Vi som begge skriver om disse tingene bør kanskje gå noen runder med "Det audiofile onomatopoetikon", Arve. Eller rettere, ordene vi bruker for å beskrive det vi hører, som dermed kan sies å bli lydmalende.
==> Det er vel helst metaforisk eller allegorisk, dette her. Eg er i høgste grad einig i at det er viktig å ha eit gjennomtenkt omgrepsapparat for dette feltet.
Jeg får skikkelig med nupper på sjelen av ordet "korrekt" brukt i hifi-sammenheng. Særlig når det liksom får et vedheng og fort blir til "Hifi-korrekt". Personlig leter jeg etter lyd som er levende, organisk, naturlig, pulserende, dynamisk, fargerik og bevegende.
==> Eg prøvde å lansere eit omgrep som tyder det same, og dessutan musikk, dans, stemning, alur, moro... altså "ngoma" (afrikansk, trur det var frå swahili. Las det i boka "det musiske menneske" av Jon-Roar Bjørkvold. Men det er endå meir omfattande - og når alt kjem til alt, ganske subjektivt. Smak og behag, eigentleg.
Som griper tak i meg og gir meg følelsen av at jeg hører en fremførelse, ikke inspilt musikk. Selvfølgelig er det illusjonsskaping, men det begriper vi jo. "Korrekt" høres ut som om det beskriver musikk og hifi som er høvla i rett vinkel, og ikke nødvendigvis noe en setter på eller spiller på for ens egen fornøyelses skyld. Som den lydmessige versjonen av en tilnappet, statlig ansatt revisor med brettekanter på sjelen og hue fullt av tall og kurver.. Det eneste jeg personlig vil kunne bruke slike ord om, er en overbevisende avspilling av en Kraftwerk-plate...
==>Kraftwerk er ikkje dumt. Demonstrerte Spica TC-50 med "Autobahn" på Horten-messa med stor suksess.
Så i stredet for å diskutere hva som er korrekt, hva med å diskutere hvordan og hvorfor vi bruker betegnelsen? Burde ikke "naturlig" være det ultimate mål? "Hifi-korrekt" høres mer ut som enslags urovekkende elektronisk versjon av den samme virkeligheten, spør du meg. En versjon jeg personlig kan styre meg noe jævlig for, og som jeg ikke finner noen mening i å navigere mot.
==>Du er absolutt inne på noko. Men "naturleg Autobahn" er ei utfordring..... som vi bør ta. Ikkje berre Kari Bremnes-musikk.
Jeg skal gi deg et eksempel. Jeg hadde en hifi-bekjent innom, og han ville høre Bach. På med Angela Hewitts "Bach Keyboard Concertos". Han satt som fjetret i nesten en time, tidvis med halvåpen munn.
==>Har vore ute for liknande. Svigerfar fekk høyre heile Berlioz Requiem ei jul då han var på besøk. Eit opptak frå 50-talet i eksperimentell stereo. Ikkje så veldig godt, men fasinerande.
Så kva er det som er rett med desse to døma, som ikkje er berre den musikalske framføringa og lydkvaliteten?