Diverse Endelig skjønte jeg hva "loudness wars" dreier seg om

[TrompetN]

Jo, vettug brukt er en heit master bedre på low end enn en master med god dynamikk. Et eksempel er Vamp som låter fremragende på bilstereo av middels kvalitet og bordradioer/reiseradioer. Og det er nettopp der Vamp ønsker at de skal treffe deg, i hverdagen og gjerne i sommerferien. Og det har de jo lyktes fryktelig godt med. At det ikke låter helt ræva på skikkelig hifi betyr ikke at det ikke er heit mastra.

Tja, nei, mine ører er ikke enig. Jeg synes mange av Vamp platene låter shait også i bilen. Spesielt ille er Månemannen. Det var da den plata kom jeg sluttet å like Vamp.

Det er ingen ting som skulle tilsi at plater med crest på 20-22 dB er uspillbare på low-end utstyr, kontra en "hot" master som tross alt ikke blir mer enn 10 dB høyere.

På mine familiemedlemmers vanlige (men likevel over snittet) anlegg går det nesten ikke an å høre klassisk musikk. Har problemer både med begge ytterkanter i volum, men fungerer helt ok på listepop, men shit låter det uannsett ja.

 

[Syncrolux]

Klasisisk musikk kan ha dynamikk på 50-60 dB, så det er en litt annen problemstilling helt klart.

 

[lars_erik]

Her er et eksempel på hva som har skjedd etter 1992;

Michael Jackson

Thriller - Japanese First Pressing [Epic # 35-8P-11]

1983

15

14

17

lossless

CD

Michael Jackson

Thriller

2015

08

07

08

lossless

CD

Skal man spille CD, er det de første utgavene fra 80-tallet og fram til 1992 som gjelder. West German Target, Japanske førsteutgaver, Polydor, Mercury osv.

Det finnes en tråd her om emnet;

http://www.hifisentralen.no/forumet...r-pa-eldre-ikke-remastrede-cd-utgivelser.html

 

[TrompetN]

Klasisisk musikk kan ha dynamikk på 50-60 dB, så det er en litt annen problemstilling helt klart.

Men illustrerer likevel forskjellen på dårligere anlegg. Låter som er ment for party komprimerer man hardere av samme grunn. Rett og slett for at punchet skal blir hardt nok på "klubben".
Sett på Gaynamstyle på laptophøyttalerene og låta hopper ut av pcen.

 

[Olav2]

Jo, vettug brukt er en heit master bedre på low end enn en master med god dynamikk. Et eksempel er Vamp som låter fremragende på bilstereo av middels kvalitet og bordradioer/reiseradioer. Og det er nettopp der Vamp ønsker at de skal treffe deg, i hverdagen og gjerne i sommerferien. Og det har de jo lyktes fryktelig godt med. At det ikke låter helt ræva på skikkelig hifi betyr ikke at det ikke er heit mastra.

Kan dette være en av grunnene til at vinylutgaver ofte har blitt mastret med mer dynamikk de siste årene? Fordi man antar at vinylen tas i bruk på bedre og mer avslørende anlegg?

 

[Olav2]

Her er et eksempel på hva som har skjedd etter 1992;

Michael Jackson

Thriller - Japanese First Pressing [Epic # 35-8P-11]

1983

15

14

17

lossless

CD

Michael Jackson

Thriller

2015

08

07

08

lossless

CD

Skal man spille CD, er det de første utgavene fra 80-tallet og fram til 1992 som gjelder. West German Target, Japanske førsteutgaver, Polydor, Mercury osv.

Det finnes en tråd her om emnet;

http://www.hifisentralen.no/forumet...r-pa-eldre-ikke-remastrede-cd-utgivelser.html

Takk for tips. Ser ut som en veldig nyttig tråd.

