Tror du bommer fælt på poenget mitt nå.
Svakheten med sikkerhetstenkingen rundt forbi er at man tenker på reelle hendelser. Hendelser som allerede har funnet sted. Så setter man inn en massiv innsats for å hindre at det skjer igjen. Dette blir akkurat som å tette igjen ett hull i en sveitserost. Hullet blir tett, men osten i seg selv er praktisk talt like hullete som før.
Vi kan nevne Grubbegata, for eksempel. Vi husker hvor fort den ble stengt etter 22. juli, etter at de ansatte, målet for den terroraksjonen, var evakuert til andre steder, og regjeringskvartalets verdi som mål dermed var dramatisk redusert. Vi husker hvor kritisk mange var til at den ikke hadde blitt stengt før 22. juli. Jeg husker også at Aftenposten en stund før kalte stenging av Grubbegata "hypotetisk og hysterisk"
Hypotetisk og hysterisk - Aftenposten (2007).
Jeg husker at jeg gikk gjennom sentrum etter 22. juli og reagerte på at Akersgata bak Stortinget fortsatt var åpen for biltrafikk lenge etterpå (der var det fortsatt full drift).
Nå ville det seg sånn at Arbeiderpartiet var målet for handlingene som ble utført denne dagen. Hypotetisk sett kunne det vært nordmenn generelt.
Vi kan tenke på det vanvittige sikkerhetsregimet som er innført på flyplasser etter 11. september. Så kan man sammenligne det med tilsvarende sikkerhetstiltak rundt andre ansamlinger av mennesker. For eksempel kan man nevne Madrid og London.
Jeg husker at jeg (før
vår første bilbombe) reagerte på en ting. Under perrongene på Oslo S går det en bilvei. Denne brukes til å kjøre catering til regiontogene, service og materiell til perrongene og så videre. Denne var åpen, lenge før, og lenge etter 22 juli. Den ble stengt i forbindelse med åpningen av den nye broa som kommer ned omtrent ved nedkjøringen i Schweigaards gate, så jeg tør å nevne det offentlig nå.
Problemet vårt er at vi forbereder oss, igjen og igjen, for det siste slaget i den forrige krigen. Det blir tydelige og synlige handlinger ut av det. Man 'gjør noe'. Men løser man et problem? På en måte som utnytter ressursene optimalt? Jeg tviler.
Så langt jeg kan se (temmelig begrenset, skal innrømmes), så er de beste svarene på terrortrusselen som følger:
-Forebygging og motvirking av radikalisering.
-Etterretning, både fra PST, FO/E og internasjonale samarbeidspartnere for å sikre tidlig varsling.
-Reaksjonsevne med både hurtighet, kvalitet og volum.
-Fysiske hindringer rundt spesielt attraktive mål som gjør at anslag krever mer og tyngre materiell, krever bedre og mer langvarige forberedelser, og gjør at selve gjennomføringen tar lengre tid. Dette kan gi vår defensive innsats større effekt og verdi i alle ledd, eventuelt tvinge anslagene over på mål som gir mindre skadevirkning (og dermed redusert opplevd verdi for terrorister).
Volum på reaksjonsstyrker vil ikke politiet klare å levere alene. Samarbeidet med forsvaret (HV) må bli mye tettere og bedre enn det er.
I en situasjon med flyt av mennesker over landegrenser vil de heller ikke klare å fange opp folk som kommer utenfra. Her må det internasjonalt samarbeid til.
For ordens skyld. Jeg har på ingen måte full oversikt over hvor dette arbeidet står eller er på vei i dag.
Alt dette fordi vi ikke vet hvor eller hvordan det smeller neste gang.