The Julekalender

[ptb]

Jeg starter en ny tråd nå når vi for full musikk går inn i advent-tiden.

Tråden blir en form for en Julekalender, der jeg åpner ny «luke» hver dag med dagens 2 plater. Ja – to «go-biter» i hver luke i min kalender.

Selvfølgelig vil platene spilles den aktuelle dagen (selv om jeg ser at det kan bli utfordrende et par av dagene) – og alle må mer enn gjerne henge seg med på akkurat det. Innlegg og kommentarer i tråden er også mer enn velkommen – såfremt det er On-topic (artisten/bandet og eller aktuell plate).

De utvalgte platene er ikke noen form for min Topp 48 liste, og på ingen måte noen ranking fra 1 – 48 heller. Det er en hel rekke andre artister og album jeg like gjerne kunne tatt med, til fordel for de som er med.

Dette blir derimot et utvalg av plater jeg av ulike årsaker har et forhold til (noen et spesielt forhold) og/eller - rett og slett fordi det er fordømt bra musikk. En del er også plater jeg er oppvokst med, og som har hengt med siden tidlig ungdom. Noen av utgivelsene er det knyttet en historie til også – andre ikke.

 

[TT.]

Ingen sjokolade med andre ord? Skuffende

 

[ptb]

Tja, kanskje det dukker opp ei plate med Hot Chocolate

 

[ptb]

Da er det 1. desember og klart for å åpne første "luken" der vi finner dagens plater:

Turn of a friendly card
I Robot var min førsteplate med APP, men TOAFC er allikevel den skiva jeg gjennom årene alltid har vendt tilbake til i form av - liker best. Det tok faktisk litt tid husker jeg, før jeg fant ut at Alan Parsons ikke var en del av bandet, men kun sto for låtmateriale og produksjonene i studio. Uansett – bra plate som også nylig kom i en 35th anniversary utgave.

Breaking Glass
Soundtrackèt fra musikk-filmen med samme navn. Filmen handler om The raise and fall of a rock star, der Hazel O`Connor innehar hovedrollen som vokalisten Kate i bandet Breaking Glass. Musikken er rock med en touch av punk – og albumet har flere meget gode låter. Albumet solgte meget bra i England, og brukbart her hjemme også. Som vinyl finnes den tilgjengelig brukt over alt, til en rimelig pris. Forøvrig bra film også.

 

[ptb]

Dagens 2 plater er disse:

Live and dangerous
Fantastisk live-album, selv om det (mer eller mindre verifisert) hevdes at store deler av plata langt fra er live, men en ren studiomix. En av mine aller første konsertopplevelser var med Thin Lizzy på Chateu Neuf. Det var den konserten der Snowy White (rett i forkant) måtte steppe inn som erstatter for Moore, som (igjen) trolig hadde havnet på kjøret. Den konserten hadde jo også mer eller mindre den sammeplay-list som Live and Dangerous.

Litt morsomt også at slike ting finnes på nett, selvom dette var fra konserten (trolig) året etter:

Chess
Chess må med, og årsaken til det er 2-delt. Først og fremst bidro denne plata, eller rettere sagt musicalen (live) i sterk grad til å åpne min musikksmak/horisont i nye retninger. Fra å tidligere være forholdsvis ensporet i retning rock/tungrock, så resulterte den seansen at mine ører også ble rettet mot en rekke andre genre.

Det andre er at Chess så definitivt viser hvor store komponister Andersson og Ulvaeus egentlig er, selv om andre også bidro til dette musikkstykket. Tim Rice skrev tekstene i form av en finurlig story der maktkampen og den kalde krigen mellom USA og Russland billedlig-gjøres gjennom et sjakkspill, lett mikset med en love-story.

 

[ptb]

Da er det på tide å åpne tredje "luke", og der finner vi disse 2 platene:

Every picture tells a story.
I mine ører så er EPTAS Rod`s definitivt beste solo-album. Albumet inneholder en rekke bra låter. Ikke minst Reason to believe somkanskje er hans beste låt ever. Den er ikke så enkelt tilgjengelig på bruktmarkedet den plata, men jeg fikk da etter hvert tak i et ok eksemplar. For kort tid siden kom jeg også over denne utgivelsen fra MoFi som har en ganske så grei lydkvalitet. EPTAS var forøvrig ei plate som kom veldig tidlig inn i musikksamlingen og er en av de som spilles oftere enn mange andre plater.

