Synes forøvrig det blir mer enn vanlig snålt å sammenligne med advokatfullmektiger, trainees i kapitalflytterbransjen og denslags. Mange av disse ser sine første år i yrkeslivet som en forlengelse av en utdanning som til slutt gir uttelling i form av både tre- og fireganger'n av det jeg tjener, gjerne enda mer. Det er en annen idrett. Vi ønsker oss en lønn som er til å leve av gjennom hele yrkeslivet, og en relativ plassering som henger i hop med det sammenlignbare yrker får.
Jeg tror ikke du sammenligner deg med de. Jeg skjønner også at du synest du er underbetalt (og jeg er enig, bare for å presisere det). Poenget mitt er dog at i et system med felles forhandlinger, fagforeninger osv så har man i praksis fjernet nesten samtlige mekanismer som gjør at folk får høy(ere) lønn andre steder. Når det styrende er formalia som antall år på skolebenken, antall år man har jobbet osv så har man tatt bort enhver sammenheng mellom individuell dyktighet og avlønning. Alle med noenlunde omløp i topplokket og mer en fire minutters erfaring i arbeidslivet er fullt klart over at det er himmelvid forskjell mellom ansatte som på papiret har samme kvalifikasjoner. Alle vet at slike forskjeller eksisterer, men i en modell med sentrale forhandlinger og tariffer så later man som det ikke gjør det. Nesten uansett hvor godt man utfører sin jobb og hvor mye man står på så vil det i beste fall ha en marginal effekt på lønningsposen. Hvor flink man er blir fort helt irrelevant så lenge det finnes noen andre med mer ansenitet. Som om hvor lenge man har drevet med ett eller annetautomatisk skal være sentralt for å bestemme hva man skal tjene i sitt arbeide. Er man flink og føler seg forbigått/ikke verdsatt/whatever i en virksomhet har man også muligheten til å gå et annet sted for å se om gresset er grønnere der. Det er mer problematisk om man har penslet seg inn på en retning hvor det offentlige har tilnærmet monopol og mulighetene utenfor ikke er like åpenbare.
Arbeidslivet er ikke "rettferdig". Å ha fullført 2-3-4-5 års (høyere)utdannelse er nesten uten unntak ingen prestasjon selv om noen liker å late som det er det. Jeg er sivilingeniør (5 år på NTH/NTNU), det er nesten garantert vanskeligere å bli sommelier enn siv. ing. En bachelor i ett eller annet kan omtrent hvemsomhelst skaffe seg - i Norge er stort sett problemet å komme seg inn på en utdannelse - ikke å komme ut når man først er inne. Så jeg synest ikke lengde på utdannelse er et spesielt godt kriterium for lønnsdannelsen - ei heller det faktum at man har tatt en. Særlig ikke all den tid studietiden sett i ettertid er kanskje den beste tiden man har hatt og inneholder betydelige mengder av jakt på det andre (eller samme kjønn), obskure mengder øl og generelt et fint tilvære osvosvosv. Noe offer er det knappest, selv om de fleste mister noen inntektsbringende år og et system som det norske i begrenset grad kompenserer for det senere i arbeidslivet.
Jeg skjønner forskjellen på å ha tatt utdannelse som fengelsbetjent/politi kontra å ha tatt et vekterkurs hos Securitas, men hva som skal være så svært med å ha gjennomført en relativt generisk universitetsutdannelse i en tre-fire år skjønner jeg virkelig ikke. Jeg tok en del studiepoeng historie som privatist på Blindern etter at jeg begynte å jobbe kun av egeninteresse - for å bestå eksamenene det året jeg tok de holdt det evig lenge å ha noenlunde koll på pensum fra videregående. Etter eksamensresultatene i matematikk fra lærerutdannelsen i Oslo å dømme kunne jeg mer matematikk i 8. klasse på ungomskolen enn hva lærerstudentene i Oslo kan.