Det var en gang en rik minister i et høyrepopulistisk parti som bodde helt alene i et stort fint hus i et rikt land der de hadde funnet olje. Utenfor vinduet kunne hun se folk som gikk forbi. Hun arbeidet hardt hele dagen med et pr-byrå for å spre sine meninger ut til folket via pressen. Hun var ikke særlig glad i å lese, men en kveld plukket hun opp en bibel noen hadde glemt igjen. I den leste hun om Jesus som gikk rundt og snakket med folk i Galilea. En kveld sa hun til seg selv:
– Om jeg bare kunne få se ham, da ville det bli lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den rike ministeren hadde lagt seg den kvelden, hørte hun en mild røst si navnet sitt.
– Jeg skal komme til deg i morgen, Listhaug.
Ministeren styrtet opp og svarte:
– Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Listhaug trodde hun hadde drømt.
LES OGSÅ: Ekskluderingsministeren
Morgenen etter tenkte hun på røsten med det samme hun våknet, og sa til seg selv:
– Tenk om Herren ville komme til meg! Men det var naturligvis bare en drøm.
Hun stod opp og laget seg en sterk kopp kaffe. Og akkurat da hun var ferdig med å spise frokost, hørte hun noen som trampet så kraftig på fortauet. Hun kikket ut og så føttene til den gamle mannen som måkte snø. Hvis dette hadde vært en annen slags historie, kunne hun ha forstått at den gamle mannen måtte være gjennomfrossen, og hun kunne ha gått til døren og bedt ham komme inn og varme seg. Så kunne hun ha gitt ham noe å spise og drikke. Men dette er ikke en annen slags historie.
– Din jævla NAVer, din snylter!, ropte hun, og smelte døren igjen. Hun arbeidet flittig til middagstid på en strategi for å bli kvitt asylsøkere. Da fikk hun høre et barn gråte, og kikket ut av vinduet. Hun så føttene på en kone som gikk forbi, og bak henne så hun føttene til et lite barn. De små skoene var hullete, den vesle frøs så han gråt. Listhaug gikk til døren. Kona fortalte at mannen hennes var blitt drept, og at hun og barnet hadde måttet flykte fra Afghanistan og hadde måttet gå til fots en lang vei med fare for livet.
I en annen mulig verden kunne Listhaug ha lagt merke til hvor tynnkledd hun var, og tenkt:
– Jeg kunne gi henne dette sjalet.
Denne historien foregår imidlertid ikke i en annen mulig verden, men i denne. — Her i Norge går vi ikke med sjal!, ropte ministeren, og jeg skal nok sørge for at dere blir sendt tilbake til Afghanistan fortere enn dere kan få sagt integrering! Med en rungende latter smelte hun døren igjen etter seg.
LES OGSÅ: Erna Solbergs egne riksmobbere
Ministeren arbeidet videre med pr-byrået. Noe senere hørte hun lyden av føtter og hissige stemmer utenfor. Hun gikk til døren og så en broket forsamling av mennesker. Noen av dem holdt plakater med tekster som «Ingen er ulovlige» og «For en human asylpolitikk». Hun var sint og ropte:
– Hvem er dere som forfølger meg på denne måten?
– Vi er folket, svarte de.
– Nei, det er jeg som er folket, og dere er en venstrevridd elite, skrek ministeren, med en skummel konspiratorisk agenda om å innføre muslimsk verdensherredømme og ta fra meg svinekjøttet og julen, og jeg føler meg veldig såret og krenket over at dere i det hele tatt kan finne på å dukke opp her. Og så smelte hun døren igjen foran dem.
Da det igjen var blitt stille og rolig, satte Listhaug seg foran varmen og leste på nytt om Jesus som gikk rundt og snakket med folk i Galilea. Og igjen tenkte hun:
– Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Listhaug hørte en røst som sa:
– Jeg har vært hos deg i dag, Listhaug.
Listhaug reiste seg fort og sa:
– Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt viktige arbeid at jeg ikke merket det.
– Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med folket som protesterte. Jeg var sulten, og du lot være å dele de store rikdommene du hadde med meg. Jeg frøs, og du ba meg pakke meg vekk til et livsfarlig sted. Jeg hadde et budskap til deg, og du ba meg holde kjeft og anklaget meg for å lyve. Det du gjorde for disse, Listhaug, det gjorde du også for meg.
– Din jævla godhetstyrann, skrek ministeren. Se til å komme deg vekk! Det er tydelig at pr-byrået har en jobb igjen å gjøre.
Og har ministeren og vennene hennes ikke sluttet å skrike, så gjør de det vel ennå.
Av og til kan noen ting bare synes litt bortkastet, alternativt at jeg befinner meg i et helt annet univers
Personen bak overstående artikkel er ikke 12, men en forfatter med doktorgrad
https://radikalportal.no/2016/11/23/den-rike-ministeren-en-julehistorie/