Va ska man ta livet av seg fõr nãr man ãndå inte får hõra snacket efteråt
Vår tid 1977? Nja, legg på noen få år så var vel Varning på Stan omtrent beskrivelsen av en ordinær lørdagskveld i ungdomsgjengen. Dörrslusk ble jo billedliggjort i form av diverse av Oslo`s utesteders dørvakter, når vi i litt tidlig alder forsøkte å snike oss inn med falsk leg, eller var for fulle til å slippe inn. Det var klart at Uggla`s litt pubertale, rebelske tekster slo an mitt i ungdomsopprørstiden. At han var bannlyst på radio den gang var jo også selvfølgelig tøft.

 

[ptb]

Nok en dag for "lukeåpning" og 2 nye plater, hvilket er disse:

Bloodline
Det var ikke så mange som hadde hørt navnet Joe «Smokin`» Bonemassa før denne plata ble utgitt. Kun de som vanket på noen lokale blues-klubber hadde fått med seg denne ungguttens talent. Det var frem til en produsent fattet interesse. Produsenten hadde en ide om å utgi noe mer rock-preget musikk enn blues, og etter hvert gikk JB (noe motvillig – han ville egentlig kun spille blues) med på konseptet. Slik er i hvertfall historien i korthet fremstilt.

Det ble skrudd sammen et band, hovedsaklig bestående av kjente artisters avkom, som Erin Davis (sønn av Miles), Waylon Krieger (sønn av Robby), og Berry Oakley Jr (sønn av Berry Sr). Resultatet ble en plate med samme navn som bandet, og albumet er meget bra. Hadde det vært opp til meg kunne gjerne Bonemassa kjørt dette konseptet videre, ved siden av bluesen. Det ligger for øvrig ute en YouTube video (3 deler) som tar for seg en TV-sendt historie rundt Bloodline.

World of the free
Haddy er for de fleste kanskje mest kjent som programleder og som Tin-Tin`s samboer. De har utvilsomt hatt et par runder i halmen også, og blir etter sigende foreldre utpå våren. Men, Haddy`s musikalske karriere har aldri hatt for stor fokus i media. Med unntak av en og annen opptreden i forbindelse med ulike TV-sendinger og en sjelden gang i blant spilt på radio, har det vært begrenset.

Men, 4 plateutgivelser har det blitt gjennom årene, der ihvertfall 2 av de har vært med bandet A few good men. Jeg vil trekke frem World of the free , men Welcome Home er også meget bra. Det er flere meget gode låter på begge disse platene og Haddy har rett og slett en forbasket bra sangstemme.
De som ikke har hørt på disse platene, har virkelig gått glipp av noe.

 

[Karmana]

Kjekt med julekalenderen din, ptb! Så langt den eneste julekalenderen jeg følger med på på nettet i år. Musikktips er det nok av på HFS, men det er alltid interessant når det kommer litt kjøtt på beinet rundt artisten og hvorfor en liker akkurat dette albumet. Gleder meg til det åpnes nye luker i kalenderen

 

[ptb]

Takker for hyggelig tilbakemelding. Det kjæm mer - og en og annen historie/kommentar er det vel knyttet til de fleste. Jeg vet jo tross alt hva som skjuler seg bak resten av "lukene"

 

[Antonsen]

Følger også med her, artig tiltak!

 

[ptb]

Håper jo at noen også lar seg inspirere til ..pokker, den er det lenge siden jeg har spilt.., og finner den frem fra samlingen igjen.

