BALUBAS KRYPT - THE TWILIGHT ZONE

[baluba]

Å, Monopulse 82A er ikke skvetne i bassen heller. Spiller jeg høyt så smeller det også høyt i bunn når pauker (eller kanoner for denslags skyld) slår inn med full styrke. De er målt til 19 hz (- 3 db) av et hifiblad. Jeg er nok ingen bassfreak, så disse burkasøstrene gir meg stort sett det jeg begjærer i bunn.

Har blitt lite punk siden sommeren, men det kommer nok tider for det også snart. Men det blir nødvendigvis litt mer hifivennlig musikk i en periode når nye komponenter kommer inn i krypten. I dag eller i morgen blir platespilleren sendt til meg med Nimber, så innen få dager så skal det rotes i vinylhyller og kanskje tas en tur til Haugesund og Vidar på Shabby. Har lest et sted her inne at HFK også har vinyl i Haugesund. Får ta en tur innom og se om de har noe spennende som ikke koster en arm eller to.

Jeg er gammel pressemann og benytter meg selv av versaler i overskrifter, som tittelen til tråden du leser nå.

 

[svart-hvitt]

Jeg er gammel pressemann og benytter meg selv av versaler i overskrifter...

Da er vi to ;-)

 

[baluba]

Har nettopp fått tilbakemelding om at lille store lillejulaften er på gang rett rundt hjørnet. Platespiller er klar for avsendelse i morgen, så nå venter jeg bare på transportdetaljer før jeg begynner å lekke irriterende nærbilder som ingen klarer å forstå seg på. Eller kanskje jeg sprekker totalt og avslører hele greia når jeg sitter og venter? Ikke vet jeg, men en ting vet jeg - det blir to julekvelder for baluba i år.

Her er et julekort til alle dere lydhorer der ute.

 

[Auditor]

Baluba: Hold spenningen oppe, du...ikke legg ut bilder . Det ødelegger spenninga for oss tusener som venter på inntrykkene din ukjente kommende snurre gir øra dine.. Kanskje skaper du misunnelse, noe som i sin tur sender tankene våres vekk fra ribba..hehe.. Vel, hva vet jeg..det er kanskje poenget??

 

[skranglefant]

...og server gjerne lytteinntrykk fØr du avslører hva slags galskap du egentlig har pådratt deg

 

[ragwo]

Spenningen er til å ta og føle på!

 

[baluba]

Spenningen er til å ta og føle på!

Huff, ja. Så stor spenning kan jeg ikke huske å ha følt siden jeg hentet Monopulse i Stavanger. Og det var en spesiell hendelse siden jeg ikke hadde fått et så uventet godt tilbud på det tidspunktet. Ellers kan jeg ikke huske å ha opplevd større spenning over en ny komponent siden en gang i tenårene. Fikk i dag vite at Nimber ikke kan møte opp innen riktig tid så det ser ut for at platespilleren isteden blir kjørt over fjellet av en venn av selger som skal til Stavanger i julen på mandag. Uansett så kommer en raskere fram enn den ville gjort med posten/Bring, og definitivt tryggere når transportør er smertelig klar over hvor delikate saker dette er. Men det betyr at jeg har den i hende tidligst mandag kveld, kanskje ikke før på tirsdag.

Det blir en smertefull lengsel denne helgen. Jeg er så sugen på at den ankommer nå at jeg i forvirringen har satt på Dire Straits Making Movies, ei plate jeg ikke liker særlig godt og som jeg bare har på CD. Desperate menn gjør mye rart.

 

[Auditor]

Baluba: Du liker ikke Making Movies? Da er situasjonen en helt annen her- jeg har slitt ut ti stykk siden 1980. Tilsvarende antall på BIA også. Førstepressing, eller?

 

[baluba]

Det skulle godt gjøres å spille en førstepress uten vinylsnurre, så dette er remaster på CD. Når det kommer til Dire Straits så preges mitt forhold av mitt nære forhold til country, både som musikkelsker og lydtekniker. Dire Straits er ikke country, men de er utvilsomt americana. Selv om americana-rock ikke skal presses inn i samme format som klassisk country med gjennomført bruk av utelukkende halvklanger og maks 30 minutters spillelengde på en LP så synes jeg faktisk Dire Straits rett og slett drar den for langt i sine pretensjoner. Countrybaserte låter tåler ikke langt over fem minutters spilletid.