 

[baluba]

Jo, vettug brukt er en heit master bedre på low end enn en master med god dynamikk. Et eksempel er Vamp som låter fremragende på bilstereo av middels kvalitet og bordradioer/reiseradioer. Og det er nettopp der Vamp ønsker at de skal treffe deg, i hverdagen og gjerne i sommerferien. Og det har de jo lyktes fryktelig godt med. At det ikke låter helt ræva på skikkelig hifi betyr ikke at det ikke er heit mastra.

Kan dette være en av grunnene til at vinylutgaver ofte har blitt mastret med mer dynamikk de siste årene? Fordi man antar at vinylen tas i bruk på bedre og mer avslørende anlegg?

Selvfølgelig vet de at kunder som er tilbøyelige til å betale flere ganger mer enn det utgivelsen koster på CD forlanger mer enn den gjengse kunde. Det ligger også litt i mediets natur. Men det spørs om de ikke har forregnet seg på den gjengse kunde også, noe som kan være årsaken i at interessen for å kjøpe CD sank så hurtig for noen år tilbake. Men gjør de ting riktig (som noen hederlige eksempler fra de siste år med fin innpakning og noenlunde vettug mastring) vil nok mange vende tilbake. Jeg har følt at jeg har fått litt ny optimisme for CD-mediet og kjøper på ny plater mer aktivt. Ser helst etter gamle mastre, som da jeg punget ut en relativt liten sum for Los Lobos' første to utgivelser i originalstand fra åttitallet. Artig med den medfølgende reklamen for mediet.

 

[Dazed]

Jo, vettug brukt er en heit master bedre på low end enn en master med god dynamikk. Et eksempel er Vamp som låter fremragende på bilstereo av middels kvalitet og bordradioer/reiseradioer. Og det er nettopp der Vamp ønsker at de skal treffe deg, i hverdagen og gjerne i sommerferien. Og det har de jo lyktes fryktelig godt med. At det ikke låter helt ræva på skikkelig hifi betyr ikke at det ikke er heit mastra.

Tja, nei, mine ører er ikke enig. Jeg synes mange av Vamp platene låter shait også i bilen. Spesielt ille er Månemannen. Det var da den plata kom jeg sluttet å like Vamp.

Det er ingen ting som skulle tilsi at plater med crest på 20-22 dB er uspillbare på low-end utstyr, kontra en "hot" master som tross alt ikke blir mer enn 10 dB høyere.

Sånne innspillinger egner seg jo nettopp på middelmådig utstyr i støyende omgivelser, der man får med detaljer i musikken som ville forsvunnet med mer dynamiske innspillinger. Bordradioer på kontoret, venterommet hos tannlegen, Bilstereo, Apple iBuds på T-banen, etc. Man får selvsagt ikke den hi-fi-opplevelsen audiofile er ute etter, men på mannen i gata-utstyr som ikke klarer å gjengi dynamikken likevel, kan nok en sånn master være egnet.

Det er når man spiller den på et godt anlegg den vil falle gjennom.

 

[Polka]

Et typisk eksempel på feil ganstruktur er når det spiller høyt som pokker med volumen på "klokka 9". Egentlig bør det ikke spille høyt nok før man er helt på max.

Da har man jo ingenting å gå på for de innspillingene som ligger veldig lavt i nivå. Og det er en del av de. Jeg synes det passer perfekt når det begynner å bli mer enn høyt nok når man har igjen ca 20% av spennet. Da har man litt igjen til slike innspillinger.

 

[Syncrolux]

Forsåvidt et poeng, men problemstillingen er egentlig motsatt - det er altfor mange plater som er for høye, og de må man skru ned på.

 

[Polka]

I praksis må man forholde seg til virkeligheten og ikke en ønsket situasjon. Det er selvsagt forskjell på hvor høyt folk vil spille, og for noen er det sikkert optimalt å kunne ha volumkontrollen nær max ofte. Mange analoge volumkontroller låter vel best da også. Men da er man avskåret fra å VIRKELIG dra på med dynamiske innspillinger som er mastret veldig lavt.