Eller ..hmm, den har jeg ikke hørt.., og søker opp og lytter til, og kanskje finner "ny" musikk. Det er nok en og annen slik her, selvom mye sikkert er velkjent

Har selv akkurat kjørt gjennom Bloodline med en iskald nøgne ø Hvit jul som selskap til musikken. Pokker så bra skive - og godt øl

Et bilde skader ikke, uten at jeg av den grunn skal stimulere til at tråden glir ut.
BTW - bildet er lånt fra nett. Gadd ikke å ta- og laste opp eget bilde

 

[ptb]

Ny "lukeåpning" i dag også.

Indiscreet
Underfundig synes jeg er et godt samlende begrep for å karakterisere Sparks. Et underfundig brødrepar, underfundig musikk og underfundige tekster. Jeg blir rett og slett i godt humør av å lytte til Sparks.

Av de 6 første albumene (som aller er bra) er nok Indiscreet mitt favoritt-album. Albumet bærer preg av (den tids) samfunnskritiske tekster, der bl.a. fiffen i LA fikk passet påskrevet i flere av låtene. Blant mine aller første plater.

Bath out of hell
Jim Steinman`s opprinnelige tanke var å skrive en musikal, og den hadde arbeidstittel Neverland. Låtene Bat Out of Hell, Heaven Can Wait og All Revved Up var en del av grunnlaget han hadde jobbet med. Men konseptet tok en annen retning, og Steinman sammen med Rundgren, Meat Loaf og medlemmer fra Rundgrens band Utopia spilte etterhvert inn et komplett album.

Tross en treg start solgte albumet etter en re-markedsføring bra, og er i dag et av tidenes mest solgte album. At Steinman for øvrig i ettertid ikke har jobbet frem en rocke-musikal basert på sin musikk (om vi ser bort fra Whistle Down The Wind) er over min fatteevne.

 

[ptb]

Dagens plater er:

Svært nok for meg
Denne plata har jeg et litt dypere forhold til – dvs. spesielt Engler i Sneen. Begge mine foreldre gikk bort alt for tidlig. Først min far, og så min mor kun 2 år etter. Om det var samme kvelden min far døde, eller dagen etter husker jeg ikke (det begynner å bli mange år siden), satt jeg på denne plata, og Engler i Sneen var den første låta jeg spilte. Fra den dagen har det blitt slik at Engler i Sneen er ei låt jeg knytter til alle kjente og kjære som har gått bort, - til savnet og til minnene.

Men, uansett om man har et spesielt forhold til denne, eller ikke, så er det jo en fantastisk flott låt da, med en fin tekst av Ole Paus og fin fremføring av Jensen/Treekrem. Og - for å ikke glemme – resten av plata er jo også bra da.

Just a little lovin´
Shelby Lynne var en artist som hadde gått heeelt forbi radaren min. Helt til jeg ved en tilfeldighet (slik er det jo ofte) hørte litt av denne plata i en demo på Horten-messa for et par år siden. Det ble spilt et par låter fra denne skiva, men det var mer en nok til å skjønne at den umiddelbart måtte inn i samlingen. Etter det – mye spilt.
Nydelig skive med Lynne´s tolkning av Dusty Springfield. Bra lyd også.

 

[Karmana]

Selv har jeg litt hyggeligere minner til Engler i Snøen. Tror likevel jeg skal vie den sangen til litt ettertanke neste gang jeg spiller den ??????

 

[ptb]

^ Heldigvis er det jo slik at det som oftest er hyggelige eller positive minner eller spesielle stemninger man knytter til ulike sanger

 

[ptb]

Bak den syvende "luken" befinner det seg plater av to temmelig ulike trio-band:

Moving pictures
Rush har jo gitt ut relativt mange plater gjennom årene og gått gjennom litt ulike musikalske faser. Jeg har ikke like stor sans for alt, men et par av 80`s utgivelsene er bra. Og spesielt Moving Pictures synes jeg utpeker seg som et meget bra tidløst album uten død-punkter.

Når jeg er i Rush-mode, så blir det lett til at det er denne plata det går i.

Stray Cats
Debutskiva til Stray Cats er det knyttet en liten historie og noen minner til. Og i motsetningtil en av gårsdagens plater – mer hyggelige minner.
Når man kommer seg litt ut i senere ungdomstid, så er det jo ikke helt unormalt at man knytter et noe fastere forhold til et eksemplar av det motsatte kjønn.