Når de fire første av bare syv låter er over fem minutter, og en av dem passerer åtte minutter, så vil jeg faktisk som kyndig innen countryens regler hevde at Making Movies er dårlig håndverk. Det bryter med en av de viktigste reglene fra Chet Atkins Nashville i mine ører, og begår den kardinalsynden det er å kjede meg. Det sier seg selv at låtformatet til Dire Straits ikke tåler hele åtte minutters eksponering om gangen, så det er nettopp på dette albumet at de begynner å skli ut og mister deler av sitt opprinnelige publikum.

 

[tkr]

Det skulle godt gjøres å spille en førstepress uten vinylsnurre, så dette er remaster på CD. Når det kommer til Dire Straits så preges mitt forhold av mitt nære forhold til country, både som musikkelsker og lydtekniker. Dire Straits er ikke country, men de er utvilsomt americana. Selv om americana-rock ikke skal presses inn i samme format som klassisk country med gjennomført bruk av utelukkende halvklanger og maks 30 minutters spillelengde på en LP så synes jeg faktisk Dire Straits rett og slett drar den for langt i sine pretensjoner. Countrybaserte låter tåler ikke langt over fem minutters spilletid.

Når de fire første av bare syv låter er over fem minutter, og en av dem passerer åtte minutter, så vil jeg faktisk som kyndig innen countryens regler hevde at Making Movies er dårlig håndverk. Det bryter med en av de viktigste reglene fra Chet Atkins Nashville i mine ører, og begår den kardinalsynden det er å kjede meg. Det sier seg selv at låtformatet til Dire Straits ikke tåler hele åtte minutters eksponering om gangen, så det er nettopp på dette albumet at de begynner å skli ut og mister deler av sitt opprinnelige publikum.

Det er neppe tilfeldig at denne plata ble gitt ut:

Jeg er forresten nesten enig med deg ang. Making Movies, selv om jeg synes at plata har et par kutt som oppveier en del. Tenker i første rekke på Romeo and Juliet.

Mvh

 

[baluba]

I utgangspunktet har platen flere gode låter hadde bare Knopfler kjent sin begrensning. Da er nettopp det albumet du viser til av et helt annet format. Hvis du sjekker låtlengden så er lengste låt på samarbeidsalbumet mellom Knopfler og Atkins litt over fire minutter. Atkins hadde aldri tillatt den fråtsingen i tid, noe han heller ikke gjorde. Faktisk kan man se på det albumet som en bekreftelse av mine påstander.

Det albumet skal jeg ha i samlingen, får ta en liten kikk etter det senere.

 

[jorwed_]

Spenningen er til å ta og føle på!

Huff, ja. Så stor spenning kan jeg ikke huske å ha følt siden jeg hentet Monopulse i Stavanger. Og det var en spesiell hendelse siden jeg ikke hadde fått et så uventet godt tilbud på det tidspunktet. Ellers kan jeg ikke huske å ha opplevd større spenning over en ny komponent siden en gang i tenårene. Fikk i dag vite at Nimber ikke kan møte opp innen riktig tid så det ser ut for at platespilleren isteden blir kjørt over fjellet av en venn av selger som skal til Stavanger i julen på mandag. Uansett så kommer en raskere fram enn den ville gjort med posten/Bring, og definitivt tryggere når transportør er smertelig klar over hvor delikate saker dette er. Men det betyr at jeg har den i hende tidligst mandag kveld, kanskje ikke før på tirsdag.

Det blir en smertefull lengsel denne helgen. Jeg er så sugen på at den ankommer nå at jeg i forvirringen har satt på Dire Straits Making Movies, ei plate jeg ikke liker særlig godt og som jeg bare har på CD. Desperate menn gjør mye rart.

Vis vedlegget 415331

Ser med en gang hva dette er! Ha ha ha!
SL-1200 Limited Edition. Hadde jeg ikke trodd om deg, b!

 

[baluba]

Da var det kanskje ikke like kryptisk som jeg trodde det skulle bli. For min del ville jeg ikke kjent igjen noe ut fra den lille biten.

 

[Auditor]

DS er da rock, Baluba- med innslag av folk og keltisk..MK har HØRT på C&W, men DS er noe helt eget..det er derfor de ble så store.

