Både hos Bach og Beethoven er helheten fra første til siste tone i et verk avgjørende viktig, men hos Beethoven er det virkelig vanskelig å forløse dette potensialet. Det har blant annet med form, brytningstid og indre spenning å gjøre. Etter å ha hørt et litt større verk av Bach til ende, kan en ikke så rent sjelden ha en opplevelse av at alt er på plass. Ja, at noe er fullbrakt, hvis en vil være litt høytidelig.
Å, alle de fantastisk gode pianistene med klanger, arpeggios, triller, hårreisende løp osv, som beveger, imponerer og henfører oss i Beethovens klaversonater. Det er så fascinerende at vi vender tilbake til det, igjen og igjen. Denne uforlignelige musikken som åpner for et mylder av tanker og følelser; finnes det bedre litteratur for en pianist å boltre seg i?
Likevel, når sonaten er ferdigspilt, sitter en ofte igjen med fornemmelser som drar i mange retninger. Spredt, splittet og sprikende energi. Flott, sier noen, slik er Beethovens rastløse og urolige ånd. Øyeblikkets inspirasjon og utemmede lidenskap tar ikke regi, de nekter å la seg fange av form og tørr fornuft. Vel, slike romantiske drømmer og fantasier er besnærende nok, men bygger på en misforståelse, eller snarere en forveksling av form og ide.
Beethoven setter musikalske uttrykk med voldsom energi i spenn mot helhetlig konsipert form. Der ligger dynamikken. Gi etter for enkeltelementers uttrykkskraft, og dynamikken reduseres. Både de rasende og fortvilte utbruddene og de hardt tilkjempede øyeblikkene av ro og skjør fred taper på det.
Jeg vet ikke om noen annen pianist som gjennomgående bevarer den helhetlige spenningen hos Beethoven i like stor grad som Pollini. Med ham kan jeg få noe av den bachske opplevelsen av at alt er på plass. Annerledes og etter forholdene på plass, men likevel. Noen journalister forveksler helhet og øyeblikk, eller ser kanskje ikke helheten i selve sonaten så tydelig, og kaller tolkningene hans kalde og analytiske.
Jeg ønsker berxter, Minutten og flere store opplevelser med Pollini.