Det var nå sånn for min del i hvertfall, og hun jeg ble sammen med hadde bl.a. utpreget sans for rockabilly. Ikke med overvekt av det gamle fra 50-tallet, men mye ulike nyere band/artisker som Shakin`n Stevens, The Boppers osv. Det var en genrè det var litt fremmed for meg å lytte til og like.

Jeg kan vel si det sånn at jeg lettere fikk tenning på henne enn den musikken.

Heldigvis kom "redningen" i form av et nystartet amerikansk band som representerte en litt røffere rocabilly-stil med elementer også hentet fra punk`n både stilmessig og musikalsk - The Stray Cats! Det var en type rockabilly jeg kunne forholde meg til. Og Stray Cats` musikk- det svinger den dag i dag også det.

 

[Townes]

Da er det på tide å åpne tredje "luke", og der finner vi disse 2 platene:

Vis vedlegget 352029

Every picture tells a story.
I mine ører så er EPTAS Rod`s definitivt beste solo-album. Albumet inneholder en rekke bra låter. Ikke minst Reason to believe somkanskje er hans beste låt ever. Den er ikke så enkelt tilgjengelig på bruktmarkedet den plata, men jeg fikk da etter hvert tak i et ok eksemplar. For kort tid siden kom jeg også over denne utgivelsen fra MoFi som har en ganske så grei lydkvalitet. EPTAS var forøvrig ei plate som kom veldig tidlig inn i musikksamlingen og er en av de som spilles oftere enn mange andre plater.

Va ska man ta livet av seg fõr nãr man ãndå inte får hõra snacket efteråt
Vår tid 1977? Nja, legg på noen få år så var vel Varning på Stan omtrent beskrivelsen av en ordinær lørdagskveld i ungdomsgjengen. Dörrslusk ble jo billedliggjort i form av diverse av Oslo`s utesteders dørvakter, når vi i litt tidlig alder forsøkte å snike oss inn med falsk leg, eller var for fulle til å slippe inn. Det var klart at Uggla`s litt pubertale, rebelske tekster slo an mitt i ungdomsopprørstiden. At han var bannlyst på radio den gang var jo også selvfølgelig tøft.

Fin tråd...

MEN...Du vet at Reason to believe er en Tim Hardin cover?

Fin låt er det uansett, og Stewart gjør den ganske så bra ja. Bedre enn Luke Elliott jaffal

 

[ptb]

MEN...Du vet at Reason to believe er en Tim Hardin cover?

Nei, jeg har egentlig ikke gravd noe spesifikt i akkurat det, men mange av Stewart`s låter er/var jo cover.
Flott med slike opplysninger og presiseringer

 

[65finger]

Fin tråd. Ser frem til at flere luker åpnes

 

[ptb]

Den åttende "luken" skjuler disse platene:

Platinum
Dette er en av de platene jeg trolig totalt sett har spilt absolutt flest ganger i mitt liv. Den gikk jevnt en periode - både hjemme og i bilen. Platinum var et vesentlig mer up-tempo album enn Oldfield`s tidligere utgivelser. Annerledes var den på andre måter også.

Mens Platinum part I-IV går over hele (LP) side A på kjent Oldfield vis, var B-siden avsatt til kortere låter, også i form av Oldfield`sf ørste cover-materiale (I got rythm) og låter m/vokal (I got rythm og Sally/IntoWonderland).

Sally var kun med på den første UK-pressingen, og ble raskt erstattet med Into Wonderland. Selvom Sally ble byttet ut, så ble allikevel ikke tekst på cover umiddelbart byttet ut. Det finnes derfor ulike versjoner ute på markedet. Min vinyl er UK-førstepress. Må kanskje lete opp en senere versjon også. Det «kryr» jo på bruktmarkedet av denne, så mulighetene til det er gode.

Det finnes også en US-utgave av denne plata. Den har tittel Airborn og innehar et par ekstra spor (dbl-LP).

