Siden OAS-folket ikke har våkna ordentlig (skamme seg) etter besøket, kan jeg fylle på litt med egne inntrykk fra de gangene jeg har vært på besøk hos Leif.
Har hørt noen låter hos Leif ved en 3-4 anledninger, mest digitalt, men også vinyl.
Spolebånd har aldri interessert meg, da det ikke finnes nok musikk tilgjengelig i min sjanger.
Jeg liker hornlyden, fordi den gir den litt morsomme live-følelsen, og den kler rocken svært godt. Jeg er godt vant med hornlyd siden jeg spiller på AG Mezzo hjemme.
Det spilles på en stor scene hos Leif.
Stor scene er skikkelig morsomt og ideelt for rock.
Det er et skikkelig fundament i bunn, som ligger og venter, eller vibrerer om du vil. Det er følelsen av å være på konsert og du venter på at et eller annet skal hoppe ut av høyttaleren og BRØLE deg midt i trynet.
Rock er musikk jeg hører allermest på og skal males med bred og litt grov pensel og det skal være skyv, smekk og dynamikk, helst litt brutalt uttrykk. Kan absolutt si at det jeg hører hos Leif er midt i blinken for gode rockeopplevelser. For meg er det viktig at musikken gjengis med en litt bred og fet elgitar med mye fuzz på.
Under The Boardwalk med Rickie Lee Jones på vinyl er en absolutt høydare, med vanvittig dynamikk, og vanskelig å gjengi med høyt lydtrykk pga slitsom mellomtone i enkelte partier, men dette er vel første gang jeg har kunnet høre denne så diger, og så jævlig høyt.
Gamle Zappaplater får også nytt liv i anlegget til Leif, selv om han ikke akkurat har tunet anlegget mot Zappalyden. Mye og stor mellomtone er viktig i Zappauniverset.
Sarte damestemmer og violiner er ikke musikk jeg bruker for å høre om et anlegg er bra eller ikke, men derimot Zappa, Uriah Heep, Blood Sweat & Tears, Deep Purple, Marius Muller, Allman Brothers. Ikke mye 3D og dybde å finne i denne rocken, men det blir mer hvordan anlegget klarer å formidle rockeuttrykket, det skal være tøff og svær lyd. Og det er litt av kjernen, det skal låte naturlig stort, som om du var i Skedsmohallen i 88 og hørte Zappa's store ensemble med blåserekke.
Joda, Spanske flamencogitarer låter flott de også, men det er dørgende kjedelig, selv om lyden av strengene gir meg bakoversveis og jeg bokstavelig talt kan telle både over og understrenger som brukes på hvert anslag.
Det låter befriende naturlig, ingen følelse av noe digitalt av noe slag. For meg høres det ut som det var slik musikken faktisk ble laget på tape før den gikk til platepresserne på 70 tallet.
Dynamikk, smekk, PRaT, oppløsning er stikkord som er lette å tenke de gangene jeg har hørt musikk hos Leif.
Skulle jeg endret noe i et slikt oppsett, måtte det vært å senke diskantelementet en halvmeter for forsøke å lage en scene som blir mer på nivå med ørene. Men dette er bare en følelse jeg har, og litt smak og behag.
Det er vanskelig å kjøpe et anlegg som klarer å gjengi musikk bra. Det er enda vanskeligere å bygge ett. LMC har klart å bygge et gedigent høyttalersystem som gjengir musikken med bravur.
Beskrive lyden hos Leif er egentlig ikke enkelt.
Jeg er ikke vant til så digert lydbilde, for det er det det er.
Skikkelig digert, og det låter bæltøfft og karslig i mine ører.