 

[Syncrolux]

Ja, men bør definere max ut fra det som har mest dynamikk, og så heller akseptere å skru ned på det som låter for høyt.

 

[Polka]

Ja, men bør definere max ut fra det som har mest dynamikk, og så heller akseptere å skru ned på det som låter for høyt.

Enig.

 

[Hardingfele]

Et typisk eksempel på feil ganstruktur er når det spiller høyt som pokker med volumen på "klokka 9". Egentlig bør det ikke spille høyt nok før man er helt på max.

Da har man jo ingenting å gå på for de innspillingene som ligger veldig lavt i nivå. Og det er en del av de. Jeg synes det passer perfekt når det begynner å bli mer enn høyt nok når man har igjen ca 20% av spennet. Da har man litt igjen til slike innspillinger.

Dette har jeg aldri opplevd som et problem?

La oss si en forsterker eller DAC pre er best ved 90% av output den er i stand til. Om jeg ikke husker feil anbefaler produsenten av min pre 94% som optimal output.

En altfor heit Loudness War versjon vil overstyre, mens en rett lagt innspilling vil ha headroom uten overstyring. Det er da perfekt?

Selv med fast sluttrinn uten volumjustering burde dette være helt greit. Problemet er de heite versjonene, som overstyrer. Ikke de korrekte.

 

[zuzubolin]

Tror de er riktig for de fleste at dette må føles på kroppen før det går opp for en hva det virkelig betyr. Noen år siden nå, men var på en lengre biltur og hadde ikke tatt med meg noe musikk. Var litt lei av å lytte på radioen så når jeg var innom en bensinstasjon sjekka jeg cd-hylla og fant Bad Compay - Bad Co. Førsteplata de ga ut. Dette er plate jeg kjenner veldig godt siden det var den andre plata jeg kjøpte for mine egne penger, ikke lenge etter den var utgitt. Har spilt LP'en gjevnt og trutt etter det. I bilen funka forsåvidt CD'n greit og jeg tilskrev bilstereoen det tamme uttrykket. Når jeg kom hjem måtte jeg sammenligne.

Når jeg setter på LP-plata kjennes det første skarptrommeslaget på "Can't get enough" som vårens første utepils.
På Cden høres det ut som å slå på puta i sofaen med ei trommestikke. På LPen klinger cymbalene ut og skarptromma høres ut som ... ei skarptromme. På cden er det nesten ingen dynamikk og det blir slitsomt å høre på. Det gikk opp for meg at "remaster" ikke nødvendigvis har noe med kvalitet å gjøre.

For ordens skyld refererer jeg til følgende utgivelser:
Lp: ILPS 9270
Cd: 7567-92441-2
da det godt kan finnes CD-utgivelser som er bedre enn det jeg har som referanse, uten at jeg har oversikt over det.

For meg var dette en åpenbaring og jeg skjønte hvorfor jeg ikke gidda å lytte til mye ny musikk.

Jeg spiller mye vinyl, men er ikke fananatisk "Alt er bedre på Vinyl" tilhenger.
Digitale formater har større potensial om det utnyttes rett. Det er bare det at det er så skjeldent det blir gjort i dag.
Man må sannsynligvis over på klassisk musikk for å finne det...

 

[lars_erik]

^ Den beste utgaven på CD av Bad Companys første, er denne;

Swan Song SS 8501-2

Bad Company

Bad Company i

1989

13

12

16

Dette er den du har;

Bad Company

Bad Company [Remaster] i

1994

10

09

12

En tragedie av en mastring. Det er altså ikke mediet som er problemet, men mastringen.

 

[Olav2]

Det fine med denne tråden er at målemafiaen og subjektivistene ser ut til å være 100% enige for en gangs skyld! EU rystes av Brexit og Trump kan bli president i USA... Men her på HFS er det i hvert fall noen ting som går fremover

 

[Syncrolux]

Et typisk eksempel på feil ganstruktur er når det spiller høyt som pokker med volumen på "klokka 9". Egentlig bør det ikke spille høyt nok før man er helt på max.

