Del 5 - Oppsummering
Del 5 - Oppsummering
Hva slags utstyr gir hørbare feil
I forsterkertesten (
http://www.kvalsvoll.com/Articles/abx/abx.pdf) greier jeg å skille mellom original og forsterker når jeg lytter til målesignaler. For musikk er det enda ingen som har greid å høre forskjell. En av testene er samme signal kjørt gjennom DAC+pre i en AV-prosessor 4 ganger - her er det særdeles vanskelig å skille selv målesignalene fra originalen. Testfilene ligger tilgjengelig enda, og testen er beskrevet slik at det er mulig å lage sin egen test av all slags elektronikk med samme metode.
Høyttalere, platespillere, båndmaskiner vil ha feil som er innenfor det som er hørbart, både av typen ulineære feil - forvrengning og støy - og lineære feil - frekvensrespons, resonanser.
Programmaterialet kan ha hørbare feil som en kan anta ikke er tilsiktet, altså ikke en del av "artistisk uttrykk". Eksempel: klipping/limiter i vokalen på Adele - Hello, limiter på Anne Bisson - Le Vent Souffle Encore. I begge disse eksemplene er feilen som introduseres kraftig høyere ordens forvrengning.
Men hva med elektronikken - effektforsterkere, forforsterkere, prosessorer, digitale avspillere, dacer. Dette skal jo være lydmessig transparent.
Effektforsterker som klipper:
Klipping betyr at toppene blir kappet av fordi en prøver å få gjennom et signal som har høyere nivå enn det som er mulig. Slik ser musikk med klipping ut:
Når dette skjer oppstår det kraftig forvrengning med høyt innhold av høyere ordens komponenter. Her snakker vi om 10-talls %, og det er absolutt hørbart, som skurring eller knitring.
Det er stor forskjell på hvordan forsterkere oppfører seg når de overstyres. Noen klipper soft og forsiktig, med mindre innhold av høyere ordens komponenter, men andre kapper kurveformen veldig skarpt. Noen kollapser fullstendig og bruker tid på å komme seg igjen.
Derfor er det hørbare forskjeller på forsterkere når de overstyres. En god forsterker som klipper mykt og er kraftig dimensjonert kan godt kjøres langt over grensen før det blir dårlig lyd. Det viser seg at 3dB klipping faktisk er vanskelig å høre, 6dB klipping er heller ikke lett å høre uten å ha noe å sammenligne med, det tilsvarer å prøve å spille like høyt med en 100W forsterker som en på 400W.
AV-prosessor for film:
Noen AV-prosessorer klipper sub signalet når bass fra alle kanaler inkludert lfe summeres. For de som virker kan sub-utgangen klippe likevel hvis trim level er satt for høyt. Dette er hørbart, og et godt eksempel på at tester i hifimagasiner er verdiløse - de snakker varmt om lydmessige forskjeller som ikke eksisterer, mens slike feil som faktisk er hørbare ikke blir nevnt.
Digitale avspillere med software bugs:
På squeezebox-avspilleren min var det en software bug på dekoding av mp3 som ga klart hørbar forvrengning. Løsningen var å dekode alt til flac. På en annen maskin så havarerer HDMI lyddriveren av og til ved skifte mellom formater, slik at det blir hørbar forvrengning. Her er løsningen å stoppe musikken ved skifte av lydspor, en bedre løsning er å hive ut windoze og installere linux slik at feilen blir eliminert.
Resampling kan også innføre forvrengning som teoretisk kan være hørbart.
Dårlig utstyr:
Noen forsterkere kan ha forvrengning som måler godt oppe i det hørbare området. Om dette blir problematisk ved lytting kommer an på - hvor høyt man lytter, hva slags musikk som spilles.
Å bruke analogutgangen på pc-en er vel heller ikke det beste en kan finne på, hvis en er opptatt av lydkvalitet.
Det finnes dsp-er på markedet som må kunne kalles marginale, når de brukes i signalveien etter volumkontrollen. I et oppsett med fullt dynamikkområde så stilles det harde krav til en slik prosessor.
