Fear and loathing in Tiggerstaden, pt.1 - 2015
Frykt og avsky i Tiggerstaden - 2015.
Joda joda. Ikkje til å stikke under stol at Tiggerstaden har litt mer å by på når det kommer til konserter, og når Toronto's fineste gjester Oslo, og dropper Bæææææææærgen, ja da må faèn meg en stril opp av stolen og ut i den store verden.
Obligatorisk med langhelg når man først skal eksponeres for Tiggerstaden, og fredagen bar det av gårde retning Gardermoen, med rom (kost&losji) allerede booket hos byens mest tvilsomme hospits; Casa del united.
Fly er kjedelig, men heldigvis var det tilbudt på greit lesestoff på Narvesen, så reisa over gjekk som en lek.
Grei muzak på øret også, gjelder jo å komma i stemning.
Vel framme i Tiggerstaden blir man møtt av den alltid like stoisk rolige Tremor, strilens rake motsetning på mangt. Etter en kjapp tur innom nærmeste pol for å sikre proviant til helga, var det å ta beina fatt innom Big Dipper før man leitet etter et vannhull langs traséen som førte fram til det nevnte hospitset.
Tremor hentet ting på Dipper'n han ikke kunne huske å ha bestilt, så like spennende for ham som for undertegnede å se hva som var i påsan. Der var det mye frekt, bl.a. en garagesamler fra Arizona. Eller var det Arendal? Huske itj.
Så bar det oppom casa del United med stash, henting av drækka og proviant, før det bar til mono bar - for å møte innehaver av casa del United.
Det ble noen rolige pils her før man sakte men sikkert beveget seg mot bedre strøk i Tiggerstaden, kor Eros hadde lovet å varte opp med Pizza. Legg forøvrig merke til forskjellen på Tremor's og undertegnedes glass - er det én ting man lærte sist gang i Tiggerstaden, så er det at det er rimelig håpløst å kappdrikke med Tremor. Roligere takter fra strilen denne gangen, men ille nok til at det måtte samles krefter i rykk og napp da klokka begynte å bli forferdelig mange - husk på at strilen er et ekstremt utpreget a-menneske, så å være våken til over midnatt hører unntakene til.
En herlig kveld, med herlig musikk, singler som kostet mer enn bilen min, og noen pizzaer som fortsatt får ganen min til å løpe løpsk.
Var vel hjemme på hospitset igjen ca 0430 har man dedusert seg fram til, og etter nøyaktig 4 timer for undertegnede og 3 for Tremor, var det opp på pletten og ut på platemesse. Ikkje den sprekeste messa, men et par supplement til siste ukas totale fangst.
Artigste eg kom over, var trolig en ganske så pen utgave av Neon's eneste album, fra 71. Ikkje så dumt det.
Så var det tilbake til hospitset og starte oppsykinga til det uungåelige; det tradisjonelle bacalao-"gildet". Færre rundt bordet i år, men detso mer mat på de aktede gjestene. Foruten hospits-innehaver, Tremor og undertegnede, fikk man selskap av ex-trommisen i det eminente countrybandet The Western gloom.
Og dette spiser man altså frivillig. Forstå det den som kan. Men joda, det gikk da ned i år også, gitt.
Men SÅ; helgas høgdare. Sjølvaste Sadies, bare et steinkast unna hospitset. Og søkke ta! FOR en kveld det blei. Bildene mine herfra ble helt løkete siden eg hadde bare raska med meg et kamera eg aldri har brukt før omtrent, så låner heller fra tråden til united.
Dallas Good - en av ytterst få som kan få en Fender kul
Du
hendelse for en konsert. Det meste har vel blitt sagt i tråden til united allerede, men føyer meg bare inn i rekken av panegyriske og euforiske betraktninger. Tross litt tekniske utfordringer, så ble dette en helt fabelaktig aften. Tror nok at plassering i salen var av stor betydning. Vi sto såpass langt framme at man var i fare for å gjenta "bragden" fra Wayne Hancock noen år tidligere, hvor undertegnede klaret kunststykket å falle OPP på scenen. Anyhoooooooo, Good brødrene, Dean og Belitsky (er strengt tatt på fornavn med hele hurven nå, men litt formell skal ein væra) - gav alt for at de (for) få tilskuerne fikk en strålende kveld. Velassortert utvalg fra egen katalog (men som Tremor har poengtert, de glemte what's left behind), samt covers av både Elvis og Love, for å nevne noe, ja da må det bare bli braksuksess. Og de speller jo så jæla bra gittar da, mann.
Travis er sykt imponerende når han først tar av, og tidvis tok han såpass av, at han valge å skru av mikken sin, og heller la lungene gjøre hele jobben. Jæskla morro for oss på første rad.
Etter gig var det de obligatoriske groupie-scenene med å få en signering eller fire, før det var en liten svipptur nedom sentrum for å drikke litt øl og spille curling, dog uten is. Fikk imdilertid refs pr sms om at vi hadde med å ha oss tilbake til Vulkan, kor det var god stemning og god musikk. Tremor og strilen i sjusprang opp igjen, og tilbragte resten av kvelden med å preike skjit og pjalle med Travis og Sean, skjønt sistnevnte var mest opptatt av å vrikke seg på dansegulvet. Travis viser seg å være en ganske hilarious fyr, samt nokså intr i black metal så vi har en nokså løs avtale om guida tur til Fantoft stavkirke skulle det klaffe med et evt Bergensbesøk for Toronto-folket når de evt skal ut og promotere nye skiva som trolig slippes tidlig neste år.
Søndagen handlet mest om å våkne og å komme seg hem til Bergen. Det gikk akkurat. Og det var sol da strilen kom hem...Just sayin.
Ai ai ai, for ei sabla jæskla dritbra helg!
Stor takk til united, Tremor og Eros, for å ta vare på en stakkars landsens stril som atter en gang forvillet seg til Tiggerstaden.
