Personlig kan jeg ikke annet enn å le av den hobbyen her.
Jeg har vært på en del hifi-messer rundt omkring og ikke minst vært på besøk hos mange audiofile og andre som har kjøpt seg billige og dyre anlegg rundt om i landet. 99% av alle anleggene jeg har hørt, har vært fullstendig uengasjerende med total mangel på alt som kan kalles musikalitet. Prisen vedkommende har betalt for anlegget har ikke hatt noen som helst sammenheng med hvor musikalsk anlegget har vært. Ironisk nok har ofte de aller billigste anleggene vært bedre enn de dyre.
For at dette skal gi mening for andre å lese må du nesten forklare for andre hva du mener med "musikalsk". Det er et flyktig og udefinert begrep som kastes rundt uten å egentlig gi noen mening annet enn en subjektiv opplevelse.
Når jeg sitter og lytter til et anlegg på en hifimesse, så hører jeg alltid en eller annen gluping som sitter bak meg og mumler "blablablabla dårlig akustikk blablabla". Jeg har forsøkt å lytte til disse anleggene på alle tenkelige måter, både nærfelt og ved å gå rundt i rommet i håp om å få oppleve et snev av musikalitet, men neida, samme drittlyd over alt. Noen av disse anleggene låt så jævlig at jeg ville faktisk foretrukket en livekonsert med Olga Marie Mikalsen i stedet for. Jeg har og vært på besøk både hos hififorhandlere og private som har lagt ned mye tid i akustikken. Lyden hos den siste forhandleren jeg var hos som hadde tunet rommet sitt, var så jævlig at jeg ble bare sittende å måpe gjennom hele lytteseansen. Så spar meg for dette "akustikk løser alle problemer" fjaset. Den eneste måten forhandlerne klarer å få frem ok musikk på, er å sette på en eller annen super-audiofil plate med en spesielt utvalgt sang på. Hva er poenget med hifi hvis du ikke kan høre på den musikken du faktisk liker?
Jeg har også erfart at mange flotte og dyre anlegg høres ut som forskjellige varianter av kloakkfyll. Har forøvrig også erfart at ofte er det faktisk så dårlig akustikk at det er ubehagelig å føre samtaler i samme rom som man spiller med dyre anlegg i. Det er ikke et godt utgangspunkt.
Men dårlig lyd er også definerbart, hva er det som er dårlig? Veldig ofte kan du tilskrive de tingene som er dårlig nettopp til dårlig akustikk. Uten å måle kan du aldri si om det er forsterkeren, høyttaleren eller rommet som gjør at du får forhøyning i diskant eller dårlig trykk i bassen. Dermed blir det fullstendig meningsløst (og uinteressant) å høre på lyttetester/anmeldelser uten noe form for referansepunkt.
Akkurat nå sitter jeg og streamer musikk fra Youtube gjennom mitt Logitech Z623 PC anlegg. Anlegget kostet vel rundt 1000-lappen i sin tid og består av 2 satelitter og en liten sub. Det som er helt utrolig, er at lyden som kommer ut av dette billigtjafset er langt mer musikalsk enn 99% av andre anlegg jeg har hørt til opp mot 10.000 ganger høyere pris. Uansett hva slags musikk jeg spiller, så låter det tøft og rockefoten er der med en gang. Uansett hvor jeg plasserer disse høyttalerne og hvordan jeg vinkler de, så låter det bra, til alle akustikkhorers store fortvilelse
Hver gang jeg tenker over dette, så klarer jeg ikke å la være å le. Det er jo stikk i strid med hva alle akustikknerder mener er fysisk mulig.
Hva er en akustikk-nerd? Og hva er i dine ører "musikalsk"?
Sitter selv med et Logitech lydsystem her med pc'en til rundt 1000-lappen, og i mine ører høres det ut som grøt (tilbaketrukket, lite detaljert, umulig å skille feks instrumenter/bassnoter og finnes ingen luft) alt sammen før det blir skarpt på litt volum. Derfor foretrekker jeg å bruke Beyerdynamic Dt 770 pro + Hegel super som lydkilde på pc'en da det høres adskillig bedre ut.
Har dog aldri hørt anlegg oppunder 10 mill, så skal ikke sammenligne pc-høyttalerne mine med fiktive saker.