Hvordan godlyd kan tilføres med rørforsterkere eller annen signalbehandling
Forvrengning kan endre lyden, og gjort rett kan det bli slik at resultatet oppleves som bedre lyd.
For at dette skal virke, må det som tilføres være hørbart - dvs over den blå linjen. Og det må det være rett type.
Rett type kan for eksempel være 2h, og her har fase også betydning. Feil type er høyere ordens komponenter.
Rørforsterkere er naturlig født med slik sort forvrengningskarakteristikk - mye lavere ordens komponenter, lite høyere ordens bidrag.
Å få dette til å virke i praksis blir en slags kunst - få til akkurat rett nivå og form på vrengen. Type rørforsterker, type rør, lyttevolum vil ha stor betydning.
Vi har sett at nivået på for eksempel 2h må være minst 2% for å bli hørbart, og for musikk vil dette tallet være mye høyere. Så høy forvrengning er det få forsterkere som har, før de kommer nær opptil klippegrensen. Derfor må følsomheten på høyttalerene og valgt lyttevolum passe, slik at forsterkeren spiller akkurat nær nok grensen.
For mange hifipurister blir det feil å tilføre slike bidrag til lyden. Personlig så har jeg ikke noe problem med det, jeg har enda ikke hørt noe oppsett som ikke tilfører eller endrer noe i form av å ha mer eller mindre egenlyd, så hvorfor ikke prøve å få til god egenlyd.
Problemet er at alle innspillinger får tilført denne egenlyden, og det er ikke sikkert at det passer like bra for alt. Derfor er mine oppsett satt opp med transparent elektronikk, og alt av egenlyd kommer fra høyttalerene og romakustikken.
Anbefaling for valg av utstyr
Så hvordan kan vi være sikker på at utstyret holder tilstrekkelig kvalitet på signalbehandlingen - ingen hørbare bidrag.
Is it safe..
Krav til utstyret er avhengig av lyttevolum. Høyere volum krever mindre støy og mindre forvrengning. Spiller en bare på lavt volum vil omtrent alt utstyr som er mulig å få kjøpt tilfredsstille kravet om lydmessig transparens.
Det er viktig å merke seg at pris ikke er en parameter for lydkvalitet. Men skal en ha noe som er skikkelig kan det fort koste noen kroner, og lydkvalitet er bare en del - funksjonalitet, byggekvalitet, fysisk design og finish skiller produktene.
For effektforsterkere er det viktigste at den er kraftig nok til å unngå klipping. Her må en vurdere oppgitte data i forhold til høyttaleren som skal drives - mange receivere er ikke dimensjonert for 4 ohm. En 200W forsterker spiller bare 3dB høyere enn en på 100W, og hvis høyttaleren er en vanskelig last, og 100W forsterkeren er bedre dimensjonert, kan det godt hende den lille kan spille like høyt.
Deretter kan en studere forvrengningsspektrumet. Alt grums over 2h mer enn -80dB ned under grunntonen kan være et greit kriterie, for all elektronikken. Greier vi å oppnå rundt -100dB, er vi rimelig sikre på at ingenting kan høres selv om vi bommer litt på antagelser om maskering og hørbarhet.
Det er sjelden bilder av spektrum er med i produktreklamen, og tall for forvrengning gir ikke mye nyttig informasjon, det skjønner vi etter å ha studert hva som er hørbart. Men de finnes i tester av utstyr, dette er ganske enkelt å måle nå i dag.
Konklusjonen er at de store lydmessige forskjellene ikke ligger i dacer og forsterkere og annen elektronikk - forutsatt utstyret holder god kvalitet, og brukes rett. Dette er vist her med en kombinasjon av praktisk og teknisk tilnærming, og det er lettere å tro når en kan høre det selv i enkle eksperimenter. Dette er vanskelig å akseptere og skjønne fullt ut konsekvensen av, for alle lydinteresserte har denne usikkerheten - er det bra nok, kan det bli litt bedre..