Da har man jo ingenting å gå på for de innspillingene som ligger veldig lavt i nivå. Og det er en del av de. Jeg synes det passer perfekt når det begynner å bli mer enn høyt nok når man har igjen ca 20% av spennet. Da har man litt igjen til slike innspillinger.

Dette har jeg aldri opplevd som et problem?

La oss si en forsterker eller DAC pre er best ved 90% av output den er i stand til. Om jeg ikke husker feil anbefaler produsenten av min pre 94% som optimal output.

En altfor heit Loudness War versjon vil overstyre, mens en rett lagt innspilling vil ha headroom uten overstyring. Det er da perfekt?

Selv med fast sluttrinn uten volumjustering burde dette være helt greit. Problemet er de heite versjonene, som overstyrer. Ikke de korrekte.

Njaei.
De aller fleste innspillinger peaker til 0 dBFS. Forskjellen på de gode og de hotte er snittnivået.

 

[Olav2]

En tragedie av en mastring. Det er altså ikke mediet som er problemet, men mastringen.

Tilsvarende erfaring i dag: Først hørt på Band on the run av Paul McCartney på tidal. Uinteressant og flatt. Så: Skaffet til veie samme plate på en flac-rip. Enorm forskjell. Plutselig drar musikken meg inn igjen.

 

[lars_erik]

En tragedie av en mastring. Det er altså ikke mediet som er problemet, men mastringen.

Tilsvarende erfaring i dag: Først hørt på Band on the run av Paul McCartney på tidal. Uinteressant og flatt. Så: Skaffet til veie samme plate på en flac-rip. Enorm forskjell. Plutselig drar musikken meg inn igjen.

Her er den beste av denne;

Wings - Band On the Run. Japan 1.st press CP32-5038

Black Triangle-versjonen, fra 1985.

 

[gooner4ever]

En tragedie av en mastring. Det er altså ikke mediet som er problemet, men mastringen.

Tilsvarende erfaring i dag: Først hørt på Band on the run av Paul McCartney på tidal. Uinteressant og flatt. Så: Skaffet til veie samme plate på en flac-rip. Enorm forskjell. Plutselig drar musikken meg inn igjen.

Akkurat dette albumet finnes (fantes?) det to varianter av av master på hdtracks.com. Jeg valgte den med mest dynamikk men har ikke sett om det var noen vesentlig forskjell på de.

 

[Olav2]

Takk! Skal se om jeg kan få tak i den.

 

[lars_erik]

Takk! Skal se om jeg kan få tak i den.

Discogs er din venn;

https://www.discogs.com/Wings-Band-On-The-Run/release/5365553

 

[Olav2]

En tragedie av en mastring. Det er altså ikke mediet som er problemet, men mastringen.

Tilsvarende erfaring i dag: Først hørt på Band on the run av Paul McCartney på tidal. Uinteressant og flatt. Så: Skaffet til veie samme plate på en flac-rip. Enorm forskjell. Plutselig drar musikken meg inn igjen.

Akkurat dette albumet finnes (fantes?) det to varianter av av master på hdtracks.com. Jeg valgte den med mest dynamikk men har ikke sett om det var noen vesentlig forskjell på de.

Jeg er usikker på nøyaktig hvilke utgaver jeg har hørt på. Men spilte begge via sonos, den ene da fra lokal lagring, og den andre via strømming. Da går det an å bytte svært raskt mellom dem. Hører for eksempel tydelig at strømme-versjonen generelt ligger høyere i volum. Hvis jeg bytter mellom låtene, går volumet tydelig opp når jeg tar på strømme-versjonen. I tillegg opplever jeg strømme-versjonen generelt litt "klarere", men den er klarere absolutt hele tiden uten variasjon, så dermed ender det opp med å bli uengasjerende og slitsomt. Jeg opplever også at flac-versjonen har noe mer bass, og at bassen er mer rølpete, på en måte. I dette tilfellet tror jeg egentlig det er nærmere hvordan McCartney spilte inn plata, siden greia med Wings og de tidlige platene han spilte inn med dem var at det skulle være litt lo-fi og rufsete.

