Men at suksessive regjeringer ikke har tatt høyde for
Perspektivmeldingen,
Brochmann-utvalget, nær sagt identiske offisielle statistikker fra inn- og utland,
FNs befolkningsfremskrivinger og advarsler fra ledende europeiske demografer er så sin sak, men hva med pressen?
Deres jobb er egentlig å opplyse befolkningen slik at de kan ta informerte avgjørelser, ikke – som man skulle tro under migrantkrisen – å bære innvandringsliberalerne og asyllobbyen frem på gullstol.
En av dem er Flyktingehjelpens Jan Egeland, som etter dagens oppsiktsvekkende oppslag i Finansavisen burde diskvalifiseres som den autoriteten norske medier i stor grad har gjort ham til. Som andre innvandringsliberale og asylpådrivere forholder han seg nemlig til
egne fakta og fornekter de fakta som faktisk finnes.
Som Skei Grande
tror han nemlig at regjeringens og Finansavisens
kostnadsberegning – som er basert på tall fra Statistisk sentralbyrå – for asyltilstrømningen er «urealistisk».
Hva baserer han det på, mon tro? Ingenting, han bare tror det motsatte. I hans optikk er asyltilstrømningen økonomisk gunstig for Norge og Europa, og det har han da også proklamert for almuen ved flere anledninger. Særlig syrerene er så velutdannet, nemlig, at de vil komme raskt i jobb og betale milliarder i skatt. Når han blir konfrontert med at oversikter over sysselsetting og foreløpige tall viser det motsatte og at han derfor har statistikken mot seg, svarer han kjekt at det har han ikke.
Neivel.
Så skjer det som sjelden skjer når asylaktivister uttaler seg i media: presset av Finansavisen må Egeland erkjenne det absolutt alle som kjenner til statistikk og rapporter var klar over fra før:
han har ikke satt seg tilstrekkelig inn i saken.
Så kan vi jo bare lure på hvorfor han aldri er blitt presset på dette av norske medier før, men bare servilt behandlet som en autoritet på alt som har med asylinnvandringen og dens konsekvenser for mottagerlandet å gjøre. Det er ganske uvanlig, for alle vet hva han er: han er leder for en
interesseorganisasjon som utelukkende ivaretar asylsøkere/flyktningers interesser, og hvem eller hva i Norge som må bære kostnadene er han tilsvarende uinteressert i. Lobbygrupper og deres ledere pleier ellers alltid å bli gjenstand for et kritisk blikk og ditto spørsmål. Og noen i den norske pressen – i tillegg til Finansavisen og Dag & Tid – må da ha lest nok til å vite at mannen ikke har den fjerneste peiling på dette området?