Zaragon
John Miles har utgitt flere bra album, og Stranger in the city var det første Miles-albumet jeg kjøpte. Men som for flere artister– det er ofte ett album som av ulike årsaker står høyere enn de andre. For min del mht Miles er det Zaragon, som også er det mest prog-pregede. Hærlig gitarsolo av Miles i åpningssporet Overture.

Zaragon solgte meget bra i Norge, hvilket man også ser på bruktmarkedet. Som tilfellet er for Platinum, så er heller ikke denne spes vanskelig å finne i et bra eksemplar til en rimelig pris.

 

[Karmana]

Litt som a walk down memory lane denne julekalenderen din Hadde også en periode hvor det gikk jevnt og trutt på Zaragon og Stranger in the City. I motsetning til deg var det sistnevnte jeg likte best

 

[ptb]

Litt som a walk down memory lane denne julekalenderen din

Det blir litt sånn. Mye av den musikken jeg fortsatt spiller ble produsert for 30+ år siden. Jeg synes det er langt mellom måha plater av det som har blitt utgitt de senere år. Likeledes mht nyere band/artister. Men - noe nyere spennende og interessant er det jo, der enkelte plater virkelig holder mål.

Ètt eksempel på det kommer i dagens "luke", samtidig med et eksempel på at alt var bedre før.

 

[ptb]

Og bak 9. desember`s "luke" er disse to:

Didn`t it rain
Didn`t it rain er Hugh Laurie`s andre og foreløpig (men forhåpentligvis ikke..) siste album. Hugh Laurie er kanskje mest kjent for sine skuespiller-prestasjoner (Sorte Orm, Dr.House m/flere), men hr. Laurie er også en meget dyktig pianist og musiker, hvilket de to platene virkelig beviser. Dette er Delta-jazz/blues av ypperste sort. Introen på The St. Louis Blues får jo selv rompehårene til å stå rett ut. Et meget bra album.

Dirty Deeds Done Dirt Cheap
Dønn subjektivt selvfølgelig, men…

AC/DC for meg = Bon Scott epoken – enkelt og greit.
DDDDC er AC/DC`s beste album – enkelt og greit.

I etterkant har AC/DC, med unntak av noen få låter, for min del ikke vært noe spesielt å ha eller høre på.

 

[bluesbreaker]

Morsom tråd ptb.
Ser fram til fortsettelsen.

Hummer og kanari.
En god Kanari skal man ikke kimse av som karmana sier
En del gjensyn fra egen samling som inspirerer til gjenhør.

Thin Lizzy spilte jeg her i går kveld. Litt ullen og romlete, men ellers topp liveplate

 

[ptb]

Den tiende "luken" åpnes med disse to platene:

Introduction
Marty Friedman er nok for de fleste synonymt med Megadeath og heavy metal. Men etter at Friedman forlot Megadeath og flyttet til Japan fortsatte han å gi ut solo-plater, der 2 av de er langt- og lengre enn langt unna heavy/metal.

Introduction er den første av disse, og i all hovedsak basert på mer dempede instrumentale komposisjoner, der akustisk gitar og strykere i hovedsak dominerer lydbildet.

Pictured within
De fleste er nok kjent med at Jon Lord også hadde et par andre musikalske sider en tungrocken, med flere prosjekter ved siden av Purple og Whitesnake. Hans solo-album og prosjekter var i hovedsak viet andre genre – som klassisk og blues.

Pictured Within er et av hans album med dempet, velkomponert musikk som tidvis drar i retning av klassisk genre. Bl.a. Sam Brown medvirker på vokal. Deler av albumet ble også fremført live i Nidarosdomen med Trondheimsolistene.

Lord var jo godt på vei til å bli karakterisert som norgesvenn (likt Smokie og Tyler) på sine senere dager med overhengende fare for å få lusekofte av Se & Hør. I tillegg til noen besøk i Nidarosdomen, deltok han også et par ganger på bluesfestivalen på Hell. Å bidre på Maria Arredondos juleplate som kom ut for et par år siden, gjorde han også. Allsidig mao. Synd han gikk bort så tidlig - RIP.