Før jeg evt. gjør måling/opptak skal jeg være forsiktig med å si hvor mye av disse forskjellene er reelle, og hvor mye jeg evt. innbiller meg fordi jeg tror at flac-versjonen skal være bedre. Ser ikke bort fra at det kan være tilfelle også. Men det er definitivt en forskjell - forskjellen i volum mellom dem er for eksempel svært tydelig, og ikke noe jeg ville klare å innbille meg, tror jeg.

 

[gooner4ever]

Ser ikke ut som det er så stor forskjell på de forskjellige utgavene i dr databasen (med unntak av 99 utgaven). Ser ikke ut som utgaven til Lars Erik finnes der så det er godt mulig den er enda bedre, men Band On The Run er ikke av de verste.

Album list - Dynamic Range Database

 

[lars_erik]

Et eksempel på at CD egentlig er vinyl overlegent, når mulighetene brukes;

Dire Straits

Brothers In Arms i

1985

16

13

20

Dette er Vertigo-utgaven. Aldeles makeløs dynamikk.

Tilsvarende Vertigo-utgaven på vinyl. Slett ikke ille den heller, men enda bedre på CD

Dire Straits

Brothers In Arms [vinyl] i

1985

14

12

17

 

[Midas]

Men er det et mål i seg selv at musikk må ha høyest mulig dynamikk for å være bra? Man kan jo ikke se på tallene om plata har god lyd eller ikke.

Men man kan finne forklaringen at "denne låter flatt, og se, DR viser at det er lav dynamikk". Men det kan finnes gode plater som har lite dynamikk men som ikke oppleves som "trykkende". Peak/limiting er litt av nøkkelen her. Lydmiks er en kunst. Noen gjør det bra, andre not so much.

 

[lars_erik]

Men er det et mål i seg selv at musikk må ha høyest mulig dynamikk for å være bra? Man kan jo ikke se på tallene om plata har god lyd eller ikke.

Men man kan finne forklaringen at "denne låter flatt, og se, DR viser at det er lav dynamikk". Men det kan finnes gode plater som har lite dynamikk men som ikke oppleves som "trykkende". Peak/limiting er litt av nøkkelen her. Lydmiks er en kunst. Noen gjør det bra, andre not so much.

Mitt kriterium er alltid ; blir jeg sliten i ørene av ei skive, er den for dårlig mastret. Brothers in Arms- Vertigo CD, kan jeg spille så høyt jeg bare vil, uten noen som helst form for lyttetretthet.

 

[Sluket]

Men er det et mål i seg selv at musikk må ha høyest mulig dynamikk for å være bra? Man kan jo ikke se på tallene om plata har god lyd eller ikke.

Men man kan finne forklaringen at "denne låter flatt, og se, DR viser at det er lav dynamikk". Men det kan finnes gode plater som har lite dynamikk men som ikke oppleves som "trykkende". Peak/limiting er litt av nøkkelen her. Lydmiks er en kunst. Noen gjør det bra, andre not so much.

Husker Lee Ritenour's "Six String Theory" ble sablet ned i sin tid, fæl mastering og ikke måte på komprimering, loudness War etc. Vel, låter mer enn greit nok her både lydbildet og dynamikken er helt akseptabel.

 

[Olav2]

Denne tråden har i det minste fått meg til å gjenoppdage CD-mediet. Jeg har vel tenkt en stund at streaming i høy kvalitet er enkelt og greit, med vinyl for kosens skyld når behovet melder seg. Men begynner å innse hvorfor en del av musikken som er tilgjengelig på tidal ikke høres så bra ut, på tross av den høye oppløsningen. Blir vel å dra frem den gamle cd-spillern etter hvert tenker jeg.

