Anundsens dømmekraft har vært tema fra det øyeblikk han inntok ministerposten, og i stor utstrekning på grunn av mange bevis på hans mangler i så måte. At han nå tar et magaplask rett før kommunevalget, med en video som legges ut på regjeringen.no, skaper etterdønninger. Han åpner med å innta den klassiske offerrollen hans parti ofte tyr til: media forstår oss ikke, derfor må vi ut med eget budskap. Men videoen er selvsagt blottet for alt det rare hans departement har funnet på i hans tid, og han bruker embedsmenn på en måte han selv har kritisert tidligere, for å fremme sitt eget budskap.
Det fine med demokratier er at man faktisk må tåle at budskapene man kommer med granskes, av offentlighet og presse, og at de gjerne kritiseres. Å se på dette som en uting er opp til enhver, men kanskje ikke så heldig når man er justisminister. Anundsens aparte forhold til kritiske røster er godt belagt, ikke minst da han meldte at han nå brant seneste utgaver av Tønsberg Blad, og oppfordret andre til å gjøre det samme. Det tyder på sviktende demokratisk sinnelag ...
Mannen er selvsagt uskikket til posten, og forsøker å redde den. Der ligger det en tragedie, men den er selvforskyldt.
(En gang var jeg engasjert av et multinasjonalt selskap der topplederen var i hardt vær. I tilsvarende desperasjon bestilte han et mildt sagt panegyrisk intervju i en internasjonalt kjent avis, gud vet hva han betalte journalisten for den smigrende omtalen. Det imponerte likevel ikke styret, som sparket ham kort etter.)