 

[baluba]

Ikke enig i det, men så er det da mange som heller ikke hører at Commodores' Easy faktisk er en crossover countrylåt. Her trengs det muligens tung musikkteori for å forstå hva jeg mener, men Dire Straits er da vitterlig countryrock med en anglifisert vri.

Folk-innslaget vil jeg hevde er countryelementet.

 

[baluba]

Måtte gå i hyllene og sjekke, og der stod Knopfler og Atkins' Neck And Neck. Spiller albumet nå, det er snart ferdig og har vært en vakker opplevelse en tidlig ettermiddag. Instrumentalversjonen av Sweet Dreams er verdt å merke seg fordi det er en referanse til der Atkins velde i Nashville startet. Mange anser Patsy Cline for å være den første artisten som ble striglet i Atkins bilde av den ideelle countryartist. Hele totalbildet med den mektige produsent Atkins, låtskrivere som Don Gibson og Willy Nelson, vokalister som Cline og Nashvilles dream team av studiomusikere, den perioden er så nær den produksjonsmessige himmel det er mulig å komme for meg.

 

[baluba]

Har siden herrene Knopfler og Atkins kjørt gjennom et par solide doser klassisk Nashville-sound. Først Tammy Wynettes album Stand By Your Man fra 1969 og fram til nå en glimrende samling Patsy Cline-hits med vekt på comebacket etter 1961. Det er så herlig og livsbejaende samtidig som det luller meg inn i en behagelig døs. Og når jeg først er inne på Patsy Cline så er jeg også inne på The Jordanaires, Elvis backupgruppe som flere ganger deltok på Clines innspillinger. Patsy hadde en enorm respekt for Elvis, som hun kalte The Big Hoss.

The Jordanaires var også med på Pete Molinaris EP Today, Tomorrow and Forever fra 2009. Ikke så rart, for den sympatiske engelskmannen med italienske aner er ifølge Bruce Springsteen det mest ekte du kan lytte til av dagens artister. Så nedpå er denne hyggelige engelskmannen at jeg nok ikke er den eneste av oss her inne som er Facebook-venn med ham.

 

[ragwo]

Spenningen er til å ta og føle på!

Huff, ja. Så stor spenning kan jeg ikke huske å ha følt siden jeg hentet Monopulse i Stavanger. Og det var en spesiell hendelse siden jeg ikke hadde fått et så uventet godt tilbud på det tidspunktet. Ellers kan jeg ikke huske å ha opplevd større spenning over en ny komponent siden en gang i tenårene. Fikk i dag vite at Nimber ikke kan møte opp innen riktig tid så det ser ut for at platespilleren isteden blir kjørt over fjellet av en venn av selger som skal til Stavanger i julen på mandag. Uansett så kommer en raskere fram enn den ville gjort med posten/Bring, og definitivt tryggere når transportør er smertelig klar over hvor delikate saker dette er. Men det betyr at jeg har den i hende tidligst mandag kveld, kanskje ikke før på tirsdag.

Det blir en smertefull lengsel denne helgen. Jeg er så sugen på at den ankommer nå at jeg i forvirringen har satt på Dire Straits Making Movies, ei plate jeg ikke liker særlig godt og som jeg bare har på CD. Desperate menn gjør mye rart.

Vis vedlegget 415331

Desperate times call for desperate measures
Utrolig vanskelig du skulle gjøre gjettekonkurransen for den jevne HFSer! Har googlet som en gal og er ikke i nærheten. Kommer til å bli en laaang helg.

 

[tkr]

Har siden herrene Knopfler og Atkins kjørt gjennom et par solide doser klassisk Nashville-sound. Først Tammy Wynettes album Stand By Your Man fra 1969 og fram til nå en glimrende samling Patsy Cline-hits med vekt på comebacket etter 1961. Det er så herlig og livsbejaende samtidig som det luller meg inn i en behagelig døs. Og når jeg først er inne på Patsy Cline så er jeg også inne på The Jordanaires, Elvis backupgruppe som flere ganger deltok på Clines innspillinger. Patsy hadde en enorm respekt for Elvis, som hun kalte The Big Hoss.