 

[ptb]

I "luke" 11 finner vi de to her:

Blackbird
Siri`s Svale Band`s Blackbird er nok kjent for de aller fleste med et snev av Hi-Fi interesse.

Dette var min aller første jazz-rettede plate, og jeg var temmelig reservert mht alt som hadde et snev av jazz i seg, på den tiden. Denne plata måtte jeg faktisk "øve" meg opp til å like. Men, en dag tok jeg meg i at jeg gikk og nynnet på en av låtene, og da gikk på mange måter klaffen opp. Denne type jazz var jo bra.

Plata ble jo tidligere omtrent spilt i hjæl somd emo hos omtrent enhver Hi-Fi pusher. Ikke uten grunn kanskje, for plata er fordømt god, også mht lydkvalitet. Synd det endte med kun to SSB utgivelser.Jeg kunne godt tenkt meg mye mer SSB.

Med lyset på.
Norsk Utflukt`s første album må være med i julekalenderen. Hærlige rufsete låter og hærlig tekster. Ikke så mye mer å si om det.

 

[Karmana]

Siri's Svale Band var etter hva jeg husker også min myke inngang til jazzens verden. Kom vel litt senere i gang med Norsk Utflukt. Kjøpte Diger og Gul når den kom ut. Så langt i kalenderen er det jaggu mange likhetstrekk til min (nå på harddisk) platesamling

 

[X-Cell]

Og bak 9. desember`s "luke" er disse to:

Vis vedlegget 353225

Didn`t it rain
Didn`t it rain er Hugh Laurie`s andre og foreløpig (men forhåpentligvis ikke..) siste album. Hugh Laurie er kanskje mest kjent for sine skuespiller-prestasjoner (Sorte Orm, Dr.House m/flere), men hr. Laurie er også en meget dyktig pianist og musiker, hvilket de to platene virkelig beviser. Dette er Delta-jazz/blues av ypperste sort. Introen på The St. Louis Blues får jo selv rompehårene til å stå rett ut. Et meget bra album.

Dirty Deeds Done Dirt Cheap
Dønn subjektivt selvfølgelig, men…

AC/DC for meg = Bon Scott epoken – enkelt og greit.
DDDDC er AC/DC`s beste album – enkelt og greit.

I etterkant har AC/DC, med unntak av noen få låter, for min del ikke vært noe spesielt å ha eller høre på.

Absolutt en luke jeg kan like

 

[ptb]

Litt redusert form i dag etter julebord i går, så bak denne "luken" er det litt roligere musikk:

Travelling Miles.
Cassandra Wilson`s hyllest til Miles Davis. Det tredje jazz-rettede album jeg kjøpte, og bra som albumet er – mye spilt. Blue Note produksjon og lydkvalitet over snittet er bonus.

Punishing Kiss
Tyske Ute Lemper ble jeg først oppmerksom på gjennom hennes opptreden,og vokal på bl.a. The Thin Ice, i Waters` Live In Berlin oppsetning. Lemper er i ugangspunktet mest kjent som sangerinne innenfor cabaret-genre`n, men Punishing Kiss har materiale mer i retning pop/rock, med låter av bl.a. Costello, Cave og Waits.

 

[TT.]

Artig at SSB er med i kalenderen. Tjukke slekta er med på begge derfra. Forøvrig meget bra jazzplater.

 

[ptb]

I dag er det Lucia og selv om opphavet til markeringen er Italiensk, så er det mange i Norge som tror det stammer fra Sverige. Årsaken til det ligger nok i at Lucia-tog har sin opprinnelse fra Sverige.

Uansett opphav her- eller derfra - det er svenske artister bland platene i dagens "luke":

Back To Earth
Til de av dere som ikke har levnet Lisa Ekdahl mer oppmerksomhet enn passiv radiolytting til Hvem Vet - Lisa Ekdahl har myyye mer å by på enn sukkersøte kjærlighetsviser. Back To Earth er den første av hennes 2 jazz plater med Nordahl Trio. Absolutt verd å låne et øre eller to til.