Jeg gidder ikke å være aktiv her inne lenger, da det aldri blir tilført noe som helst nytt til hobbyen. Det er bare det samme surret som går om igjen om igjen. Nye forsterkere og høyttalere kommer hver dag, men det er stort sett bare gamle ting i ny innpakning. Debattene her inne har gått på repeat i sikkert 10 år med de samme gamle oppbrukte temaene. På tide å slå av repeat-knappen og våkne fra dvalen?
Realiteten er vel sånn at lyd ikke er spesielt komplisert for de som driver med det. Ei heller reproduksjon. Problemet ligger vel helst i at nøyaktig reproduksjon av lyd koster penger, og fremskrittene skjer vel helst ved at man hele tiden prøver å finne måter å få til det samme, bare billigere?
Det er slik jeg forstår det, mulig jeg tar feil.
Nope, - den er tvert i mot en gjentagelse og sammensurium av 463 tidligere tråder som har det til felles at de forholdsvis fort styres over til objektivitet / subjektivitet / blindtest / to kabel or not to kabel / du er dum / nei det er jeg ikke det så.
Både deltagerne og argumentene som dukker opp er forholdsvis forutsigbare.
Er det mindre forutsigbart at enkelte kommer inn og kritiserer tråden/deltakerne og forteller alle hvor dumt og forutsigbart alt er?
Dette fortjener kanskje en egen tråd men HVA er egentlig "høy troverdighet"?
Er det, som de fleste oppfatter det, at lyden (altså frekvensresponsen) i lytteposisjon skal være identisk som på lagringsmediet?
...Eller er det når lyden i lytterommet høres realistisk ut? Når det faktisk høres ut som musikerne spiller "live" i rommet?
Jeg liker sistnevnte tolkning best. Jeg skjønner ikke hva som er så flott med det i seg selv at det man hører er likt det som er lagret på plata. Man vet jo ikke engang at det som er lagret på plata hørtes likt ut for lydteknikeren i kontrollrommet som det det gjør hjemme på lytterommet?
Selvsagt er 100% transparens ("lik lyd i rommet som på plata") det beste og mest forutsigbare utgangspunktet for å kunne tweake lyden slik man vil, men er det bare dette som
er "hi-fi"? Ikke for meg, i alle fall.
Jeg liker at det høres "live" ut, med litt morofaktor så musikken engasjerer og underholder. Om lyden i lytteposisjon da skulle være litt farget ift. det som er lagret på plata, er ikke det i seg selv noe problem for meg. Liker jeg ikke hi-fi? BLÆH!
Skal det være noen form for vitenskap bak konseptet, så må jo det være en referanse. Det som ligger lagret på platen er jo ubønnhørlig et godt referansepunkt som ikke er åpen for tolkning.
Bonusen ved denne fremgangsmåten er at produsentene kan gi artistiske uttrykk og forme din lytteopplevelse etter sine ønsker- forutsatt at anlegget ditt er konstruert med nøytralitet som designmål.
Samtidig er det vel strengt tatt ikke slik at det ene utelukker det andre, for høyttalernes spredningskarakteristikk i kombinasjon med rommets påvirkning vil jo utgjøre store forskjeller i forhold til hva som høres bra/riktig ut etter egne ønsker?
Vår oppgave som lyttere er å finne høyttalere som passer inn i vårt hjem i forbindelse med størrelse, utseende, spredning etter behov/ønske og gi disse de forutsetningene de fortjener (akustikk, plassering, romstørrelse).
Produsentenes oppgave er å lage nøytrale saker uavhengig av prinsipp.
Her føler jeg at markedet ofte er fryktelig urettferdig mot produsentene. Kan man klandre produsenten for at det høres dårlig ut når du plasserer en rundstrålende høyttaler konstruert for et stort åpent lokale inne i et hjørne i en 12 kvm stue?
Eller at du kjøper et par store høyttalere med tre 10" basselementer og bruker i en 15 kvm studioleilighet og får store problemer med bassrumling?
Etter min vurdering bør "hifi" være et begrep som handler om nøytralitet/riktighet i forhold til en referanse. Denne referansen må nødvendigvis være det som ligger av informasjon på platen/kilden. For at dette skal være mulig må man også sørge for at rommets respons på lyd ikke farger frekvensresponsen i noen retninger, slik at det man hører er det man ideelt sett ønskes å høre fra artistenes side.
Det er ikke dermed sagt at dette målet bør være relevant for alle, for som du sier er det mange som liker lyden sin farget med mye rart. Og det er helt fair, bare ikke vann ut et nøytralt begrep (high fidelity) med subjektive meninger. Det fører ingenting godt med seg