The Jordanaires var også med på Pete Molinaris EP Today, Tomorrow and Forever fra 2009. Ikke så rart, for den sympatiske engelskmannen med italienske aner er ifølge Bruce Springsteen det mest ekte du kan lytte til av dagens artister. Så nedpå er denne hyggelige engelskmannen at jeg nok ikke er den eneste av oss her inne som er Facebook-venn med ham.

Tammy Wynette og Patsy Cline....Du rykker stadig høyere opp på min sympatiskala!

Tammy Wynette er IMO sørgelig undervurdert som vokalist, egentlig er hun utrolig dyktig. "Stand by your man" står både ideologisk og musikalsk i veien for utsynet over en lysende karriere.

Dessverre førte hun vel mer en rock and roll lifestyle enn de fleste aner, og døde vel av -akkurat- rock and roll lifestyle.

Nå mangler bare George Jones.....

Mvh

 

[baluba]

Godt du minnet meg på George Jones, rett bort i platehyllene med meg.

@ragwo: Det er forøvrig ikke ment at det skal være enkelt å gjette på hva det er som kommer inn over helgen, men en mente at bildet var for avslørende. Fant ut at det kan være litt vanskelig å lage utsnitt som ikke er for avslørende...

 

[Auditor]

Baluba: Dette virker som en blåkopi av det min gamle far prøvde å fore meg med.. Snow, Williams, Pride, Rogers, Parton++ I know them a little too well..Jeg forstår sympatiene - til en viss grad- , men det blir litt for "enkelt" for øra mine, det der.. Du kjenner historien bak hva som definerer hestejazz og lassopop? Hva skjer hvis du reverserer en C&W-låt? Litt samme som for blues. Har man hørt EN... Klart er det dog at et visst band fra Ørsta/Volda er det nærmeste vi har i Norge etter L.M Wedviks bortgang...og at jeg- på tross av å forstå både deg og sjangeren- finner langt mer ro i jazzen. Prøv etpar timer med Ornette Coleman istedet, du..Keltisk folkemusikk ligger ellers så langt unna Texas Line Dancing som det omtrent er mulig å komme..Men folk som Atkins, Knopfler, Sunde, Clapton..alle forstår hva det dreier seg om, bruker fraseringer og harmonier fra CW, blågræs, blues og ligger svært høyt på favorittlistene mine..

 

[baluba]

Det enkleste er ofte det vanskeligste, alt annet er noe dopa bluesrockere forsøker å innbille andre fordi de ikke har skjønt balansens kunst. Hvis du hadde hadde den utsøkte glede å mikse ned innspillinger fra Nashville (med stjernelag som musikere) så hadde du forstått hvorfor. Det er som om lyden skrur seg selv, en teknisk kompetanse som er på nivå med de beste jazzmusikere og utøvere av klassisk musikk. En sikkerhet i tonen som jeg aldri har funnet når jeg har mikset ned rockemusikk, uansett hvor flinke musikere jeg har jobbet med.

Spiller fortsatt George Jones.

 

[tkr]

Det enkleste er ofte det vanskeligste, alt annet er noe dopa bluesrockere forsøker å innbille andre fordi de ikke har skjønt balansens kunst. Hvis du hadde hadde den utsøkte glede å mikse ned innspillinger fra Nashville (med stjernelag som musikere) så hadde du forstått hvorfor. Det er som om lyden skrur seg selv, en teknisk kompetanse som er på nivå med de beste jazzmusikere og utøvere av klassisk musikk. En sikkerhet i tonen som jeg aldri har funnet når jeg har mikset ned rockemusikk, uansett hvor flinke musikere jeg har jobbet med.

Spiller fortsatt George Jones.

Jeg også.

Mvh

 

[baluba]

Men nå er det slutt på George Jones. Tror det er tid for genreskifte nå, og en tur ut i mørket for å besøke min bror.

 

[baluba]

Mens jeg rydder litt i krypten lar jeg Dr. John få råde grunnen via burkasøstrene. Hans legendariske Gris Gris fra 1968 er kanskje mer i retning Auditors smak enn countrymusikk? Det er rart det der med fedres påvirkning, det kan gå i begge retninger. Jeg tror ikke på det å eksponere junior for musikk uten at han ber om det, ellers spiller jeg musikk for min egen forlystelse skyld, enten han synes det er gamlismusikk eller ikke. Men jeg forsøker ikke å belære ham om hva som er god og dårlig musikk, det får han finne ut selv.