Ingenmansland
Den svenske gruppen med det u-svenske navnet Nordman har gitt ut flere plater med en musikk som mikser rock med nordisk folkemusikk. Annerledes og fine variasjoner i melodilinjene. Ingenmansland var deres andre album, og jeg synes dette er det beste av de tre som ble gitt ut på 90-tallet.

På deres første plate ble Vandraren m/tekst av Py Backman (som skrev alle tekster på de tre første album) hevdet å være rasistisk motiver - forstå det den som kan. Vandraren ble forøvrig også covret av Blackmoes Nght på albumet Autumn Sky.

 

[ptb]

10 dager igjen til jul, og følgelig 10 "luker" igjen. I dag åpner vi for disse:

Is this a cool world or what?
Karla DeVito`s navn dukket (for mitt vedkommende) opp for første gang i form av hennes deltakelse som vokalist i The Neverland Express - Meat Loaf´s band under The Bat out of Hell Tour.

Ved en ren tilfeldighet kom jeg (den gang) over et solo-album hun hadde utgitt. Litt typisk 80-talls rock-preg på noe, men albumet inneholder flere gode låter, bl.a. en meget bra versjon av Steinman´s Heaven Can Wait og Fogerty´s Almost Saturday Night. DeVito samarbeidet en god del med Steinman, bl.a med vokal på hans album Bad for Good.

Crisis, what crisis
Ikke så mye å si egentlig – annet enn at det er et meget bra album som hører hjemme i en hver platesamling.

 

[Karmana]

i forhold til Crisis-albumet så kan det ikke sies på en enklere og greiere måte. Less is more

 

[ptb]

Ny "luke" i dag:

Nude
En av de to Camel-album som direkte kan karakteriseres som konseptalbum (Harbour of tears er det andre). Storyen handler om Japaneren som ble funnet alene på en øy flere år etter 2.verdenskrig var over – og fortsatt trodde det var krig.
Plata er typisk Camel, men inneholder flere låter jeg mener er av de aller beste Camel har laget – som Drafted, Docks, Beached og Lies.

Ritchie Blackmore`s Rainbow
Dette var den første LP platen jeg kjøpte for egne tjente penger (som avisbud). Dette var tungrock i en stil litt annerledes enn alt annet som tidligere var utgitt, og platen har jo sin for-historie.

Etter Blackmore`s preferanser så tilførte Coverdale/Huges for mye soul og funky sound til Deep Purple, og sitat fra Blackmore – I hatefunk, so I left the band. Blackmore hadde allerede klar et par låter han ikke fikk gjennomslag for å få med på et Purple album. ELF hadde vært oppvarmingsband for Deep Purple ved noen anledninger og Blackmore hadde registrert at vokalisten der var en duganes fyr. Slik ble det til at Blackmore og ELF gikk i studio og spilte inn denne plata. Men, allerede før de gikk live ble alle i ELF, unntatt Dio, erstattet med Bain, Carey og Powell.

Utskiftinger var jo noe som i aller høyeste grad preget Rainbow. Alt avhengig av hvem Blackmore ønsket/klarte å samarbeide med og de ulike musikalske retningene han ønsket å dra bandet i retning av. Totalt var det +/- 20 ulike medlemmer innom i kortere eller lengre perioder.

Forøvrig så blir det interessant å høre Rainbow for (trolig) siste gang til neste sommer. Biletter til konserten i Birmingham er i boks.

 

[ptb]

Heep og Purple i dagens "luke":

Sweet Freedom
Jeg hadde en ytterst treg tilnærming til Uriah Heep. Kompiser spilte jo tidvis noe Heep uten at det fenget meg noe særlig, og jeg kjøpte aldri ei Heep plate når de opprinnelig kom ut. Det var først etter at Fallen Angel ble utgitt (ei plate jeg fikk) at det løsnet litt, men da var jo bandet egentlig over middagshøyden. I ettertid ble det å anskaffe flere av de tidligere utgivelsene og i dag er det nok Sweet Freedom som er en form for favorittutgivelse fra dette bandet.

