Jeg lurer på om forskjellen på en audiofil i negativ forstand og en audiofil i positiv forstand er hvilken grad av ubehag de påfører seg. Vel vel, kommer plutselig på en demo av Nordic Sound jeg fikk i Soundgardens nå nedlagte Frogner-filial. Jeg kom inn i det aller helligste og så et komplett EC-oppsett basert på AW180 (tipper jeg), streamer/pre ukjent modell, og Nordic Sound. Først Fever i en imponatormiks, og jøss, det var digert og maktfullt. Og totalt ute av proporsjoner. For første gang i livet fikk jeg høre en bass som jeg antar var 2 meter brei men ikke to meter høy. Verst av alt var vokalen, hadde jeg vært av den lett påvirkelige typen og lyttet med bånd foran øynene ville jeg vært overbevist om at det er et giganthode som kunne gapt over et normalt hode og tygget det av. Lettere sjokkert ba jeg om å høre noe vanlig hifiriktig, uansett hva det var. Sannsynligvis var Fever eneste gode låt på serveren, men han fant da et eller annet for meg ukjent bluesrock. Ok, jeg følte meg ikke truet på livet av lyden lenger, men fremdeles følte jeg meg som en lilleputt som ser the real life Gentle Giants på scenen.
Jeg nesten snublet ut i hovedrommet og hørte litt på Monitor Audio Gold etellerannet. Ok, dette var ikke high end, men det hørtes ut som ordinære instrumenter så jeg fikk litt velbehag. Ganske gode i sin klasse, vil jeg hevde. Med musikk som substitutt for valium gikk jeg ut av den butikken for siste gang. Hyggelig betjening, men likevel gikk jeg ut med en rar følelse av å ha blitt voldtatt. Litt forunderlig og imponerende, for jeg har hørt digre horn og gigantisk PA, men jeg har aldri faktisk følt meg voldtatt. Men jøsses, det var så imponerende at jeg overså den litt begrensede dynamikken. Jeg håper for Guds skyld at det var noe med de akustiske forholdene som førte til det overdrevne perspektivet, for skulle jeg hatt en slik lyd hjemme måtte jeg vært av typen som trives i lakk og lær.