Siden jeg var innom musicus´residens på fredag, skulle det jo bare mangle at jeg ikke forsøkte å beskrive det jeg hørte også, ikke sant?
Vel, verten er en sann musikkelsker med en hel langvegg i stua full av CD-plater. Ikke bare er det en relativt stor samling, den er også uhyre kresen. Stjerne i boka for kvaliteten på musikken i stova. ikke ofte jeg finner Arve Hanriksen, Subgud, David Sylvian og Steve Jansen i hylla når jeg er på lyttebesøk.
Selve rommet har en nærmest Zen-aktig kvalitet. Det er relativt sparsomt med nips, for å si det forsiktig. Her har hver gjenstand måttet tilkjempe seg oppholdstillatelse ved å bevise sin berettigelse over tid.
Så også med anlegget, selvfølgelig. Det ser nesten minimalistisk ut, og med et så bevisst forhold til estetikk, er det ikke rart at topphylla i racket okkuperes av en Wilson Benesch The Circle, for anledningen med en av de beste armene jeg vet om, en WB Nanotube. En virkelig potent kombinasjon, for tiden satt opp med en Ortofon Black. Jeg vet ikke om en bedre spiller i klassen enn Circle, og med Nanotube snakker vi om en gigantkiller. Dette er en voksen musikkelskers platespiller. Den ser ikke ut som en gigant vet første øyekast, kun en småfuturistisk platekarusell med en elegant art deco-vibe. Men skinnet bedrar noe så til de grader.
Den siste tidens oppgradering på forsterkersiden har imidlertid ført til at det akkurat nå befinner seg et svart hull på vinylsiden. Det er finnes ikke et riaatrinn i huset, men det er nok på vei. Dermed fikk jeg selvfølgelig ikke lyttet til vinylriggen, men nåtte nøye meg med en dose digitalt via Audionet-multispilleren. Ikke at det resulterte i noe direkte savn, men likevel. Er man vinylhue, så er man vinylhue.
Den nyanskafne Audionet-ampen er tilknyttet omverdenen og høyttalerne med kabler fra Vertere, høyttalerne er også fra Sheffield. Wilson Benesch ufattelig potente Vertex, en så uhyre gjennomført, vellydende og bent fram vakker høyttaler at det bare er å gi seg over. Den ser ut som en teknologisk triumf og låter som et rasedyr.
Så hvordan låt det?
Det er ikke vanskelig å høre at Audionet og WB er en kombinasjon med en uvanlig høy synergi. Det låt usedvanlig åpent og distinkt, med fokus på rytme, driv og innsyn i det som skjer på opptaket. Samtidig var det klanglig riktig og fargerikt, med sammenheng, flyt, renhet og karakter. Det balanserer uhyre elegant mellom hurtighet, åpenhet, kroppslighet og sømløs sammenheng. Høyttalerne er raske som pokker, og går ufattelig dypt i forhold til størrelsen. Det er noe som sies om ganske mange små høyttalere, men Vertex utklasser de aller fleste her. Bassen har ikke voldsomt nivå, selvfølgelig. Størrelsen begrenser jo, men bassen er som resten av høyttaleren potent, oppløst og har både driv og evne til å gjengi tekstur og stoffelighet. En pokker så fascinerende høyttaler, som får meg til nok engang å lure på hvorfor disse ikke er mer utbredt. At folk kjøper høyprofilerte supermonitorer uten å ta veien innom disse, er mer enn jeg begriper. Skal jeg ha meg små høyttalere på noe tidspunkt, er det Vertex jeg sikter på. Så mye er sikkert.
Et usedvanlig hyggelig besøk og et uhyre godt og smakfullt oppsett, musicus. Takk for lytten!