Perfect Strangers
Mange band gikk helt, eller delvis i oppløsning etter en tid. Ikke minst gjaldt det DP. Etter Come Taste The Band var det slutt, og det må nok til dels Bolin ta mye av skylden for. Medlemmene spredte seg i både solo-prosjekter og mot nye/andre band.

Mange band som ble oppløst fant tilbake til gamledager og gav ut mer eller mindre vellykkede re-union plater. Deep Purple og Perfect Strangers hører, i min bok, til de mer vellykkede. Dette var så definitivt gamle gode Deep Purple igjen, med Mark II besetningen, fulle av inspirasjon og spilleglede – og ikke kun et «oppkok», for å få gitt ut ei plate. Meget bra skive.

 

[ptb]

Over til helt annen musikk enn i går, der dagens "luke" har disse to:

Svarta Bjørn
Det må jo med ei Bremnes-plate i julekalenderen, og det er slett ikke enkelt å plukke ut en favoritt blant hennes utgivelser. De aller fleste er jo meget bra, med store variasjoner i både melodier og komposisjoner. Men Svarta Bjørn - Bremnes` eneste konseptalbum basert på historien om Anna– rallarkokka som fikk et alt for kort liv, er ei plate jeg ofte spiller. Den egentlige historien om Anna er mangesidig og uklar, men trolig døde hun av skader etter en slosskamp i et sjalusidrama. Uansett – Svarta Bjørn er flott plate.

The Hunter
Way Down Deep hører også til ei tidligere tidvis hjælspilt Hi-Fi demo-låt. Med dette albumet er så mye, mye mer enn bare den låta. God lydkvalitet er en ekstra bonus til et album fylt av bra låter.

 

[ptb]

Lett blanding av musikgenrè i dagens "luke":

Glad rag doll
Da dette albumet kom ut, så registererte jeg at det var ytterst delte meninger om det meste ved det. Alt fra genrè, lydkvalitet, innspillingen, sound osv. ble diskutert. Jeg tilhører det som virker å være minoritetsgruppen (?) som synes dette albumet er meget bra.

Jeg liker det aller meste med dette albumet - både låtene, stemningen, lydkvaliteten osv. T.o.m coveret kan jeg kaste et blikk på i kortere perioder.

No heavy petting
Natural thing, Can you roll her – det drar av gårde med velkjent UFO-sound fra Schenker-epoken, på dette albumet - frem til spor 4 med en av tidenes absolutt bedre heavy-ballader – Belladonna. Min vinyl re-issue og CD inneholder også et par bonus-spor som f.eks versjonen av Frankie (Darling) Miller`s Have you seen me lately Joan. Ei låt som ikke var med på den opprinnelige utgivelsen fra 1976. UFO`s beste skive?

 

[DagT]

Svarta Bjørn
Det må jo med ei Bremnes-plate i julekalenderen, og det er slett ikke enkelt å plukke ut en favoritt blant hennes utgivelser. De aller fleste er jo meget bra, med store variasjoner i både melodier og komposisjoner. Men Svarta Bjørn - Bremnes` eneste konseptalbum basert på historien om Anna– rallarkokka som fikk et alt for kort liv, er ei plate jeg ofte spiller. Den egentlige historien om Anna er mangesidig og uklar, men trolig døde hun av skader etter en slosskamp i et sjalusidrama. Uansett – Svarta Bjørn er flott plate.

Helt enig, men som juleplate fungerer også hennes samarbeidsprosjekt med Rickard Wolf, Desemberbarn, helt utmerket.

 

[ptb]

^ Jepp, det er en fast gjenganger på julaften her i huset. Var faktisk inne på en tanke om at "luke" 24 skulle inneholde julemusikk, der dette var en av de klare kandidater i så måte.

 

[skranglefant]

No heavy petting
...UFO`s beste skive?

Takker for påminnelsen. Har havna i glemmeboka (tjukkeste boka jeg eier) og må gjenhøres snarest.

Men bare for å opponere litt syns jeg Obsession er den beste studioskiva deres.
Obsession kom forøvrig i en aldeles forj*vlig remaster (lå på Wimp tror jeg), så note to self: Få nå rippa den vinylen!

Forøvrig: Takk for underholdende tråd