Personlig er jeg velsignet med en far som snart er 80 år og frisk og rask. Og en like stor fan av både rufsete rock som Rolling Stones (de har han vært fan av siden de debuterte) og smooth country som Patsy Cline. Også en jazzinteresse har han hatt på grunn av sin bakgrunn fra ess-kornett. Han presset aldri sin musikk på meg da jeg var ung, og jeg var jo en stor Beatles-fan så Stones interesserte meg ikke før jeg selv kom i tenårene. Countryen snek seg også innpå meg uten noen oppfordring, og jeg måtte egentlig tidlig forsvare min forkjærlighet for Nashville overfor kompiser. For meg er det ingen fæl skjebne å se at jeg har så mye felles med min gamle far, eller "at jeg har blitt til min far" som så mange ser ut til å frykte når de er unge.

Til gjengjeld lånte han kassetter med f.eks. Black Sabbath og annen heavy av meg som han satt og lyttet til med en høyttaler på skulderen, og det var 20 liters Radionette TK400. Noe som forklarer min forkjærlighet for TK400 og 600 til en viss grad. Daglig trekker han seg tilbake til sitt røykerom med Sony CD-walkman og over ear Technics-klokker han fikk til jul i fjor. Vi brødrene syntes han fortjente noe bedre enn Koss Porta Pro som han hadde brukt i årevis. Selv om hørselen til den 80 år gamle mannen neppe oppfatter så stor forskjell lenger etter tiår til sjøs som chief så får han i alle fall nye komforten av myke puter.

 

[Auditor]

Baluba: Sikkerheten sier jeg absolutt ingenting på. Countryfolket vet å formidle. Dog kan det slå feil ut også- som med Norah Jones/jane Monheit i jazzen. Damene har null meldinger, men bandene deres er steinsikre på håndverket sitt. Larry Goldings, feks.. Dr. John, ja.. Funker det.. Og i Norge er jo Øystein Sunde en fremragende representant for det man på engelsk kaller Traditional...Hvis jeg har en favoritt undergenre i C&W , så er det definitivt bluegrass. Eller fusel og blågræs som vi sier her i huset.

 

[Cash 63]

Hur ser det ut med plater/samling til den kommende vinylsnurren da baluba?

 

[baluba]

Hur ser det ut med plater/samling til den kommende vinylsnurren da baluba?

Det er nok bare i underkant av to hyllemeter som overlevde utrenskingene på nittitallet, men jeg har jo begynt å kjøpe vinyl allerede for et par år siden og det står jo endel gullkorn i de to hyllemeterne også. I det siste har jeg hatt en tendens til å spille Dire Straits Communiqué og Garbareks I Took Up The Runes på CD relativt ofte. Det har en sammenheng med å få CD-lyden til å sitte på de to albumene for å ha en referanse når jeg skal spille av originalpressingene på vinyl. De aller første platene jeg spiller blir nok ting jeg har både på vinyl og CD. Det er ikke så mye, bare de to tror jeg. Og noe overlappende Astrud Gilberto på CD og vinyl.

Men mest av alt gleder jeg meg faktisk til å spille den her! Den har vært der hele tiden, og godt er det.

Bluegrass er god musikk, Auditor. Jeg liker riktignok western swing like godt, men det var vel bluegrass som var enklest å svelge for meg på tidlige stadier også. Når det gjelder Norah Jones har vel hun aldri spilt jazz, men en form for jazzpop. Synes ikke det er ille som bakgrunnstøy, lite pretensiøst og melodiøst som det er, men hun er betydelig bedre som en del av The Little Willies IMHO.

 

[janfrt]

Har siden herrene Knopfler og Atkins kjørt gjennom et par solide doser klassisk Nashville-sound. Først Tammy Wynettes album Stand By Your Man fra 1969 og fram til nå en glimrende samling Patsy Cline-hits med vekt på comebacket etter 1961. Det er så herlig og livsbejaende samtidig som det luller meg inn i en behagelig døs. Og når jeg først er inne på Patsy Cline så er jeg også inne på The Jordanaires, Elvis backupgruppe som flere ganger deltok på Clines innspillinger. Patsy hadde en enorm respekt for Elvis, som hun kalte The Big Hoss.