 

[Dr Dong]

Denne tråden har i det minste fått meg til å gjenoppdage CD-mediet. Jeg har vel tenkt en stund at streaming i høy kvalitet er enkelt og greit, med vinyl for kosens skyld når behovet melder seg. Men begynner å innse hvorfor en del av musikken som er tilgjengelig på tidal ikke høres så bra ut, på tross av den høye oppløsningen. Blir vel å dra frem den gamle cd-spillern etter hvert tenker jeg.

To grunner til at jeg strømmer musikken fra egen HD (rippet fra CD-er jeg kjøper):

– Alltid tilgjengelig selv om nettet skulle være nede (– som jo skjer).
– Kvaliteten på lyden (d. h. mastering) som leveres av tjenester som Tidal/Spotify er ikke alltid (sjeldent?) den beste.

 

[Olav2]

Jepp, tenker på noe sånt jeg også, hr Dong. Har fortsatt et lass med CDer på loftet som jeg har lovet meg selv å rippe, men aldri kommet så langt. Har lurt litt på å kjøpe Blusound Vault, som gjør dobbel duty som både CD-ripper og NAS/musikkbibliotek. Mitt hjemmeanlegg er jo sonos-basert, men har hørt om sonos-brukere som har fått til å bruke en vault som kilde.

Finnes det evt. andre produkter med samme funksjonalitet? Det er selvfølgelig bare å rippe selv og lagre på en NAS... men jo enklere prosess, jo større sjanse for at det blir gjort.

 

[TrompetN]

Men er det et mål i seg selv at musikk må ha høyest mulig dynamikk for å være bra? Man kan jo ikke se på tallene om plata har god lyd eller ikke.

Men man kan finne forklaringen at "denne låter flatt, og se, DR viser at det er lav dynamikk". Men det kan finnes gode plater som har lite dynamikk men som ikke oppleves som "trykkende". Peak/limiting er litt av nøkkelen her. Lydmiks er en kunst. Noen gjør det bra, andre not so much.

Et bra poeng som ikke kan nevnes for ofte. Gir litt ekstra tyngde når det kommer fra en fagmann.

 

[Olav2]

Men er det et mål i seg selv at musikk må ha høyest mulig dynamikk for å være bra? Man kan jo ikke se på tallene om plata har god lyd eller ikke.

Men man kan finne forklaringen at "denne låter flatt, og se, DR viser at det er lav dynamikk". Men det kan finnes gode plater som har lite dynamikk men som ikke oppleves som "trykkende". Peak/limiting er litt av nøkkelen her. Lydmiks er en kunst. Noen gjør det bra, andre not so much.

Et bra poeng som ikke kan nevnes for ofte. Gir litt ekstra tyngde når det kommer fra en fagmann.

Kan denne ikke-fagmannen få forklart hva som menes med peak/limiting, og hvordan det skiller seg dynamikk?

 

[lars_erik]

Peak viser vel lydnivå i mastringen, så vidt jeg vet. Er peak stadig opp mot 100 %, er det for meg som oftest en lidelse å høre på.

 

[TrompetN]

Men er det et mål i seg selv at musikk må ha høyest mulig dynamikk for å være bra? Man kan jo ikke se på tallene om plata har god lyd eller ikke.

Men man kan finne forklaringen at "denne låter flatt, og se, DR viser at det er lav dynamikk". Men det kan finnes gode plater som har lite dynamikk men som ikke oppleves som "trykkende". Peak/limiting er litt av nøkkelen her. Lydmiks er en kunst. Noen gjør det bra, andre not so much.

Et bra poeng som ikke kan nevnes for ofte. Gir litt ekstra tyngde når det kommer fra en fagmann.

Kan denne ikke-fagmannen få forklart hva som menes med peak/limiting, og hvordan det skiller seg dynamikk?

Mastering og kompresjon er et stort felt og jeg er ikke rett mann til å forklare forskjellen på to like hardt komprimerte mikser som har ulik dynamisk kvalitet.

