Ok, Cross. Her kommer endelig "fredagsanbefalingen"
Denne gangen tar jeg for meg en plate, eller egentlig tre, som slo ned som en bombe hos meg da den kom ut, og ble ganske retningsangivende på mange måter i årene som fulgte. En suite som er en hyllest til en fascinerende tid og til fascinerende sjeler., og som rommer et voldsomt , historisk persongalleri.
Jeg snakker selvfølgelig om multikunstneren Ketil Bjørnstads "
Leve Patagonia" fra 1978, treplatersverket om utopisten, anarkisten, erotikeren, stortingsstenografen, sjømannen, kulturradikaleren og bohemhøvdingen Hans Jæger og hans samtidige i Kristianiabohemen. Et sterkt musikalsk og historisk verk som gir et innblikk i en bevegelse som i noen korte år var med på å farge og forme hovedstadens og nasjonens åndsliv, og som var uhyre viktig for både Edvard Munch, August Strindberg og store deler av skandinavias kulturliv. Hans Jæger rakk å tege på seg store deler av datidens offentlighet før han døde av syfilis i en seng i Kristiania i 1910, og mye av det de hisset seg opp over, gikk man også i taket av mange år senere, da Bjørneboe ble dratt for retten etter utgivelsen av "Uten en tråd". Den som ikke kjenner historien, er som kjent dømt til å gjenta den...
Her er det mye levd liv, mye drikking, svik, horing, lengsler og knuste drømmer, mye var musikalitet og gåsehudøyeblikk. Alt i en utgivelse som mangler skremmende lite på å runde førti år.
Jeg hørte nesten ikke på annet sommeren 1978, og det førte til en fremdeles like levende interesse for de høyst levende menneskene som befolket denne aller første norske utgivelsen som var nesten like litterær som den var musikalsk, og som mange fremdeles ynder å kalle "rockopera". Et utslitt og særs misvisende uttrykk i denne sammenhengen.
Jeg leste Jægers forbudte verk "Syk kiærlighet", gikk i Munch-museet, fordypet meg i Bjørnstads musikk og bøker, og lærte mye om at man visste mer enn nok om å brenne sine lys i begge ender i Ibsens, Munchs, Bjørnsons og Jægers tid. På sin måte ble denne plata like sterk for meg som Springsteens "Born to run", Jarretts Kølnkonsert, Mozarts Requiem eller noe av Dylan, Beatles, Zappa eller Miles Davis, for den del.
Her medvirker både Vreeswijk, Paus, Teigen, Cranner, Heide-Steen, Radka Toneff, Lill Lindfors og langt flere, og bandet består av den tidens gullrekke; Pål Thowsen, Nipe Nyrén, Bjørnstad, Knut Riisnæs, Terje Venaas og Jon Eberson. Ikke noe dårlig korps, akkurat.
Det eneste virkelig kjente sporet herfra er den av Nitimen nærmest istykkerspilte "Sommernatt ved fjorden", sunget av Ellen Westberg Andersen, men Ole Paus gjør en virkelig strålende vokaljobb i vakkert bittersøte "Et hvitt aeroplan", og Jahn Teigen bruker hele seg som en rasende Henrik Ibsen i "Henrik Ibsens triste natt". Det store gåsehudøyeblikket mitt er det Olle Adolphson som står for, når han som Jægers medutopist Nils Johan Schander synger til sin venn i "Med hilsen fra Schander". Om gåsehuden uteblir der, finnes det sikkert en god nevrolog det kan lønne seg å snakke litt med.
Dette verket hører etter mitt syn og mine ører hjemme i ethvert møblert hjem. Det kan nok finnes på LP i en av landets bruktbutikker, og finner man et godt eksemplar, er det duket for en historisk og musikalsk høytidsstund. Finner du ikke en LP-boks, finnes den også på trippel CD, sist sett hos Platekompaniet på Byporten for etpar uker siden til 199,-
Det må kunne kalles et røverkjøp.
Lyden er intet mindre enn strålende. Det skulle vel egentlig bare mangle. Plata er produsert av legendariske Svein Erik Børja, en av landets første hyperaudiofile. Bedre enn dette blir det knappest, spør du meg.
Vis vedlegget 339984
.....
