Agnus Dei - Anne Fontaine (2016)
Utrolig rørende og vakker film om å deale med sin skjebne og trosse de rammene som omgivelsene setter for oss.
Agnus Dei (latin: Guds lam) som filmen er kalt i Norge, er den urkristne myten om at Jesus lot seg ofre for oss, han er vårt offerlam, han ga seg selv for oss.
'The Innocents' synes jeg ikke er en god tittel, den gir feil assosiasjoner og griper ikke denne filmens fylde.
Forestillingen om at en kan gi sitt liv for andre har gått helt av moten i 'fordi-jeg-fortjener-det-samfunnet'. Denne filmen handler om at det er mulig å gi seg selv for andre - at noen ganger er det eneste moralsk mulige å gi seg selv helt og uten forbehold.
Filmen starter ca 9 måneder etter andre verdenskrigs slutt, da resultatet av tyske og russiske soldaters massevoldtekt av polske nonner begynner å vise seg.
En del av nonnene skal føde, noe som er sterkt skambelagt og som ville bety utstøting i det ytterste mørke om det kom for en dag at de har hatt omgang med menn.
I den nærliggende garnisonen har franske Røde Kors et lasarett. Der arbeider en halvstudert sykepleier, spilt av den fantastisk vakre Lou de Laâge.
(Hadde det bare gått an å spise et menneske så hadde jeg hatt henne som både forrett, hovedrett og dessert - hun er bare utrolig vakker og spiller så godt.)
Mathilde som karakteren hennes heter, hadde egentlig andre planer i livet enn å lappe sammen skadeskutte soldater, men skuffet familien og alles forventninger og meldte seg som frivillig.
Hennes viktigste motspiller blir nonnen Maria (Agata Buzek). Hun hadde heller egentlig ikke planer om å gå i kloster, hennes talent var så visst av de mer kjødelige.
Samspillet mellom Maria og Mathilde er gnistrende. De utfyller hverandre på en veldig fin måte, og de er mer like enn de liker å tro. Veldig bra å se hvordan forholdet mellom dem utvikler seg til stadig større fortrolighet.
Filmens tema er hvordan forholder man seg til plikt og lojalitet, løfter og avtaler en har inngått eller har blitt pådyttet - når det skjer noe helt ekstraordinært.
Dette er en film der karakterene blir stilt overfor valg som bryter med hvem de er opplært til å tro de er, og som på veldig fin og rørende måte viser at det er noen ganger riktigere å bryte loven enn å underlegge seg den.
Den er vakkert og stødig filmet i et tidlig vinterlandskap med litt nysnø, noe som gir stor kontrast og visker ut gråtoner. Rolige kamerabevegelser og vakkert, vakkert lys. Nå kunne jeg dratt en billig en og si at mye minner både om Carl Theodor Dreyer og Ingmar Bergman, men det gjør jeg ikke; den er for opplagt. (Og for mye show off.)
Filmens beste replik: søster Maria: 'Tro er 24 timer med tvil - og ett minutt med håp'.
Enda en flott filmopplevelse i 2017. Kan bli et godt år dette.
Ed: Så den på kino, liten sal.