The Jordanaires var også med på Pete Molinaris EP Today, Tomorrow and Forever fra 2009. Ikke så rart, for den sympatiske engelskmannen med italienske aner er ifølge Bruce Springsteen det mest ekte du kan lytte til av dagens artister. Så nedpå er denne hyggelige engelskmannen at jeg nok ikke er den eneste av oss her inne som er Facebook-venn med ham.

Tammy Wynette og Patsy Cline....Du rykker stadig høyere opp på min sympatiskala!

Tammy Wynette er IMO sørgelig undervurdert som vokalist, egentlig er hun utrolig dyktig. "Stand by your man" står både ideologisk og musikalsk i veien for utsynet over en lysende karriere.

Dessverre førte hun vel mer en rock and roll lifestyle enn de fleste aner, og døde vel av -akkurat- rock and roll lifestyle.

Nå mangler bare George Jones.....

Mvh

Hun døde av blodpropp, sannsynligvis. Ingen vet, av en eller annen grunn.

 

[ptb]

Jones siste, Day Breaks, drar i en vesentlig mer jazzy retning. Relativt bra også, er nå min mening.

 

[tkr]

Har siden herrene Knopfler og Atkins kjørt gjennom et par solide doser klassisk Nashville-sound. Først Tammy Wynettes album Stand By Your Man fra 1969 og fram til nå en glimrende samling Patsy Cline-hits med vekt på comebacket etter 1961. Det er så herlig og livsbejaende samtidig som det luller meg inn i en behagelig døs. Og når jeg først er inne på Patsy Cline så er jeg også inne på The Jordanaires, Elvis backupgruppe som flere ganger deltok på Clines innspillinger. Patsy hadde en enorm respekt for Elvis, som hun kalte The Big Hoss.

The Jordanaires var også med på Pete Molinaris EP Today, Tomorrow and Forever fra 2009. Ikke så rart, for den sympatiske engelskmannen med italienske aner er ifølge Bruce Springsteen det mest ekte du kan lytte til av dagens artister. Så nedpå er denne hyggelige engelskmannen at jeg nok ikke er den eneste av oss her inne som er Facebook-venn med ham.

Tammy Wynette og Patsy Cline....Du rykker stadig høyere opp på min sympatiskala!

Tammy Wynette er IMO sørgelig undervurdert som vokalist, egentlig er hun utrolig dyktig. "Stand by your man" står både ideologisk og musikalsk i veien for utsynet over en lysende karriere.

Dessverre førte hun vel mer en rock and roll lifestyle enn de fleste aner, og døde vel av -akkurat- rock and roll lifestyle.

Nå mangler bare George Jones.....

Mvh

Hun døde av blodpropp, sannsynligvis. Ingen vet, av en eller annen grunn.

Hun ble obdusert lenge etter sin død uten at det ble funnet tegn til blodpropp:

CNN - Wynette autopsy finds heart failure cause of death - May 20, 1999

Til gjengjeld var det en åpen hemmelighet at hun var avhengig av sterke smertestillende tabletter, opiater, etter diverse operasjoner. Hun døde altså som junkie.

Mvh

 

[ragwo]

Junkieisme virker å være en folkesykdom blant flinke musikere.

 

[Auditor]

PTB: Hu har prøvd å være jazzy på de andre også, men som med Monheit har hu aldri fått meg med seg på noen som helst måte. Og jeg kommer til å styre unna så lenge jeg lever. Kos deg med henne, du I den delen av jazz/pop/female vocal er det mye lettere å leve med Silje Nergaard i CDen..

 

[ptb]

Jeg synes ikke det har vært spes jazzy på noen av hennes (5) foregående album, men styr unna du Auditor. Nergaard har enkelte veldig bra låter, men innenfor genré female jazz vocalists har jeg ca 1/3 hyllemeter med relevante artister som kan karakteriseres som mer direkte jazz-rettet.

 

[baluba]

Generelt er jeg ikke så veldig interessert i disse jazza syngedamene, men som behagelig bakgrunnsmusikk fungerer flere av de fint. Madeleine Peyroux synes jeg har noe for seg fordi jeg liker hennes BH-fraseringer, og fordi jeg synes faktisk hun har noe genuint over seg utover å være hifivennlig muzak. Da har jeg mer sansen for artister som Natalie Merchant. Hennes solodebut Tigerlily var første album ut i dag i krypten.