Peak/limiting vil si at man komprimerer peaker i musikken i ulik grad og hastighet med en kompressor eller limiter.
https://en.wikipedia.org/wiki/Dynamic_range_compression#Peak_vs_RMS_sensing
https://en.wikipedia.org/wiki/Limiting

Kanskje denne videoen illustrerer litt av de ulike justeringsmulighetene som kan gi miksen ulike kvaliteter.

Denne er kanskje mer rett på.

Eller 2.50 inn i denne.

En faktor som kanskje ikke er skrevet så mye om her er bruken av kompressor for å skille og gi plass og rom rundt instrumentene i miksen.

Hvor godt disse teknikkene er brukt kan man ikke lese av på DR tallene. Lurer på om dette egentlig var svar på spørsmålet ditt?

 

[Midas]

Kompressor og limiter er metoder for å begrense dynamikken i lyden. De jobber på samme måte, men har en ganske stor forskjell i hva de gjør med lyden. Enkelt forklart har en kompressor noen justerbare parametre. Vanligst er attack tid (i millisekund), threshold (i dB), ratio (i 1:n) og hold (i millisekund). Attack bestemmer hvor raskt kompressoren skal respondere på en kraftig lyd som er over nivået angitt av threshold. Ratio bestemmer hvor mye lyden skal reduseres når den har slått inn, mens hold bestemmer hvor lenge den skal holde etter at lyden har sluttet.

En kompressor er ofte satt opp til å være relativt sakte. Dvs. den reagerer ikke særlig raskt på veldig brå endringer, som f.eks. et skarpslag, men den kan være rask nok til å hjelpe når man han en vokalist som plutselig brøler "ØØYY! ER DET NOEN HER I DAG DA??? (RAI, RAI)". Fordi en kompressor ikke virker så raskt, så forvrenger den ikke lyden. Den har ingen egenlyd eller timbre. Man kan se på den som en automatisk volumjustering.

En limiter, derimot, er satt opp til å være veldig rask. Så rask at den kan klippe toppene av bølgeformene. Dette brukes profesjonelt for å sikre at PA ikke overbelastes, og aldri (som jeg har vært borti) som et musikalsk element. Grunnen er at fordi man klipper toppene i bølgeformene, skaper dette massivt med overharmonisk spekter. Eller kalt forvrengning, noe vi absolutt ikke ønsker. Limiting gir i aller høyeste grad en egenlyd eller timbre.

I den digitale verden, er 0dBFS, altså digitalt maksnivå et absolutt grense man ikke kan komme over. I gamle dager hadde vi analogutstyr som funket fint over 0 dB (flere låt veldig bra der også). Når så bransjen har lyst på et høyt høyt nivå på innspillingen, blir det så lite rom igjen til dynamikk, altså ting som skarpslag og andre impulser som gjerne er veldig høye, at man er nødt til å bruke limiter for å klippe av toppene. Og dette blir man sliten av i ørene.

Derfor må man nyansere mellom dynamisk nivå(variasjon) på en innspilling, opp mot om plata er makset ut slik at toppene er klippet rett av.

 

[Olav2]

Takk til dere begge! Interessant og nyttig. Det ville ikke være helt ærlig av meg å påstå at jeg skjønte alt, nå sent fredag kveld med et par øl i kroppen... Men skal ta en kikk på videoene i morgen, og lese grundig det dere skrev. Takk igjen

 

[JK]

Kompressor og limiter er metoder for å begrense dynamikken i lyden. De jobber på samme måte, men har en ganske stor forskjell i hva de gjør med lyden. Enkelt forklart har en kompressor noen justerbare parametre. Vanligst er attack tid (i millisekund), threshold (i dB), ratio (i 1:n) og hold (i millisekund). Attack bestemmer hvor raskt kompressoren skal respondere på en kraftig lyd som er over nivået angitt av threshold. Ratio bestemmer hvor mye lyden skal reduseres når den har slått inn, mens hold bestemmer hvor lenge den skal holde etter at lyden har sluttet.

