanke med andre og kanskje føre til en diskusjon, for det kan hende jeg er helt på jorde med mine oppfatninger.
Så for å utdype og redegjøre for mine innledende utsagn, skal jeg ta det hele litt fra starten. I august 2014 begynte jeg på en karriere som programfagslærer ved en videregåendeskole.
Jeg søkte med stor spenning og høye ambisjoner om å få muligheten til å undervise faget "mitt" til den yngre generasjon. Fikk jobben ettersom denne iveren gjenspeilet seg i intervjuet, samt kvalifikasjonene var på plass selvfølgelig.
Gleden og entusiasmen var i de første to månedene svært høy, og kunne ikke vært mer fornøyd.
Men etter hvert som alvoret om samhandlingsplaner med PPT, helsesøster, rådgivere og foreldre, begynte å virkelig beslaglegge disponibel tid, har trivselen i yrket vært i fritt fall. Og det er nok mange flere grunner til det. Men hovedsakelig er det alle disse tilleggsoppgaven som tilfaller en lærer, som har ingenting med hverken undervisning eller opplæring i faget og gjøre. Og når undervisningen som regel må legges oppetter grunnkompetanse elever, møtevirksomheter, kulturelleskolesekk osv. osv. Ja, da er det ikke mye igjen til fag.
Og alt dette går utover de elevene som virkelig vil og kan, de som kunne ha blitt supre med den riktige undervisningen, og ikke bare - ja, jo, det gikk jo bra med dem-.
Men det gjør også i mine øyner læreryrket svært lite attraktivt. All den tiden som går til merkantile oppgaver utenom det som faktisk har med undervisningen å gjøre, gjør at jeg som lærer jobber 6-7 dager i uken og rundt regnet 60-65 timer i uken. Laveste time antallet jeg har hatt på en uke var nå i julen hvor jeg ble pålagt arbeidsforbud av mine nærmeste, men jeg tok opp arbeidet igjen første nyttårsdag for å ta igjen det tapte.
Og som ny lærer har jeg fått erfare at man er lovlig vilt 24/7, det er ingen ukedag eller tid på døgnet hvor man ikke blir kontaktet av andre medarbeidere, elever og foreldre.
For de av dere som leser dette innlegget, og ikke har erfaringer fra læreryrket, kan nok dette fremstå som ren syting.
Men dette bildet er en god illustrasjon på hvordan læreryrket har blitt og for hva som ødelegger det.
For anno 2015 er det ikke læreren som har noe å si for hvordan undervisningen skal forløpe seg, og hvilke krav man kan pålegge en elev. Alle skal med, uansett. Gir det et bedre samfunn? Nei tror ikke det. Slik som skoleverket i er pr. i dag så har alle en rett til videregåendeutdanning, vell og bra det, men alle skal også ha en rett til å bestå og få utlevert vitnemålet. (satt litt på spissen) Dette gjør a bestått karakteren sitter svært løst, selv om eleven ikke ønsker og ikke vil gjøre den minste innsatts for å bevise seg faglig.
Det hele er en ren samfunns tragedie etter min mening. Og denne virkeligheten om hvilke forutsettinger en lærer har i yrket sitt, vil trolig føre til en relativt kort karriere i yrket for min del. Med mindre jeg finner måter å mestre dette på en minnelig måte.
Ja, ja der var det ute. Godt nyttår folkens!
Så for å utdype og redegjøre for mine innledende utsagn, skal jeg ta det hele litt fra starten. I august 2014 begynte jeg på en karriere som programfagslærer ved en videregåendeskole.
Jeg søkte med stor spenning og høye ambisjoner om å få muligheten til å undervise faget "mitt" til den yngre generasjon. Fikk jobben ettersom denne iveren gjenspeilet seg i intervjuet, samt kvalifikasjonene var på plass selvfølgelig.
Gleden og entusiasmen var i de første to månedene svært høy, og kunne ikke vært mer fornøyd.
Men etter hvert som alvoret om samhandlingsplaner med PPT, helsesøster, rådgivere og foreldre, begynte å virkelig beslaglegge disponibel tid, har trivselen i yrket vært i fritt fall. Og det er nok mange flere grunner til det. Men hovedsakelig er det alle disse tilleggsoppgaven som tilfaller en lærer, som har ingenting med hverken undervisning eller opplæring i faget og gjøre. Og når undervisningen som regel må legges oppetter grunnkompetanse elever, møtevirksomheter, kulturelleskolesekk osv. osv. Ja, da er det ikke mye igjen til fag.
Og alt dette går utover de elevene som virkelig vil og kan, de som kunne ha blitt supre med den riktige undervisningen, og ikke bare - ja, jo, det gikk jo bra med dem-.
Men det gjør også i mine øyner læreryrket svært lite attraktivt. All den tiden som går til merkantile oppgaver utenom det som faktisk har med undervisningen å gjøre, gjør at jeg som lærer jobber 6-7 dager i uken og rundt regnet 60-65 timer i uken. Laveste time antallet jeg har hatt på en uke var nå i julen hvor jeg ble pålagt arbeidsforbud av mine nærmeste, men jeg tok opp arbeidet igjen første nyttårsdag for å ta igjen det tapte.
Og som ny lærer har jeg fått erfare at man er lovlig vilt 24/7, det er ingen ukedag eller tid på døgnet hvor man ikke blir kontaktet av andre medarbeidere, elever og foreldre.
For de av dere som leser dette innlegget, og ikke har erfaringer fra læreryrket, kan nok dette fremstå som ren syting.
Men dette bildet er en god illustrasjon på hvordan læreryrket har blitt og for hva som ødelegger det.
For anno 2015 er det ikke læreren som har noe å si for hvordan undervisningen skal forløpe seg, og hvilke krav man kan pålegge en elev. Alle skal med, uansett. Gir det et bedre samfunn? Nei tror ikke det. Slik som skoleverket i er pr. i dag så har alle en rett til videregåendeutdanning, vell og bra det, men alle skal også ha en rett til å bestå og få utlevert vitnemålet. (satt litt på spissen) Dette gjør a bestått karakteren sitter svært løst, selv om eleven ikke ønsker og ikke vil gjøre den minste innsatts for å bevise seg faglig.
Det hele er en ren samfunns tragedie etter min mening. Og denne virkeligheten om hvilke forutsettinger en lærer har i yrket sitt, vil trolig føre til en relativt kort karriere i yrket for min del. Med mindre jeg finner måter å mestre dette på en minnelig måte.
Ja, ja der var det ute. Godt nyttår folkens!