Jeg har lenge følt at jeg burde prøve en aktiv pre i mitt oppsett, selv om jeg egentlig er ganske fornøyd med lyden som formidles av min passive Xindak MP-1. For å vite mer om hva jeg allerede har sjekket jeg den britiske prisen på MP-1, og den er tusen pund. Revurderer faktisk i disse dager om det er ny pre som står for tur i krypten, det spørs om jeg ikke må investere uforholdsmessig mye gryn i å overgå det jeg allerede har med en aktiv pre. Har nok mye mer igjen for å investere pengene i en bedre RIAA, og ikke minst DAC. Men på den andre siden så kan en aktiv pre bringe inn nettopp en bedre RIAA.

 

[Auditor]

Baluba: Nå har du sjansen til å vise meg noen av dem- sålenge du holder Peyroux, Gardot, Monheit og Jones unna..

 

[baluba]

Syngedamer? Nei, kvinnelige artister er det så mange av at det ikke er noen vits i å vise fram enkelte. Det kommer jo hele tiden interessante plater fra kvinnelige artister, men på jazzsiden synes jeg ikke det skjer så fryktelig mye interessant. Selv kona til Costello synes jeg gir meg fint lite. Jeg liker stemmen og arrangementene til Madeleine Peyroux, men Gardot og de andre jazzdamene som er så populære blant hififolk de siste ti årene gir meg nesten aldri noe som helst.

Når det kommer til frøken Jones så er hun faktisk en adskillig mer interessant artist enn de fleste andre av dem, noe jeg vil påstå uten å ha noe annet enn debutalbumet hennes. Hun har både litt humor og er en entertainer av en annen art enn de "seriøse" jazzdamene. Jeg synes da også at ingen av hennes soloalbum kan kalles jazz, i beste fall er det jazzpop. Debutplata består av godt håndverk på alle nivåer, fra låtskriving til produksjon. Tror ikke jeg kommer til å kjøpe noe annet av henne heller, det er slikt jeg har gode strømmetjenester til. Men det betyr ikke at jeg ikke har respekt nok til at jeg setter henne høyere enn mange av de andre jeg heller ikke kjøper noe av.

Det er for meg en stor misforståelse at musikk skal være komplisert for å være bra, denslags pretensiøse meninger la jeg bak meg allerede da jeg la bak meg min første periode i musikkbransjen ved overgangen til nittitallet. Årevis i avantgarden og samtidsmusikkens hyllest stod ikke lenger som en almengyldig resept for godt vs. dårlig, og jeg har gått tilbake på standpunkter om mye rart av både syttitallet og åttitallets musikk etter det. På et tidspunkt må man jo ta et oppgjør med sin selvhøytidelighet som preger en avantgardistisk ung sjel og bli voksen og vidsynt.

Også nå spiller ei talentfull jente en sentral rolle over Monopulse. Jeg har valgt meg Fairport Conventions doble samleplate Meet On The Ledge: The Classic Years (1967-1975). Sandy Denny kan jeg ikke få nok av, i motsetning til dagens jazzdamer.

Dette er nok den klart beste samlingen med Fairport Convention-låter. Om den finnes på strømmemedier vet jeg ikke, men antar det.

 

[Auditor]

Baluba: Fairport? JA , TAKK!!! Matty Groves må da være tidenes uheldigste kvinnebedårer..

 

[baluba]

Klassisk trekantdrama. Mannen til Sandy var ikke verdens heldigste mann i kjærlighet heller.

 

[svart-hvitt]

SYNGEDAMER, SÅNN TILFELDIGVIS

Kom tilfeldigvis over denne, i en Aftenposten-anmeldelse*:

tidal.com/album/65545288

Deler anmelderens betraktning: "Hvem skulle tro at Katie Melua kom opp med én av årets fineste juleplater? Slik er det blitt".

Kunne også vært lagt inn i tråden om fantastisk lyd på Tidal.

Albumet kom i oktober. Det gikk meg forbi da. Skårer for øvrig helt greit (11) på loudness.


*Katie Melua: Ambisiøst og vakkert - Aftenposten