En kompressor er ofte satt opp til å være relativt sakte. Dvs. den reagerer ikke særlig raskt på veldig brå endringer, som f.eks. et skarpslag, men den kan være rask nok til å hjelpe når man han en vokalist som plutselig brøler "ØØYY! ER DET NOEN HER I DAG DA??? (RAI, RAI)". Fordi en kompressor ikke virker så raskt, så forvrenger den ikke lyden. Den har ingen egenlyd eller timbre. Man kan se på den som en automatisk volumjustering.

En limiter, derimot, er satt opp til å være veldig rask. Så rask at den kan klippe toppene av bølgeformene. Dette brukes profesjonelt for å sikre at PA ikke overbelastes, og aldri (som jeg har vært borti) som et musikalsk element. Grunnen er at fordi man klipper toppene i bølgeformene, skaper dette massivt med overharmonisk spekter. Eller kalt forvrengning, noe vi absolutt ikke ønsker. Limiting gir i aller høyeste grad en egenlyd eller timbre.

Vis vedlegget 387636

I den digitale verden, er 0dBFS, altså digitalt maksnivå et absolutt grense man ikke kan komme over. I gamle dager hadde vi analogutstyr som funket fint over 0 dB (flere låt veldig bra der også). Når så bransjen har lyst på et høyt høyt nivå på innspillingen, blir det så lite rom igjen til dynamikk, altså ting som skarpslag og andre impulser som gjerne er veldig høye, at man er nødt til å bruke limiter for å klippe av toppene. Og dette blir man sliten av i ørene.

Derfor må man nyansere mellom dynamisk nivå(variasjon) på en innspilling, opp mot om plata er makset ut slik at toppene er klippet rett av.

Er ikke grunnen til at en må ty til disse Uhumskhetene som limitere og kompressorere er at en legger grunnivået på innspillingen for høyt slik at det ikke er "headroom" igjen for naturlig dynamikk?
Det er dette jeg merker først ved at på gode innspillinger så kan jeg dra på mye mer volum enn på remastringer og nyere innspillinger. Løsninger er jo da latterlig enkel for å få bedre lyd.....

 

[skranglefant]

Etter min mening er det viktig å ikke bare stirre seg blind på DR-tallene og/eller hvordan fila ser ut grafisk.
I den store Loudness Wars tråden er enkelte, om jeg husker noenlunde riktig, helt over seg over filer som er laaangt unna 0dB, jo lavere jo bedre, liksom.
Dette blir veldig sært etter mitt syn.

F.eks skal ikke wav-fila av en brutal rockelåt se ut som en sart pianosonate. Det ligger i kildematerialets natur.
En elgitar i en vrengt røramp ser komprimert ut allerede før noen har fikla med den.
Vreng = kompresjon. Mer vreng = mer kompresjon.
Og så kommer trommisen inn

En master skal gjøre skivas sound til en sammenhengende enhet fra låt A til låt Z.
Visse musikktyper (og låter for den del) 'skal' være tette, andre luftige.

Når alle disse selvfølgeligheter er knotta ned må jeg skynde meg å tillegge at jeg IKKE er fan av überhotte masters.
Men likevel har jeg har sett wav-filer av ting jeg oppfatta som rett så vellydende som ser for j*vlige ut grafisk.
Det er flere veier til Rom. Noen av dem låter greiere enn andre.

De fleste remasters jeg har vært ute for låter ikke greit.
Jeg har gjentatte ganger strømma skiver fra Wimp/Tidal som ikke er merka Remastered men som har jaga meg ned i arkivet på CDjakt, for sånn som dette låt da for f*en ikke den skiva?

OK, det ble mye babbel for et enkelt poeng:
La øret bestemme hva som er greit og ikke, drit i hvordan fila faller i øyet.