Baluba,
du skrev at studiofolk er "litt mindre kresne enn de mest hysteriske hifi-freaks." Du mener de "hifi-freaks" som hører forskjell på kabler og HD-lyd over 24/192? ;-)
Og så skrev du at "Det er jo ikke fantastiske kvaliteter som gjør at NS-10 befinner seg i mange studioer." Jeg er enig i at en del teknikere åpenbart bruker lite penger på utstyr og tar snarveier, men så finnes det også en del dårlige innspillinger (jeg kom i skade for å høre på Whitney Houstons "How will I know" for noen dager siden (fra 1985, Arista, på Tidal 16/44), og jeg syntes bare synd på damen (hvil i fred) som åpenbart må ha blitt lurt av sleipe studiofolk). Slike innspillinger avsløres fort på gode høyttalere.
Har aldri finlyttet til den utover bakgrunnslyd, men det var vel Narada Michael Walden som var produsent for den platen. For å si det slik, noen snarveier eller annet sleipt ble neppe Whitney utsatt for. Ikke vet jeg om det låter bra, men jeg mistenker ikke Walden for å være en sleip studiomann som lurer artistene som han jobber med. Du liker vel rett og slett ikke lyden hans. Skal jeg tippe så er lyden litt blodfattig, men det har med moten på åttitallet å gjøre.
Når det gjelder det første du spør om, nei. Jeg mener ikke de som driver med kabler eller noe som helst tweaking, men mener hififreaks generelt. Som deg og meg, og hvilken som helst annen her på forumet. Det finnes selvsagt unntak, jeg er jo selv tidligere tekniker og studioeier og har fortsatt mange venner i bransjen. Jeg kjenner et par andre som bryr seg, men studioteknikere er generelt ikke spesielt kresne på hjemmelyden i sin egen stue. Du finner sjelden noe mer enn grei mellomklasse hjemme hos en studiotekniker eller proffmusiker. Det betyr ikke at de ikke er kresne på det som foregår i studio, og legger sin energi i å fikse så god lyd som oppdragsgiver ønsker seg. Og jeg kan love deg at Yamaha NS-10 og 20 ikke er skyldig i eventuell dårlig lyd, og det er sjelden at kuttede hjørner er årsaken heller. Det er stort sett produsenters, musikeres eller teknikeres valg som fører til dårlig lyd.
Baluba,
takk for fint, kritisk svar!
Min bemerkning om "How will I know" var tatt helt på gefühlen. Forrige helg hørte jeg gjennom Tidals 80-tallsliste ('80s Dance Floor). Av de sporene jeg hørte, falt "How will I know" (første spor i 80-tallslisten) helt gjennom - som om det hele var tatt opp i en telefonkiosk.
Men opplysningen din om at produsenten bak låta er anerkjent, fikk meg til å bli nysgjerrig, så jeg lyttet litt til. Med mine Bose QC15 falt det hele på plass; det hørtes riktig så fint ut. Med Sennheisers HD800 hørtes det også helt ok ut, men her kom litt av Genelec-følelsen tilbake igjen. Avspillingsutstyret kan med andre ord ha en del å si for hvordan låta fremstår.
"How will I know" var på Whitneys gjennombruddsalbum. På denne tiden var hun en tynn, 21-årig modell som fremsto som noe helt annet enn en kraftig gullstrupe. Nå begynner jeg å gjette vilt, men kan det ikke tenkes at de som produserte låta - som for øvrig var lagd for Janet Jackson, men ble forkastet av Jackson-teamet - tenkte helt kommersielt i dette tilfellet og spilte og mastret det hele for at det skulle spilles av i bil og på batteridrevne kjøkkenradioer? Har vi grunn til å tro at produsent Walden tenkte på hifi-entusiastene med sine 500 watts klasse A-forsterkere? Bare spekulasjon fra min side, men... Nå skal det sies at folk som har målt dynamikken i "How will I know" har konkludert med at den har fin dynamikk og er langt fra et tidlig eksempel på loudness war.
I min lille research av låta har jeg lyst til å dele noen lenker med dere:
Bakgrunnsartikkel fra anerkjente Sound on Sound:
Whitney Houston 'I Wanna Dance With Somebody' | Sound On Sound
Whitneys stemme fra "How will I Know" uten musikk (rørende vakkert, ikke sant? Men merk at sporet kan være et resultat av 100 opptak. Og stemmen er da ikke like tydelig på plateutgivelsen?):
How Will I... Vocal - YouTube
Og så til sist en tråd fra Gearslutz som tar opp det større temaet hvorfor 80-tallsmusikk høres så dårlig ut:
https://www.gearslutz.com/board/moa...ound-like-crap.html?highlight=whitney+houston
For øvrig finnes nå "How will I know" på en remastret samleplate ("The ultimate collection" fra 2007). Jeg har bare hørt kjapt gjennom. Helt åpenbart mastret høyere (loudness), uten at 3D-illusjonen dukket opp.
Jeg tror lærdommen her er relevant for tråden fordi den forteller oss noe om nøytrale musikkgjengivere. Treveis aktive studiohøyttalere av høy kvalitet vil ikke hjelpe innspillingen på noe vis. Med Boses QC15 var det som om "How will I know" hadde punch og trøkk, men det høres ikke i Genelecene. Er lyden i QC15 bedre enn i 8351a?
Hvis jeg går tilbake til en annen dames debutplate, norske Bremnes' "Mitt ville hjerte", så kommer illusjonen av 3D ut fra Genelecene. Bremnes' plate er fra 1987, Houstons fra 1985. I mine ører er Bremnes' innspilling mye bedre. Men dette har med smak å gjøre, selv om jeg våger påstanden om at Bremnes-innspillingen er mer moderne (i beste forstand), jf. Gearslutz-trådens diskusjon om dårlig 80-tallslyd.
For å komme tilbake til trådstarters tema... Når det gjelder gode studiomonitorer så er det litt "be careful what you wish for". Hvis du vil ha trøkk, boom, brak og fest hver gang uansett...da kan gode studiohøyttalere komme til kort. For gode lydsystemer gir deg bare "trøkk, boom, brak og fest" hvis innspillingen var akurat slik. Ønsker du å se verden gjennom ølbriller, eller ønsker du et syn som tilsier en nier på synstesten fra Forsvaret? Ølbriller har sin sjarm. Alle vet jo det.
Og det bringer meg tilbake til valget av Genelec 8351a. Jeg synes det er artig å høre (innbille meg...) innspillingsfilosofien som ligger bak lyden også. Kvaliteten på innspillingen eller måten innspillingen ble gjort på, forteller også en historie. Noen ganger imponeres man av hva man fikk til for tiår siden. Andre ganger høres nye innspillinger oppsiktsvekkende svake ut. Og andre ganger kan man få et nytt syn på en artist. Ved gjennomgangen av 80-tallslisten forrige helg slo det meg at Bryan Adams må ha bedt produsenten om å bli flyttet foran alt det andre; litt av typen "her kommer jeg". Dire Straits' "Brothers in arms" på samme 80-tallsliste forteller en historie om en helt annen gjeng; her er alt i balanse, en nydelig og mer intelligent innspilling.
Baluba, hvem sa at musikk er kjedelig og over når man har hørt den?
Takk for innspillet ditt!