For noen år siden fikk jeg en gave fra en platesamlende kompis. «Dette er norsk softrocks hellige gral», sa han høytidelig og kort, som for å understreke viktigheten av gesten. Den litt unnselige, beigeaktige lp-en han rakte meg var av noen som kalte seg Lion & The Lamb, utgitt på norsk Polydor i 1978. Helt klart av typen man blar rett forbi i billigbunken, om man da ikke tror man har fått ferten av noe groovy norsk kristenrock fra samme periode (noe forsåvidt stadig flere har fått øynene opp for). Den ser nemlig litt slik ut, som om den er utgitt av en institusjon.
Da jeg la platen på tallerkenen strømmet imidlertid den vidunderligste, folkjazzaktige singer/songwriter-popen ut av høyttalerne. Som hos veldig mange andre i Vesten i perioden er det klart og tydelig inspirert av midtsøttitalls-Crosby, Stills & Nash, og de noe lettere America og James Taylor. Men det er en eller annen hverdagslig-funky nerve der, antagelig det norske, som gjør at det treffer på en annen måte enn de uhorvelig mange andre kompetente kopiene som er i omløp. Samt en merverdi på grunn av at nesten ingen har hørt om dem. Hvor i alle dager kom de fra, og hvorfor er de så lite dokumentert i norsk pophistorie? Her blir vi tutet ørene fulle med norsk postpunk og de fire store, men denne typen musikk av verden er dyttet ned i obskuritetens mørke hull.
Nå har en ung mann ved navn Tobias Edborg-Torjussen startet et eget plateselskap kalt Preservation Records for å sette søkelyset på glemte norske utgivelser fra perioden, i tilstøtende sjangre som softrock, AOR og jazzfunk. Og den aller første han valgte var selvfølgelig Lion & the Lamb. Det er et marked verden over blant spesielt interesserte for bra musikk fra underlige land, og det er vel bare å innse at Norge for mange er et underlig land. Det er egentlig bare å trykke opp, satse på kvalitet i alle ledd, og så vil historien selge resten. Vinylen er tung, nytt fresht omslag holdes typeriktig tradisjonelt, og bilder, håndskrevne tekster og annen trivia er tatt med. Distribusjon er sikret gjennom de beste i klassen, amerikanske Light in the attic, som forøvrig snart utgir en samling med Karin Krog. Gamle dager har aldri vært så aktuelt.
Det kan uansett hende at tiden er mer moden for Lion & The Lamb i 2015 enn i 1978.
